Archive for January, 2017

Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren

Monday, January 30th, 2017

Melker Mussenden, foreløpig siste ledd i en familie av urmakere, sitter og finner glede i klokkene sine. På veggen i stua henger alle veggurene hans, og ringer i tur og orden; det tunge store med med den malmfulle klangen, og de små spede klingene fra de små klokkene. Det gir ro og orden i livet til Melk og kona hans. Og selv om det er uro i verden, med miljøkatastrofer og militæroperasjoner, er det ro og orden i den lille byen, et sted på den europeiske landsbygda. I alle fall inntil et gigantisk synkehull sluker den lille kirken i den lille byen. Myndighetene kommer. Ingen vet hvor hullet kommer fra, eller hva det kan skyldes. Er det et angrep fra en fremmed makt, eller fra verdensrommet? Er det et geologisk fenomen? Gjerder settes opp, og militæret kommer. Samtidig skjer det utrolige. Klokkene til Melk begynner å gå i utakt. Det har aldri skjedd før. Og ikke nok med det, menneskene i den lille byen, begynner å gå i utakt, og det som er mandag morgen for den ene, er lørdag kveld for den andre.

Hva er tid? Hva er virkelighet i vår oppfattelse av verden? Hva skjer med den virkeligheten når vi endrer på verden? Gert Nygårdshaug lar sine tanker om miljøkatastrofen, velkjent fra andre bøker som Mengeles Zoo påvirke ikke bare miljøet, men hele verden, inklusive tiden vi lever i. Dette er kanskje hovedelementet, men det blandes i ei boblende gryte av fortellerglede, spedt ut med litt lett kritikk av storpolitikk og av religion, nesten ikke noe om kornsirkler, men litt om kirsebærtrær, og litt kvasifilosofi om tid. Alt rørt inn med en masse humor til en velsmakende suppe ala Nygårdshaug, og i et språk der tegnsetting kun er veiledende.

Ikke så tungt, og ikke så langt. Morsomt, og tankevekkende.

Georges Simenon: Maigret og de uvillige vidnene

Tuesday, January 24th, 2017

Maigret merker tidens forfall på seg selv. Eller for enkelthets skyld: Han føler seg gammel, og drømmer nostalgisk om fortiden. Bedre blir det ikke av at han må etterforske et tilsynelatende drap i et hus av forfall, men med masse nostalgi i veggene. Nede på Quai de la Gare er det et gammelt herskapshus tilhørende en falmet kjeksindustrimagnat. Der forrige generasjon hadde lysekroner og dans, er det flekkete tapet og sykdom som gjenstår. Husets herre, Léonard Lachaume, ligger skutt i sin egen seng. Mordet er simpelt kamuflert som ran, men Maigret lar seg ikke overbevise.

Dette er ganske langsom krim, og min oversettelse er litt gammelmodig i språkbruken. Det er vidner, nu, aften, og efterhånden. Man må like Maigret for å like Maigret, og siden jeg nå en gang gjør nettopp det, gjør det ikke noe at formen er som den er. Vi følger den gode etterforskeren idet han rister av seg nostalgien, finner igjen litt ungdommelig iver, og løser gåten. Maigret etterforsker sakene sine ved å forsøke å sette seg inn i ofrene og vitnenes situasjon og psyke. Kanskje blir han litt skremt over seg selv når han innser sammenhengen, og kan hekte drapsmannen.

Jeg har ikke lest så veldig mye Maigret enda. Det er nok å ta av. Simenon skrev 76 romaner og 28 noveller om ham.

Robert Galbraith: Career of Evil

Tuesday, January 17th, 2017

Robin Ellacott, assistent og/eller etterforskningspartner i det lille private detektivbyrået til Cormoran Strike, mottar en pakke. Den inneholder armen til et menneske. Tøff start på morgenen for Robin der, altså. Cormoran innser at hilsenen kan stamme fra et lite knippe mistenkte fra hans fortid. De har dermed en sak å etterforske, og Cormoran og Robin må reise på kryss og tvers av landet, for å finne gamle skurker. De går selvsagt i beina politiets ikke helt effektive etterforskning underveis.

På privaten knirker det mellom Robin og Mathew, som blir mer og mer sjalu på Strike. Kanskje ikke så overraskende, siden Strike er en råtøff helt, og Mathew er en dust. Og siden kvinner er fra Venus, og menn flest fra bunnen av kornsilo, blir det forviklingar og grining, og Robin og Cormoran blir selvsagt tiltrukket av hverandre. Det kan også fort gå i beina for effektiv etterforskning.

Med på lasset får vi gammel popkultur som Blue Öyster Cult og andre rariteter som BIID. Dessuten blir noe av lokket over Robins til nå ganske ukjente fortid tatt av. Portrettene av menneskesjebner på små puber på den engelske landsbygda er hjerteskjærende og vassekte. Her er det mye trist research bak. Det blir det god litteratur av.

Alt i alt både et ettertenksomt og trist portrett av britiske småbyer, og en ganske så velsmurt maskin av krim som passer for både kvinner og menn. Jeg klarte ikke plukke skurken på forhånd, og løsningen på gåten føltes hverken tvunget eller rar. Fortellingen er spennende på flere nivåer mot slutten av boka. Career of Evil, eller Ondskapens kall anbefales herved. Frittstående fortsettelse av Silkeormen.

Frode Granhus: Malstrømmen

Tuesday, January 17th, 2017

Niklas Hultin, tidligere etterforsker ved Oslo-politiet, har blitt med kona Karianne tilbake til hennes hjemsted Bergland, og han jobber nå hos politiet i Bodø. Han har noen merkelige voldssaker å etterforske. En porselensdukke blir funnet i fjæra. Noen dager etterpå blir det funnet en skadet kvinne kledd i samme type kjole som dukken. I samme område finner to smågutter en mann mellom svabergene, i live, men lenket med hendene under overflaten av det iskalde vannet. En eldre mann er ute med spaden sin og graver hver eneste dag, for å endevende hele området på jakt etter søsteren som forsvant. Dessuten regner det støtt, og det er kaldt og mørkt. Det er altså et ganske dystert sted Frode Granhus tar oss med til, og langt fra noen nordnorsk turist-idyll

Etterforskeren Rino Carlsen, som stadig vikarierer ved lensmannskontoret på Reine i Lofoten, kommer over en liknende sak som mannen som var lenket fast, og må samarbeide med Niklas. De er like og ulike, og parallelliteten mellom dem, og sakene de etterforsker er interessant, men av og til litt forvirrende. Er det en eller to eller tre saker som etterforskes?

Dette er en skummel thriller, nesten ubehagelig skummel. Leseren håper det går bra, men det gis ingen garantier underveis. Avslutningen og finalen er forrykende, nesten som et filmmanus. Anbefalt mørk nordnorsk krim.

OCSP: What, why, how?

Thursday, January 12th, 2017

While debugging a problem with OCSP, I had to sit down and understand what it really does and why. So What is OCSP, and why do we use it?

Read the rest of this entry

Franz Kafka: Prosessen

Thursday, January 12th, 2017

Josef K. er forvirret. Det er desverre en tilstand han kommer til å bevare mer eller mindre til enden av fortellingen om ham. Han blir arrestert hjemme i sin egen leilighet, men ikke kastet i fengsel. I stedet får han vite at det er startet en prosess mot ham, og at han må forberede seg på dette, og ta konsekvensene av den. Derfra går K. ut i en marerittaktig tilværelse. Han må søke på måfå for å finne domstolen som skal behandle ham. Han oppsøker advokat etter råd fra sin onkel, men siden anklagen er hemmelig, kan han ikke få noe skikkelig forsvar. Han får problemer på jobben, siden det blir kjent at det er startet en prosess mot ham. Slik går det uker og måneder, før fortellingen avsluttes i en temmelig surrealistisk voldshandling.

Dette er visstnok en utrolig viktig bok. Raskt lest er den også. Jeg fant den litt forvirrende og frustrerende. Nettopp dét var sikkerte meningen fra forfatterens side. Fortellingen om Josef K. er selvsagt opphavet til uttrykket Kafka-prosess, en forvirrende tilstand der man er utsatt for eller forfulgt av et ugjennomtrengelig og forvirrende byråkratisk system. Boka i seg selv er ufullendt, med noen notatsider i appendiks bakerst, der episoder som hører til er lagt ved, men ikke fullstendig integrert i handlingen. Kafka selv ønsket hele greia brent sammen med resten av manuskriptene sine, da han døde. Det ble de heldigvis ikke.

Colin Dexter: Den hengte i Jeriko

Tuesday, January 10th, 2017

Morse er i selskap, og kjeder seg, men så kommer han i kontakt med ei sneisen dame, Ann Scott, og det ser lovende ut, helt til Morse får en telefon. Og når inspektør Morse får telefon på kveldstid er det jo som regel viktig. Han får med seg navn og adresse på dama, og må stikke. Så går det et halvt års tid, og Morse får det for seg at han skal oppsøke Ann igjen. Han går innom huset der hun bor, og banker på, men det er ingen som svarer. Så han gir opp, og rusler videre til litteraturklubben der han egentlig var på vei. Like etterpå hører han sirener. Ann Scott blir funnet død. Hun har tilsynelatende hengt seg på kjøkkenet, og det må ha skjedd omtrent samtidig som da Morse nesten var innom. Han bestemmer seg for å etterforske saken selv, og pisker selvsagt Lewis rundt for å skaffe rede på kjensgjerninger.

Morse føler … mye forskjellig. Han kunne nesten mistenke seg selv. Han var på stedet omtrent da ugjerningen ble begått. Han hadde et slags forhold, i alle fall fra sin side, til den drepte. Er han sjalu? På hvem da? Dette er en litt annerledes vri på en ellers ganske ordinært og litt trist kriminalmysterium. Morse er seg selv lik fra første side. Det gjør denne historien, som de fleste fortellingene om ham, leseverdig.

Haruki Murakami: After Dark

Thursday, January 5th, 2017

Sent på kvelden, evt tidlig på natten, på en kafé i Tokyo, sitter Mari og spiser og røyker og leser. Hun kommer i prat med Takahashi, en ung jazztrombonist. Mari prater og tenker. Om livet, om musikk, om søsteren Eri som ligger i koma, og som Takahashi har datet en gang. De to blir enige om å treffes igjen før morgenen. Like i nærheten er et japansk “kjærlighetshotell” som leier ut rom på timebasis. Senere på natta blir en prostituert alvorlig banket der, og innehaveren Kaoru, en avdanket kvinnelig fribryter, tilkaller Mari, som kan kinesisk, for å hjelpe henne som tolk. Gjerningsmannen, en forretningsmann som sitter og tøyer ut etter øvelsene, ligger tynt an, idét Kaoru varsler mafiaen som den prostituerte tilhører. Over det hele ligger et lydspor av Duke Ellington. Parallelt får vi glimt av Eri som ligger i koma. Ved siden av henne står en TV som plutselig skrus på av seg selv. Inne i TV’en er det en mystisk person som ser ut til å prøve å få tak i henne. Skummelt.

After Dark fortelles i sanntid. Foran hvert kapittel får vi en angivelse av hva klokka er, og det passer omtrent med tiden det tar å lese boka. Altså en natt. Murakami bruker et poetisk og vakkert språk. Oversettelsen er mesterlig. Boka blir nærmest et postmoderne dikt om natten og mørket, livet og døden, musikken og kjærligheten. Det er rystende, morsomt, skremmende, og tankevekkende.

Dette er veldig veldig bra. Anbefales for nattmennesker. Murakami-fansen har selvsagt lest den allerede.