Archive for the ‘books’ Category

Frode Granhus: Malstrømmen

Tuesday, January 17th, 2017

Niklas Hultin, tidligere etterforsker ved Oslo-politiet, har blitt med kona Karianne tilbake til hennes hjemsted Bergland, og han jobber nå hos politiet i Bodø. Han har noen merkelige voldssaker å etterforske. En porselensdukke blir funnet i fjæra. Noen dager etterpå blir det funnet en skadet kvinne kledd i samme type kjole som dukken. I samme område finner to smågutter en mann mellom svabergene, i live, men lenket med hendene under overflaten av det iskalde vannet. En eldre mann er ute med spaden sin og graver hver eneste dag, for å endevende hele området på jakt etter søsteren som forsvant. Dessuten regner det støtt, og det er kaldt og mørkt. Det er altså et ganske dystert sted Frode Granhus tar oss med til, og langt fra noen nordnorsk turist-idyll

Etterforskeren Rino Carlsen, som stadig vikarierer ved lensmannskontoret på Reine i Lofoten, kommer over en liknende sak som mannen som var lenket fast, og må samarbeide med Niklas. De er like og ulike, og parallelliteten mellom dem, og sakene de etterforsker er interessant, men av og til litt forvirrende. Er det en eller to eller tre saker som etterforskes?

Dette er en skummel thriller, nesten ubehagelig skummel. Leseren håper det går bra, men det gis ingen garantier underveis. Avslutningen og finalen er forrykende, nesten som et filmmanus. Anbefalt mørk nordnorsk krim.

Franz Kafka: Prosessen

Thursday, January 12th, 2017

Josef K. er forvirret. Det er desverre en tilstand han kommer til å bevare mer eller mindre til enden av fortellingen om ham. Han blir arrestert hjemme i sin egen leilighet, men ikke kastet i fengsel. I stedet får han vite at det er startet en prosess mot ham, og at han må forberede seg på dette, og ta konsekvensene av den. Derfra går K. ut i en marerittaktig tilværelse. Han må søke på måfå for å finne domstolen som skal behandle ham. Han oppsøker advokat etter råd fra sin onkel, men siden anklagen er hemmelig, kan han ikke få noe skikkelig forsvar. Han får problemer på jobben, siden det blir kjent at det er startet en prosess mot ham. Slik går det uker og måneder, før fortellingen avsluttes i en temmelig surrealistisk voldshandling.

Dette er visstnok en utrolig viktig bok. Raskt lest er den også. Jeg fant den litt forvirrende og frustrerende. Nettopp dét var sikkerte meningen fra forfatterens side. Fortellingen om Josef K. er selvsagt opphavet til uttrykket Kafka-prosess, en forvirrende tilstand der man er utsatt for eller forfulgt av et ugjennomtrengelig og forvirrende byråkratisk system. Boka i seg selv er ufullendt, med noen notatsider i appendiks bakerst, der episoder som hører til er lagt ved, men ikke fullstendig integrert i handlingen. Kafka selv ønsket hele greia brent sammen med resten av manuskriptene sine, da han døde. Det ble de heldigvis ikke.

Colin Dexter: Den hengte i Jeriko

Tuesday, January 10th, 2017

Morse er i selskap, og kjeder seg, men så kommer han i kontakt med ei sneisen dame, Ann Scott, og det ser lovende ut, helt til Morse får en telefon. Og når inspektør Morse får telefon på kveldstid er det jo som regel viktig. Han får med seg navn og adresse på dama, og må stikke. Så går det et halvt års tid, og Morse får det for seg at han skal oppsøke Ann igjen. Han går innom huset der hun bor, og banker på, men det er ingen som svarer. Så han gir opp, og rusler videre til litteraturklubben der han egentlig var på vei. Like etterpå hører han sirener. Ann Scott blir funnet død. Hun har tilsynelatende hengt seg på kjøkkenet, og det må ha skjedd omtrent samtidig som da Morse nesten var innom. Han bestemmer seg for å etterforske saken selv, og pisker selvsagt Lewis rundt for å skaffe rede på kjensgjerninger.

Morse føler … mye forskjellig. Han kunne nesten mistenke seg selv. Han var på stedet omtrent da ugjerningen ble begått. Han hadde et slags forhold, i alle fall fra sin side, til den drepte. Er han sjalu? På hvem da? Dette er en litt annerledes vri på en ellers ganske ordinært og litt trist kriminalmysterium. Morse er seg selv lik fra første side. Det gjør denne historien, som de fleste fortellingene om ham, leseverdig.

Haruki Murakami: After Dark

Thursday, January 5th, 2017

Sent på kvelden, evt tidlig på natten, på en kafé i Tokyo, sitter Mari og spiser og røyker og leser. Hun kommer i prat med Takahashi, en ung jazztrombonist. Mari prater og tenker. Om livet, om musikk, om søsteren Eri som ligger i koma, og som Takahashi har datet en gang. De to blir enige om å treffes igjen før morgenen. Like i nærheten er et japansk “kjærlighetshotell” som leier ut rom på timebasis. Senere på natta blir en prostituert alvorlig banket der, og innehaveren Kaoru, en avdanket kvinnelig fribryter, tilkaller Mari, som kan kinesisk, for å hjelpe henne som tolk. Gjerningsmannen, en forretningsmann som sitter og tøyer ut etter øvelsene, ligger tynt an, idét Kaoru varsler mafiaen som den prostituerte tilhører. Over det hele ligger et lydspor av Duke Ellington. Parallelt får vi glimt av Eri som ligger i koma. Ved siden av henne står en TV som plutselig skrus på av seg selv. Inne i TV’en er det en mystisk person som ser ut til å prøve å få tak i henne. Skummelt.

After Dark fortelles i sanntid. Foran hvert kapittel får vi en angivelse av hva klokka er, og det passer omtrent med tiden det tar å lese boka. Altså en natt. Murakami bruker et poetisk og vakkert språk. Oversettelsen er mesterlig. Boka blir nærmest et postmoderne dikt om natten og mørket, livet og døden, musikken og kjærligheten. Det er rystende, morsomt, skremmende, og tankevekkende.

Dette er veldig veldig bra. Anbefales for nattmennesker. Murakami-fansen har selvsagt lest den allerede.

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion; The bigger they are, the harder they fall

Friday, December 30th, 2016

I read Tolkien’s canon every year around Christmas. So also this year.

One of Tolkien’s themes revisited in several of his works, is the fall from greatness.

In The Lord of the Rings, Gandalf tells us that “Nothing is evil in the beginning. Even Sauron was not so.” The all-evil Sauron, the big foe of the world, started out as a good guy, one of the sevants of Melkor. And in the Silmarillion it is told that his master, Morgoth, the black enemy of all elves and men, was once Melkor, the mightiest of the Mayar, the angelic beings of Eru Illúvatar. Instead of serving and building, Melkor rebelled, and in his pride, wanted to rule the world that the Maiar achieved. So Melkor, He who arises in might became he that fell to darkness.

The greatest of the Noldorin elves was Fëanor, for he was “made the mightiest in all parts of body and mind: in valour, in endurance, in beauty, in understanding, in skill, in strength and subtlety alike: of all the Children of Ilúvatar, and a bright flame was in him.” Fëanor makes great works. Tolkien, with his love for language, shows the greatness of him by telling how Fëanor bettered the runes, and created the letters for writing with pen, that were still used by elves and men in Middle-earth, thousands of years later. Even Gandalf recognices Fëanor’s gift for craft, when he feels the desire of the palantír, which he presumes was made by him: “to look across the wide seas of water and of time to Tirion the Fair, and perceive the unimaginable hand and mind of Fëanor at their work, while both the White Tree and the Golden were in flower!” And he even made the silmarills, greatest and most beautiful of all the gems of the World. But Fëanor turns to madness and evil. By his might in words, he turns the Noldor against the Valar, and sets them marching out of the blessed realm of Valinor. He fights and slays his kin at the Swan Havens of Alqualondë. He leaves his followers to shame or a terrible and dangerous march, when burning the stolen ships after crossing back to Middle-earth. He, the greatest of all the Noldor falls, and his fall is great.

Of the Ístari, the wizards, Saruman the White, is the chief and leader. He is the greatest in skill of mind and of lore, and has the gift of turning all to his will by speech. Gandalf calls him the head of his order. Later Frodo will not have Sharkey killed, for “he was great once, of a noble kind, that we should not dare to raise our hands against.” But as Gandalf says, “he will not serve, only command”, and Saruman falls from his noble quest of helping men and elves against Sauron, to become a war-lord, rivaling Sauron himself.

Tolkien’s themes about the great ones who fall, resembles the story of Ikaros, who achieved the gift of flying by gluing feathers to his body by wax, but in his pride, he flew too close to the sun, so the wax melted, and he fell from the sky.

The ones with the greatest power, are always in the danger of taking too much pride of their work and themselves, and turn from serving others in humility, to seeking power and dominion over others. That is evil in Tolkien’s works.

J.R.R. Tolkien: The Hobbit, illustrated by Jemima Catlin

Monday, December 26th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is, The Silmarillion, The Hobbit, The Lord of the Rings, every year. So also this year. There are a lot of things to say about the Hobbit, but this year, I’d just like to show off my new copy of the book, beautifully illustrated by the illustrous illustrator Jemima Catlin.

20170224_183214_small

20170224_183501_small

I picked this up in a used book store, and hey, it was even signed by the illustrator!

20170224_183328_small

I really like Catlin’s style

 

20170226_091331_small

Fits nicely in my growing collection of Hobbit versions.

For Angelica’s use: The Matter of the Mirror (J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings)

Saturday, December 24th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about christmas. So also this year.

In chapter two of The Lord of the Rings, we find a short note on one of Bilbo Baggins’ relations, the young Angelica. Bilbo leaves her a round convex mirror as a farewell gift, and tags it with “For Angelica’s use”, and the author adds that “She was a young Baggins, and too obviously considered her face shapely”.

Now, a couple of questions arise at once: Why in Middle-earth would Bilbo own a non-flat mirror like this? Is it clown-mirror, left-over from some carneval party, or just some other old strange mathom? One might also worry about Angelica’s reaction. As a youngster, isn’t this a bit harsh from old Bilbo to tease her for her caring about her looks?

A convex looking-glass is of course a woman’s make-up mirror, as the curved surface makes it magnifying. And Bilbo being a bachelor, obviously must have inherited this from his mother, Belladonna Took. As Belladonna was of a wealthy family, and as Bilbo had taken care of her mirror for all the years after her death, it must have been quite a heirloom, and just not another mathom. I presume a frame of victorian style silver plated engravings at least.

So giving Angelica his mother’s mirror, with a tongue-in-cheek joke, would be a kind gift from old uncle Bilbo, and it was probably warmly received by her.

Jason Goodwin: Vaktenes tre

Wednesday, December 7th, 2016

Konstantinopel, Det Ottomanske riket, 1836: De stolte janitsjarene er borte. Først var de elitestyrker, senere en maktfaktor og en trussel mot styresmaktene, dvs sultanen. Så for 10 år siden ble de samlet, slaktet ned, og erstattet av moderne soldater i vestlig eksersis. Nå er bare minnet igjen. Men offiserer i de nye styrkene begynner å forsvinne. En blir funnet drept på et sted tidligere assosiert med janitsjarene. De militære ønsker etterforskning uten oppstyr, og tilkaller en de stoler på: Evnukken Yashim. Samtidig skjer det både mord og tyveri i sultanens harem. De trenger også en etterforsker. Og hvem kan komme og gå i haremet uten at det vekker for mye oppstyr? Evnukken Yashim. Yashim må finne ut hva som har skjedd, og hvorfor, og her spares det ikke på konspirasjonene.

Yashim er en tiltalende skikkelse. Han er matelsker (du kan lese ut hele oppskrifter av boka), omtenksom med et vennlig ord til alle, et godt øye til damene, og tar gjerne et tak når nabolaget trenger det. Han har kontakter i høye som lave kretser, fra gatejenter av begge kjønn, og helt opp på ambassadørnivå, for ikke å snakke om sultanens harem.

Riktig spennende blir det underveis. Ganske sikkert er det at Konstantinopel var ikke et sted som var kjent for høy levealder, og Goodwin passer på å holde snittet nede. Dette er bra krim. Det er mulig oversetterne hadde litt dårlig tid, jeg synes språket halter litt innimellom, men det gjør ikke noe, for det er en stor opplevelse å lese likevel. Om man liker historie kan man kose seg med masser av detaljer og forhåpentligvis tidsriktige bilder av byen der Øst og Vest møtes. Yashim anbefales både for dem som liker historisk drama og krim.

Roberto Saviano: Gomorra

Wednesday, December 7th, 2016

Til sommeren skal vi til Italia, nærmere bestemt Campania. Hva kan da passe bedre enn litt lektyre om hvordan det lokale livet forholder seg. Evt ikke gjøre det. Roberto Saviano sin “Gomorra” beskriver den lokale mafiaen i Napoli-området. Jeg håper jeg slipper å forholde meg til det som fortelles om her, for det virker ganske håpløst. Camorraen er ikke en klassisk organisasjon i sciciliansk hollywoodstil, med ære og dress. Camorraen er hensynsløs, brutal og rå. Den skåner ingen. Saviano gir ekte øyenvitneskildringer fra miljøer både under og over under den siviliserte overflaten, og det er ikke småtteri. Smugling og omsetning av våpen og narkotika en masse, massiv politisk korrupsjon, slavearbeid, korrupt og ekstremt farlig (evt mangel på) søppelhåndtering, korrupt byggebransje, dystre sweatshops, politisk og økonomisk rettet drap og terror. Siden 1979 har Camorraen drept flere enn IRA, ETA, og den scicilianske mafiaen tilsammen. Saviano viser elendigheten fram, håpet er mørkesvart for området, og det meste er stort sett til å grine av, selv med en og annen svart humoristisk anekdote innimellom.

Dette er sannheten og virkeligheten, og er dermed viktig lesning. Det synes visst italienerne også, som gikk mann av huse for å kjøpe boka. Forfatteren selv gikk under jorda for å beholde livet.

Anbefales sterkt.

Tom Egeland: Nostradamus testamente

Wednesday, November 30th, 2016

Den lett nervøse førsteamanuensis Bjørn Beltø ved Universitetet i Oslo er tilbake. På konferanse i Firenze blir det vist fram et spennende eldgammelt manuskript: Et brev fra selveste Nostradamus! Men før foreleseren, professor Lorenzo Moretti konkluderer blir han kidnappet under stor dramatikk, med mørkkledde menn og helikopter og greier. Beltø blir selvsagt blandet inn, ikke helt mot sin vilje, siden han er sterkt fascinert av Morettis vakre kone. Derfra er det hemmelige koder og skjulte religiøse ordener og rebusløp og internasjonale etteretningsorganisasjoner hele veien til mål. En klassisk Beltø der, altså, og ganske moro hele veien.

Som i de tidligere Beltø-bøkene stikker ikke dette særlig dypt. Mest imponerende er det kildearbeidet som Egeland har gjort, for her må det ha vært jobbet med research i lange tider.