Archive for June, 2016

Agatha Christie: Den nemeiske løve

Monday, June 13th, 2016

Mesterdetektiven Hercule Poirot planlegger sin pensjonisttilværelse. En dag får han besøk av en gammel venn, som leende mener at Hercule, og hans bror Achilles, heller burde vært oppkalt etter brødrene Sherlock og Mycroft. Poirot blir snarere indignert enn beæret. Han er da like god som den gamle Hercules. Dermed bestemmer han seg for, at før han trekker seg tilbake skal han, på samme måte som den opprinnelige Hercules, utføre 12 heltedåder, eller løse 12 mysterier da, om du vil. Dette er rammen for 12 små noveller. Noen av dem har motiver som Agathe Christie senere utvikler til fulle romaner. Noen står støtt i sin korte form. Ikke alle er helt geniale, men dette er jo underholdning for kjennerne. Det viser også Agatha Christies kvalitet gjennom sin voldsomme produksjon. Novellene var, etter hvert som de ble utgitt i blader og aviser, hennes levebrød, og her er både til smør på brødet og salt i maten.

Levi Henriksen: Harpesang

Monday, June 13th, 2016

Jim Gystad, plateprodusent og elektrikker, har blitt bedt om å være fadder i barnedåp, og stiller opp, om enn bakfull og kvalm i Kongsvinger kirke. Han blir imidlertid edru på ett sekund når han hører tre vakre stemmer fra benkene bak, synge til salmene. Bergtatt forsøker han å finne ut hvem de er, og få kontakt med dem, med tanke om få lagt stemmene deres på plate. Det skal vise seg vanskelig. Søsknene Thorsen er nemlig over 80 år, og har lagt mandolin og stemmebånd på hylla. Jim må bruke all sin list, samt det lokale steinhuggeriet for å få dem motvillig med på prosjektet.

Historien om søsknene Thorsen er en rik fortelling som tar opp mye. Her er det er tapt kjærlighet, og vunnet kjærlighet. Vi får høre om forholdet mellom musikk og forkynnelse i pinsebevegelsen, og om turnering i midt-vesten. Det blir tid til et humoristisk skråblikk på den moderne platebransjen, og en god del om tilhørlighet, og til og med lastebilflytting av hus. Formen er tradisjonell, ikke ulik f.eks Dagen skal komme med blå vind, men det gjør ikke noe, for selv om det er velprøvd er det mer enn bra nok. Harpesang anbefales både for dem med og uten erfaring med lovsangsmusikk.

Knut Hamsun: Pan

Monday, June 13th, 2016

Løytnant Glahn har tatt tillhold i en liten jakthytte et sted i Nordland med hunden sin Æsop, og lever i og av naturen. Det er i alle fall formålet hans. Hytta leier han av den lokale storkaren Mack, som har den strie, men vidunderlig vakre datteren Edvarda. Glahn faller pladask, og Edvarda blir sjarmert hun også.

Det er dermed duket for et spill mellom den eiesyke Edvarda, Glahn, Mack, den lokale smedens kone, hennes datter, en naturforsker som kommer til stedet, og den lokale doktoren, som også er svak for Edvarda, men gjennomskuer hennes spill. Glahn mangler en del sosiale antenner, og gjør noen alvorlige blundere. Edvarda drømmer om prinsen som skal komme og ta henne bort på sin høye hest. Glahn elsker drømmen og idealet Edvarda mer enn henne selv, og tør eller klarer ikke å forene dem. Det hele ender i et sjalusidrama med død og fordervelse, etter en årssyklus oppe i den praktfulle Nordlandsnaturen.

Dette er Hamsun på sitt aller beste. Av og til får man lyst til å rope “men så snakk sammen, da!” Det spørs om det ville hjulpet.

Helge Ingstad: Pelsjegerliv

Monday, June 13th, 2016

Dette er selveste klassikeren Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere fra 1931. Helge Ingstad brøt i 1926 opp fra sin karriere som sakfører, og reiste til Canada for å leve som pelsjeger blant eventyrere og indianere. I fire år livnærte han seg utelukkende av jakt og fiske i villmarka, i månedsvis alene med bare bikkjene som selskap, og i hele år sammen med indianerne, på jakt etter rein.

Dette er utrolig fascinerende lesning. Livet i villmarka står i sterk kontrast til det moderne livet, og forfatteren reflekterer også litt over dette mot slutten av boka. Da han vendte tilbake fra tundraen var nordområdene i forandring, med utbygging, flytrafikk og teknologi. Pelsjegerliv anbefales sterkt.

Håkan Nesser: Kjære Agnes

Monday, June 13th, 2016

Agnes sitter i kirken, i sin manns begravelse. Det er en vakker sermoni, om ikke trist. Han var tross alt en del eldre enn henne, og Agnes selv kan fortsette sin akademiske karriere, og kanskje finne seg en ny mann? I begravelsen ser hun at Henny, en gammel venninne, har kommet for å vise sin respekt. I ungdomstida kom de svært nær hverandre, men senere drev de fra hverandre. Noen dager senere får Agnes et brev fra Henny; Kjære Agnes, og de to tar opp igjen kontakten per korrespondanse. Det viser seg at Henny har et problem. Hun ønsker å kvitte seg med mannen sin, siden han er henne utro. Vil Agnes hjelpe til?

Dette er snedig gjort, om enn kanskje litt forutsigbart. Etter hvert som vi blir kjent med Agnes skjønner vi hvilken vei det går, for her ligger det ondskap og mange hunder begravet. Nesten mer interessant enn intrigen, synes jeg, er kanskje formen. Fortellingen skrider fram nesten uten ytre handling. Det begrenser seg til en kjøretur og rusling med hundene i ny og ne. (Hva er det forresten med Håkan Nessers kvinner og hunder?) Resten av boka spiller seg ut i brevs form, Kjære Agnes, og Kjære Henny, samt tilbakeblikk til ungdomsårene. Selv den dramatiske avslutning er et brev. Det er ganske stilig. Raskt unnagjort er det også, siden boka ikke er på mange sidene. En liten sommerkrim for damene.

Frode Granhus: Kistemakeren

Friday, June 10th, 2016

Ei jente er forsvunnet. En gutt finner et ødelagt videokamera i vannet. Kameraet er ødelagt, men gutten plukker ut den gamle VHS-kassetten, og får liv i den. Det blir en skremmende opplevelse. Bildet viser ei delvis nedgravd kiste med en arm stikkende ut. En arm det er liv i. Skummelt! En fjellklatrer finner et lik nedfrosset i blodig is, langt til fjells, og lite tilgjengelig. Og vi blir ført tilbake til 50-tallet, der behandlingen av tuberkulose var grusom, og resultatene ofte misdannelser.

Rino Carlsen er tilbake som fungerende lensmann på Reine i Lofoten. Mellom fjell og fjord må han grave i nåtid og fortid. Det er mørkt og kaldt og trist, og han skulle gjerne hatt sønnen, eller sin utvalgte Guro på besøk. Men hun ringer ikke. Nordic Noir.

Granhus gjør sitt beste for å legge ut blindspor og lure leseren. Og det klarer han selvsagt også. Når vi tenker at vi nesten sikkert har gjettet løsningen, gjør han en twist, og så er vi like langt. Det endelige svaret virker litt påtvunget, men det er greit nok. Her er skummel underholdning i bøttevis, og det holder til påskekrim og vel så det.