Archive for November, 2016

John Steinbeck: Øst for Eden

Monday, November 21st, 2016

Jeg mente det måtte være på tide med litt allmendannelse igjen. Jeg har lest Øst for Eden.

Adam Trask lever sammen med sin bror Charles og sin far Cyrus. Faren gir dem forskjellig behandling, han er tilsynelatende mer glad i Adam enn i Charles. Det er i alle fall slik Charles oppfatter det, og selv om han er glad i Adam, klarer han ikke la være å hate ham. Når faren dør driver de farmen sammen, selv han har etterlatt dem en stor formue. En dag finner de en vakker men nesten ihjelslått kvinne på trammen. Adam faller pladask for henne, tar henne til ekte, og flytter tvers over landet til California. I Salinas-dalen følger vi de to familiene Trask og Hamilton. Den velstående Adam med hans svikefulle kone, og den fattige men kloke Samuel Hamilton og hans etterkommere, inntil neste generasjon står alene.

Det er ikke småtteri Steinbeck gaper over i denne fortellingen. Han går nemlig løs på spørsmålet om godt og ondt, og selveste arvesynden, med mange referanser til fortellingen om Kain og Abel (eller Charles og Adam, eller Caleb og Aron, om du vil). Kan man unngå å gjøre det onde, når man ønsker å være god, selv om trangen til å gjøre ondt trekker og drar i en? Konklusjonen er timshel. Og hva det betyr må det flere vise menn til, noe vi heldigvis får i løpet av boka.

Dette er helt fantastisk mesterlig. Hovedtemaet blir kraftig belyst fra alle bauer og kanter. Landskap og personer beskrives så levende at det støver rundt støvlene, og vi gråter med sorgene. Ved siden av kreti og pleti finnes det rollefigurer som er mer eller mindre gjennomført gode eller onde. Samuel, og senere Adams trofaste tjener, Lee, står for det godhet, miskunn og visdom, og redder dagen gang på gang når ondskapen gjør sine herjinger. Samuel og Lee gir oss dessuten et lynkurs i barneoppdragelse som står støtt mot hva som helst den dag i dag. Cathy er gjennomført ond og grusom. Eller, hva var ondskap igjen? Vi blir godt kjent med, og glad i hovedpersoner og bifigurer, og ønsker å støtte dem når de faller. Nei, nei, ikke gjør det! Men så snakk sammen da! Stol på Samuel! Hør på Lee!

Underveis får vi et lite men innsiktsfullt snitt av USAs historie fra århundreskiftet og fram til og med første verdenskrig. Steinbeck dukker opp i en cameo som seg selv som liten gutt, i byen der Trask og Hamiltons bodde. Tilsynelatende er Samuel Hamilton modelert etter hans egen bestefar, og han viser en sterk kjærlighet til ikke bare fortellingen, men området og menneskene som bor der. I følge Steinbeck var Øst for Eden hans hovedverk, og alt han har skrevet og lært har han tatt med her. Resultatet er en bok som fremdeles står som en påle over 60 år etterpå.

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

Monday, November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

Monday, November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.