Knut Hamsun: Pan

Løytnant Glahn har tatt tillhold i en liten jakthytte et sted i Nordland med hunden sin Æsop, og lever i og av naturen. Det er i alle fall formålet hans. Hytta leier han av den lokale storkaren Mack, som har den strie, men vidunderlig vakre datteren Edvarda. Glahn faller pladask, og Edvarda blir sjarmert hun også.

Det er dermed duket for et spill mellom den eiesyke Edvarda, Glahn, Mack, den lokale smedens kone, hennes datter, en naturforsker som kommer til stedet, og den lokale doktoren, som også er svak for Edvarda, men gjennomskuer hennes spill. Glahn mangler en del sosiale antenner, og gjør noen alvorlige blundere. Edvarda drømmer om prinsen som skal komme og ta henne bort på sin høye hest. Glahn elsker drømmen og idealet Edvarda mer enn henne selv, og tør eller klarer ikke å forene dem. Det hele ender i et sjalusidrama med død og fordervelse, etter en årssyklus oppe i den praktfulle Nordlandsnaturen.

Dette er Hamsun på sitt aller beste. Av og til får man lyst til å rope “men så snakk sammen, da!” Det spørs om det ville hjulpet.

Tags:

Leave a Reply