Henning Mankell: Hånden

Kurt Wallander vil gjerne flytte for seg selv. Han bor sammen med datteren i leiligheten, og hun retter på ham og oppdrar ham. Som om de var et gammelt ektepar. Så han er på utkikk etter et lite hus på landet, gjerne i området der faren bodde. Det viser seg at kollegaen Martinsson har et hus på hånden. Han skal selge et hus nettopp i samme område, for en slekning av kona. Wallander kjører ut for å se på huset. På tunet snubler han i noe som stikker opp av bakken, men han bryr seg ikke om det, for huset er midt i blinken. Litt gammelt og ustelt er det riktignok. Det trenger oppussing, men Wallander pruter på prisen, og ser for seg en nær fremtid med maling og oppussing, og endelig, en hund. Så ser han nøyere på det han snublet i. Det er fingre av bein, og fingrene henger på beinrestene av en hånd. I stedet for et hus, har Wallander funnet et åsted.

Lang-novelle eller kort-roman. Fortellingen er mollstemt og ettertenksom som vanlig. Wallander må grave flere tiår tilbake, og oppklaringen går seint, noe som selvsagt er upopulært hos en politimester som forventer effektivitet og bedring av oppklaringsprosenten. Wallander frustrerer seg, kanskje ikke over jobben i seg selv, men den rollen politiet har. Mer papir, mindre synlighet, lavere oppklaringsprosent, med mindre man jukser, slik politiet i Ystad gjør i boka, ved å oppgi henlagte saker som oppklart(!!). I Jørn Lier Horsts etterord, dveler han ved hele Wallander-prosjektet, hvordan det speiler utviklingen i det svenske samfunnet, Det Stora Brottet, Folkhemmets fall og sosialdemokratiets svik mot dem som er dets grunnlag.

Det er alltid stas å få lese mer om Kurt Wallander, og det skjer jo stadig sjeldnere, siden Mankell døde i 2013. Mon det finnes flere manuskripter som kan utgis i stiv perm. Det er lov å håpe.

Tags: , ,

Leave a Reply