Eystein Hanssen: Triangel

Elisabeth Sunee Rathke, Elli blant venner, har permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslo-politiet, etter et opprivende oppdrag i Uganda. Hun bruker tiden til å grave seg ned i det uoppklarte drapet på lillesøsteren Anne. På klassisk politimanér oppretter hun et mordrom hjemme i leiligheten, med tidslinjer, tavler med lister over kontakter, og bilder fra åstedet. Da etterforskningen faktisk bringer henne videre, får hun støtte fra kollegaen Jan, og de danner et uoffisielt team, etter hvert i skarp konflikt med andre etterforskere i politiet. Det blir en god del action før saken til slutt kan anses løst, selv om det legges opp en fin segway til neste bok.

Elli er en typisk powergirl. Svart belte i karate. Konfronterenede, og med liten respekt for autoriteter. Går helst solo, og løper gjerne høy risiko for seg selv og andre, uten at resultatet er særlig sannsynlig. Det blir sagt at hun er en god etterforskningsleder. Slik hun fremstilles i denne boka har jeg mine tvil. Samtidig har hun buddhistisk oppdragelse fra sin mor fra Thailand, som maner til forsoning og forståelse, uten at det hjelper nevneverdig, annet enn som frustrasjon og dårlig samvittighet.

Jeg opplever intrigen som litt lite sannsynlig. Jeg kjøper liksom ikke helt greia. Skal man fortelle en historie må man gjøre nettopp det. Her synes jeg mye av intrigen blir en unskyldning for å lage mer eller mindre spektakulære action-scener med gode muligheter for stunts.

Motvekten til den litt hesblesende stilen er heldigvis at Hanssen viser fram samfunnsproblemer. Hvordan klarer en tidligere stoffmisbruker seg, når hun endelig har begynt å få livet på rett kjøl? Hva skal en stakkar gjøre, når hun presses til å oppbevare og frakte stoff mot sin vilje? Her er ingen enkle løsninger, men bildet som vises i disse situasjonene virker ekte og nære.

Dette kunne kanskje blitt en helt OK film. Jeg gir Elli en sjanse til, men er jeg ikke overbevist da, setter jeg stopp.

Tags: , ,

Leave a Reply