Archive for May, 2016

Eystein Hanssen: Brennemerket

Thursday, May 26th, 2016

Etterforskningsleder ved Oslopolitiet, Elli Rathke og moren er egentlig på ferie i Bankok der moren kommer fra. De blir vitne til et selvmord, og moren forsøker å trøste og ta seg av søsteren til offeret. Hun er prostituert, og jobber, som titusener av andre piker i Bangkok, på en bar der gjestene kan ta med seg pikene ovenpå om de skulle ønske. Når baren besøkes av mafia som henter beskyttelsespenger, reagerer Elli spontant, og angriper skurkene. Dermed er det duket for action i Bankoks gater. Etter litt om og men innleder Elli et samarbeid med lokalt politi for å få has på skurkene, og jammen dukker det ikke opp en gammel kjenning fra forrige bok. Hvem skulle trodd det? Dermed avsluttes boka med en klassisk bossfight. Det lyser litt rett-på-DVD-manus desverre.

Brennemerket er altså ganske spekket med action. Samtidig er det en viss varhet for emnet. De prostituerte jentene og deres historier blir behandlet med forståelse og respekt av forfatteren, ja selv horemammaen som bestyrer baren, får fortalt sin historie. Eystein Hanssen har ingen løsninger, men han tar opp et tema som burde være viktig for den vestlige verden. Det er her mye av kundegrunnlaget kommer fra.

Jeg kunne ønske meg litt mindre gladvold, og litt mer tema. Kanskje jeg begynner å bli gammel.

Jo Nesbø: Mere blod

Tuesday, May 24th, 2016

Midten av 70-tallet. På flukt fra en stor sorg, og fra narkobossen Fiskeren som vi husker fra Blod på snø, finner vi han som kaller seg for Ulf. Hans eneste håp for å slippe unna er å gjøre noe overraskende, et innfall som ikke sporhundene til Fiskeren kan tenke ut. Så han reiser med tog og buss, og befinner seg plutselig på tjukkeste Finnmarksvidda, blant samer og læstadianere.

Dette er svært god underholdning, både morsomt og spennende, med rent karikaturklovenri av fordrukne samer og noen thrillergrep som vi kjenner igjen f.eks fra bøkene om Harry Hole og Hodejegerne, men med vri som er et nikk til selveste The Empire Strikes Back!! Som bonus får vi en riktig søt liten romantisk kjærlighetshistorie, og litt sunt bondevett både om tro og tvil og fornuft. Leseren må holde seg fast og tro og håpe på kjærligheten. Jo Nesbø er jo ikke akkurat kjent for å være nådig hverken med hoved- eller bipersoner i fortellingene sine.

Anbefales både til skratt og grøss. Jahda-jahda.

Henning Mankell: Hånden

Tuesday, May 24th, 2016

Kurt Wallander vil gjerne flytte for seg selv. Han bor sammen med datteren i leiligheten, og hun retter på ham og oppdrar ham. Som om de var et gammelt ektepar. Så han er på utkikk etter et lite hus på landet, gjerne i området der faren bodde. Det viser seg at kollegaen Martinsson har et hus på hånden. Han skal selge et hus nettopp i samme område, for en slekning av kona. Wallander kjører ut for å se på huset. På tunet snubler han i noe som stikker opp av bakken, men han bryr seg ikke om det, for huset er midt i blinken. Litt gammelt og ustelt er det riktignok. Det trenger oppussing, men Wallander pruter på prisen, og ser for seg en nær fremtid med maling og oppussing, og endelig, en hund. Så ser han nøyere på det han snublet i. Det er fingre av bein, og fingrene henger på beinrestene av en hånd. I stedet for et hus, har Wallander funnet et åsted.

Lang-novelle eller kort-roman. Fortellingen er mollstemt og ettertenksom som vanlig. Wallander må grave flere tiår tilbake, og oppklaringen går seint, noe som selvsagt er upopulært hos en politimester som forventer effektivitet og bedring av oppklaringsprosenten. Wallander frustrerer seg, kanskje ikke over jobben i seg selv, men den rollen politiet har. Mer papir, mindre synlighet, lavere oppklaringsprosent, med mindre man jukser, slik politiet i Ystad gjør i boka, ved å oppgi henlagte saker som oppklart(!!). I Jørn Lier Horsts etterord, dveler han ved hele Wallander-prosjektet, hvordan det speiler utviklingen i det svenske samfunnet, Det Stora Brottet, Folkhemmets fall og sosialdemokratiets svik mot dem som er dets grunnlag.

Det er alltid stas å få lese mer om Kurt Wallander, og det skjer jo stadig sjeldnere, siden Mankell døde i 2013. Mon det finnes flere manuskripter som kan utgis i stiv perm. Det er lov å håpe.

Eystein Hanssen: Triangel

Monday, May 23rd, 2016

Elisabeth Sunee Rathke, Elli blant venner, har permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslo-politiet, etter et opprivende oppdrag i Uganda. Hun bruker tiden til å grave seg ned i det uoppklarte drapet på lillesøsteren Anne. På klassisk politimanér oppretter hun et mordrom hjemme i leiligheten, med tidslinjer, tavler med lister over kontakter, og bilder fra åstedet. Da etterforskningen faktisk bringer henne videre, får hun støtte fra kollegaen Jan, og de danner et uoffisielt team, etter hvert i skarp konflikt med andre etterforskere i politiet. Det blir en god del action før saken til slutt kan anses løst, selv om det legges opp en fin segway til neste bok.

Elli er en typisk powergirl. Svart belte i karate. Konfronterenede, og med liten respekt for autoriteter. Går helst solo, og løper gjerne høy risiko for seg selv og andre, uten at resultatet er særlig sannsynlig. Det blir sagt at hun er en god etterforskningsleder. Slik hun fremstilles i denne boka har jeg mine tvil. Samtidig har hun buddhistisk oppdragelse fra sin mor fra Thailand, som maner til forsoning og forståelse, uten at det hjelper nevneverdig, annet enn som frustrasjon og dårlig samvittighet.

Jeg opplever intrigen som litt lite sannsynlig. Jeg kjøper liksom ikke helt greia. Skal man fortelle en historie må man gjøre nettopp det. Her synes jeg mye av intrigen blir en unskyldning for å lage mer eller mindre spektakulære action-scener med gode muligheter for stunts.

Motvekten til den litt hesblesende stilen er heldigvis at Hanssen viser fram samfunnsproblemer. Hvordan klarer en tidligere stoffmisbruker seg, når hun endelig har begynt å få livet på rett kjøl? Hva skal en stakkar gjøre, når hun presses til å oppbevare og frakte stoff mot sin vilje? Her er ingen enkle løsninger, men bildet som vises i disse situasjonene virker ekte og nære.

Dette kunne kanskje blitt en helt OK film. Jeg gir Elli en sjanse til, men er jeg ikke overbevist da, setter jeg stopp.

Fjodor Dostojevskij: Spilleren

Monday, May 23rd, 2016

Det er klassiker-tid igjen!

Den unge og fattige adelsmannen Aleksej Ivanovitsj befinner seg i Roulettenburg, der han har stilling som huslærer hos en fallert general som bor på hotel i byen. Han gjør kur til sin elev, generalens datter Polina Aleksandrovna Praskovja, mens generalen på sin side er håpløst forelsket i en luksusprostiturert på stedet. Hele familien venter og håper på at Bestemor skal ta kvelden og overlate dem en enorm arv. Bestemor kommer imidlertid til hektene, og besøker familien. Men i stedet for å ta familiens regning, går hun på kasino, og det går som det går.

Her er alle spillere, men noen mer avhengige enn andre. Sorgmuntert tar Dostojevskij oppgjør med spillegalskapen som han også selv led av, samtidig som han sparker litt i øst og vest, og gjør narr av arketypise engelskmenn, franskmenn, og tyskere. En klassiker. Raskt gjennomlest er den også.

Gert Nygårdshaug: Mengele Zoo

Sunday, May 22nd, 2016

Lille Mino bor i regnskogen. Han hjelper familien til å livnære seg, ved å fange sommerfugler, som selges til markedet i byen. Men skogen og landsbyen er ikke trygge. Et amerikansk oljeselskap hogger ned skogen og fôrer landsbyens Jefe med våpen, soldater og whiskey. Små opprør hjelper ikke, daglig blir landsbyboerne tuktet, og en dag ligger hele landsbyen nedbrent. Mino rømmer. Gjennom regnskog og fjell og byer, kommer han til slutt med erfaringer, penger, og utdannelse til storbyene, og starter sin langsiktige hevn over systemet som tok fra ham alt.

Nygårdshaug bruker kraftig lut, og fyrer oppunder både hovedperson og leser, og når Mino og vennene hans til slutt ender opp i ren terror, kan det av og til være vanskelig å skille mellom rettferdig harme og galskap som rammer de uskyldige. Ingen som har hatt tilknytning til nedslakting av natur kan føle seg trygge for sommerfugl-terroristene i mariposa-gruppen.

Denne fortellingen rører meg. Jeg gripes av sinnet og frustrasjonen til Mino og gruppen hans. Jeg biter meg imidlertid merke i et utsagn som Nygårdshaug holder opp som en sannhet, men som jeg ikke vil la stå uimotsagt: Alt liv er like verdifullt, og i den store sammenhengen er ikke menneskeliv viktige. Jeg er uenig. Menneskeliv måles over sommerfugler. Men det er godt å lese noe man kan bryne seg på. Skal vi støtte Mino? Saken hans er viktig, og målt i antall liv, også menneskeliv i det lange løp, er den kanskje også rettferdig? Mino og hans følgesvenner mener selvsagt det.

Mengele Zoo ble skrevet tilbake i 1989, men er fremdeles absolutt aktuell, selv om det å lese om terror mot skyskrapere føles annereledes med 11. september 2001 og 22. juli 2011 her hjemme, som bakteppe.

Agatha Christie: Problemer i Pollensa og andre historier

Saturday, May 21st, 2016

Seks klassiske noveller fra Agatha Christie. Noen av dem ikke tidligere utgitt i bokform Vi møter bla Poirot som løser gåtene sine på vanlig måte, og et gjensyn med den underlige Parker Pyne. I noen av novellene gjenkjenner vi elementer, slik som f.eks Den andre gongongen, som er utgangspunktet for den senere romanen Død manns speil. Men det er også noen søte, og noen ikke fullt så søte fortellinger. God underholdning til Agatha-Christie-fansen.

Dan Brown: Det tapte symbol

Saturday, May 21st, 2016

Robert Langdon, professor i historie, med særlig kunnskap om symboler og hemmelige tegn, blir kontaktet av sekretæren til sin gamle venn Peter Solomon, for å holde et hasteforedrag i Washington DC. Foredragsholderen som skulle vært der er blitt syk, og Peter spør om ikke Robert kan ta på seg oppdraget i full fart. Han har jo så mange ferdige foredrag han kan bruke. Flybiletter er dessuten allerede kjøpt inn. Langdon hopper på flyet, og ender opp i Washington. Det viser seg at det ikke er noe foredrag som skal holdes. I stedet blir Langdon vitne til et drap, og (selvsagt) trukket med i etterforskningen. Det er det nok en gang duket for rebusløp, denne gangen mellom Washingtons berømte bygninger, og det er hemmelige tunneler og skjulte forheng og vriene gåter, selvsagt med Peter Solomons smellvakre søster, på lasset. Hun forsker forresten på selve grenselandet mellom vitenskap og religion, og har noen voldsomme resultater å melde til forskningsverdenen, om da ikke den erkeslemme Malakh kommer og dreper henne først, da.

Ja, og frimurere. Masse frimurere. og CIA! Så vi er der altså.

Morsom og drivende, om enn litt sjablongpreget og hesblesende. Det er fullt trykk side opp og side ned, til den forrykende avslutningen med helikopter og blodsoffer om hverandre. Litt artig er det jo, men det er mulig jeg har gått litt lei av Dan Brown nå.

Frode Granhus: Djevelanger

Friday, May 20th, 2016

Lille Ida forsvant bare. Moren så henne leke ute med dukkevogn og sommerkjole, før hun øyeblikket etter bare borte. Hvor ble hun av? Gikk hun på sjøen? Ble hun kidnappet? Moren er fylt av angst, men faren er rolig. Gud har fortalt ham at Ida vil komme tilbake etter tre dager.

Politiet i Bodø blir tilkalt, og Rino Carlsen blir satt på saken. Med seg på laget har han den nyansatte, og selvsagt veldig vakre Guro Hammer, som han forsøker å gjøre kur til. Det er en underlig sak. Familien er med i en kristen sekt, og den sterke gudstroen provoserer etterforskerne. Hvordan kan faren vite så skråsikkert at Ida kommer tilbake? Rino og Guro går tilbake i tid, og finner liknende saker fra tidligere år. Samtidig renner håpet ut for Ida. Hvor lenge kan man anta at et barn er i live?

Med selveste Hurtigruten og vær og natur som vassekte nordnorske rekvisitter, opplever vi angsten til et lite barn. Det er til å ta og føle på. Hvordan skal det gå med Ida? Med bakgrunn i de gamle sakene kan vi ikke vite om hun overlever eller ikke, så det gjør innspurten veldig spennende for leseren. En litt pussig vri på slutten snur litt om på hele etterforskningen, uten at det ødelegger for fortellingen, men kanskje for Rino?

Anbefalt ramsalt krim fra Nord-Norge!

Frode Granhus: Stormen

Friday, May 20th, 2016

På et bortgjemt sted i Lofoten går det et ras. Det gjør det jo ofte når det er dårlig vær på de kanter. I ura blir det funnt restene av et skjelett. Den lokale lensmannen Rino Carlsen forsøker å finne ut av den gamle saken. Samtidig ligger en mann sterkt forbrent på det lokale sykehjemmet på Reine i Lofoten, etter en ulykke med en gressklippermotor og bensin i garasjen sin. Han kan ikke ikke se eller snakke, han kan knapt bevege seg, langt fra forsvare seg. Han blir plaget, for ikke å si torturert, av en av pleierne. Hvorfor? Hvem?

En passe grusom mordgåte med røtter langt bakover i tid må løses av stakkers ensomme Rino. Det hjelper ikke at det stadig er et forrykende vær der ute på øyene i Lofoten. Granhus skildrer natur og naturkrefter på en måte som kun de som har bodd i området kan gjøre. Lofoten, denne perlen av natur som reklamebyråene selger i strålende sol, kan være djevelsk farlig når det stormer som verst.

Jeg tenker av og til at vi kan spares for de mest grusomme detaljene i ren Nesbø-stil. Jeg trenger f.eks ikke vite hvordan det føles når syre møter bare slimhinner. Men jeg kan skumme forbi det, og nyte resten av boka. Dette er en spennende, litt skummel, og storslagen krim fra Nord-Norge, med en imponerende sluttspurt.