Ernest Hemingway: Islands in the Stream

Tre deler: Rørende vakkert av kjærlighet til og omsorg for egne barn på en passe røff og mandig måte. Blandet med savnet og ikke-savnet etter mødrene (såklart) deres. Så sorg og savn og forsøk på å ikke drikke seg langsomt ihjel, på en røff og mandig måte. Til slutt en spennende ubåtjakt(!) der sorg og savn blir døyvet av disiplin, tjeneste og oppdrag – på en veldig røff og mandig måte.

Det er liksom Jan Kjærstad og James Bond om hverandre (uten at jeg har lest Jan Kjærstad). Sterke følelser, savn og sorg, men også stive drinker, raske båter, sverdfisk, og vakre kvinner. Og alt i dette korthogde presise språket. Fyttikatta så bra. Ja, og kjærlighet til katter. Det er det også mye av.

Jeg har altså lest, dvs hørt ferdig Islands in the Stream av Hemingway. Den Anbefales VELDIG. Kjære allverden som den mannen kan skrive. Dette var altså lydbok, mesterlig lest av Bruce Greenwood, som jeg nå ikke vet noe annet om enn at han mestrer et kjempespekter av aksenter.

Tags:

Comments are closed.