Jo Nesbø: Sønnen

I det nye sikkerhetsfengselet Staten i Oslo sitter Sonny dømt for drap. Som en opphøyd Buddha tar han audiens fra medfanger, og blir den alle betror seg til i rene skriftemål. Som en frelser tar han på seg andres straff, og soner i deres sted, i bytte mot jevn strøm av heroin på cella. Praktisk for alle parter altså. Så får han en dag en betroelse i en sak som handler om faren, som var mistenkt for å være muldvarp i politiet, og tok livet sitt i skammen. Sønnen legger bort heroinet, og setter seg fore å hevne sin far, ved å ordne opp opp i de mange gamle sakene han blitt betrodd. På utsiden sitter en litt sliten politietterforsker, og en strebersk kvinnelig etterforskerspire, som må rydde opp, og finne ut av hva som skjer. Og det blir mye rydding. Sønnen har nemlig kommet tilbake, for å dømme levende til døde.

Her må leseren holde tunga rett i munnen. Skal man holde med den utrolig sympatiske sønnen, som samtidig dreper for fote? Er det greit å ta livet av slemmingene på bestialsk vis, når det er velfortjent hevn? Nesbø briljerer som vanlig thrillergenren, selv om et her er opp mot unødvendig mye voldsdetaljer. Leflingen med kristen symbolikk og bibelske referanser har vi sett hos Nesbø flere ganger, men sjelden så gjennomført som her. Politietterforsker Simon Kefas følger Sønnen, Tvillingen tviler, og det renner blod fra Sønnens hender. Populistisk? Så klart. Topp underholdning? Javisst. Spennende så det holder? Javisst, og vel så det. Godt håndtverk, men den blir neppe stående som toppen av forfatterskapet.

Tags: ,

Leave a Reply