Archive for the ‘books’ Category

Sam the Spy (J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings)

Saturday, December 25th, 2021

I read Tolkien’s “Canon”, that is, The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about Christmas. So also this year.

If you are among the lucky readers that get to immerse yourself in The Lord of the Rings regularly, you may have wondered about Sam’s thoughts and reactions in The Shadow of the Past. After Sam’s exchange with Ted Sandyman at The Green Dragon inn at Bywater, we learn that Sam had a good deal to think about (…) He would have a busy day tomorrow (…) But Sam had more on his mind than gardening. After a while he sighed, and got up and went out. When I read this, I used to pause and consider what Sam was thinking about. For some years I thought it was Rose Cotton that was on his mind. But she does not enter the story until the very end. So what is it that bothers Sam so much?

We learn that this is the same time as Gandalf is visiting Frodo. And their exchange about The Ring must be the next morning. When Sam is discovered by Gandalf, eavesdropping outside Frodo’s windows in Bag End, Sam first try to bluff Gandalf, producing his garden shears. Then he quakes and begs mercy and talks like a waterfall. Finally, he shouts of joy, before bursting into tears. Anyone may feel a bit intimidated under Gandalf’s bristling beard and brow, but isn’t this reaction a bit much? Sam is a bit of an emotional type, but shouting of joy, and then crying his eyes out?

We know from A Conspiracy Unmasked that Sam, Merry and Pippin are conspiring against Frodo leaving The Shire alone, and have been for years. Sam is presented as the chief investigator of the group. Here it all comes together. Merry and Pippin has talked Sam into spying on Frodo and Gandalf. It is not strange that he is thinking a lot and planning how to get through with this, even cooking up an alibi of mowing the lawn, and trimming the grass outside exactly the window where Frodo and Gandalf are discussing The Ring. He is even almost caught at one point, where he appears to coincidentally pass along the garden path whistling. Let us repeat that: He actually passes by, whistling innocently. When I read this again, I almost can’t believe Gandalf not seeing through this! When Sam finally is discovered, he actually tricks Frodo and Gandalf into believing that he only coincidentally heard what they were talking about. It is not strange that he first babbles and begs before finally shouts of joy and bursts into tears. He cries in relief of not disclosing the conspiracy. He is not revealed as a spy yet – and luckily, not by Gandalf, or he might actually been turned into a spotted toad.

In Crickhollow, after the conspiracy is finally unmasked, Sam says that Frodo ought to take the Elves advice. Gildor said you should take them as was willing, and you can’t deny it. Frodo’s answer is a bit remarkable unless you have figured out the connection: I’ll never believe you are sleeping again. Here, Frodo is of course pointing to the fact that in Three is a company, while Gildor has a conversation with Frodo, and that while these words fall, Sam sat curled up at Frodo’s feet, where at least he nodded and closed his eyes. But Sam is here still the spy in the group. He only pretends to sleep, and is actually eavesdropping as hard as he can all the time. This is taken up again by Merry in The Palantir: Now Pippin my lad, don’t forget Gildor’s saying – the one Sam used to quote: “Do not meddle in the affairs of Wizards, for they are subtle and quick to anger.” Gildor said this to Frodo while Sam was apparently sleeping.

At the end of The Council of Elrond we hear that Sam again is spying and eavesdropping. He suddenly jumps up from the corner where he had been quietly sitting on the floor, and Elrond remarks that the council was secret, and that Sam was not invited.

In Flight to the Ford, Frodo says about Sam that First he was a conspirator, now he’s a jester. He’ll end up by becoming a wizard – or a warrior! And Sam answers: I hope not (…) I don’t want to be neither!. But at least his career as a conspiring spy was rather successful.

Merry Christmas, and a happy new year!

 

 

With great thanks to The Tolkien Professor and his Exploring the Lord of the Rings project, where the role of Sam has been more than thoroughly discussed

J.R.R. Tolkien: The Hobbit

Thursday, December 23rd, 2021

I read Tolkien’s “Canon”, that is, The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about Christmas. So also this year.

I recently got access to the new audiobook recording of The Hobbit, read by Andy Serkis. I have listened through The Hobbit many times before, but then usually the version read by Rob Inglis. While Inglis is still my favorite, Serkis does an excellent job, and of course, his top performance is Gollum. I have read this book perhaps 35-40 times over the last 25 years. I think I never have realized how abolute completely desperate and  crushed Gollum is when he realizes that his precious ring is gone. Also, Serkis’ Bilbo and Gandalf are great.

I’ reccomend this recording as a good alternative to Inglis’ version, just for the Gollum part alone.

Til Vetle – Amdir og Estel

Saturday, October 2nd, 2021

Advarsel: Nå går jeg straks full frontal Tolkien nerd. Here be Dragons!

Kjære Vetle

Elen síla lúmenn’ omentielvo. Det er en hilsen på Quenya, et av Tolkiens alviske språk. Det betyr En stjerne skinner over timen vi møtes. Veldig vakkert, ikke sant? Vi som har kjent Mamma og Pappa en stund vet, at du var et veldig velkomment barn. Stjernene skinte, og lykkeliten ble født, og du er, på et vis, Håp, i kjøtt og blod. Så jeg skal si noen få ord om Håp.

Tolkien – altså han som skrev bøkene Hobbiten og Ringenes Herre, som noen av dere muligens har hørt om; Tolkien har ikke ett, men to ord for håp – på alvisk: De er Amdir og Estel. Amdir og Estel.

Amdir er det håpet vi har til daglig. Vi håper det fint bra vær til vi skal på tur. Vi håper strømprisene ikke stiger for mye. Vi håper koronaen snart er over, så vi kan dra på konsert igjen. Vi håper Amazon sin nye Ringenes-Herre-TV-serie blir bra. Vi håper kanskje på regjeringsskifte, og at fadderbarna har det bra, det håper vi på. Du håper kanskje at den prøven du skal ha på skolen om noen uker ikke blir for vanskelig, eller at Pappa ikke så ofte må fortelle om jobben sin til VG for eksempel. Amdir er også håpet om at mormor skulle bli frisk, eller at det en gang blir fred i Midt-Østen. Alt dette er Amdir. Noen ganger får vi det vi håper. Andre ganger brister håpet.

Estel er et høyere håp. Estel er å se opp. Estel er tillit. Estel er å vite, at uansett hvordan det går i livet, om vi har rikelig med Amdir, eller klynger oss til et siste halmstrå, så har vi tillit til, at det er et høyere håp for oss. Vi vet at det er en Gud som ser oss, og vi kan hvile i at vår Verden har et Mål og en Plan. I den planen er du viktig og verdifull uansett.

Det har vært en glede å se deg vokse opp Vetle, og selv om du er konfirmert betyr det heldigvis ikke det at vi trenger å slutte å treffe deg. Som faddere har vi hatt noen oppgaver som vi fikk da du ble døpt. Vi kan kanskje ikke påberope oss å ha vært så veldig tungt inne i oppdragelsen din, men du skal vite at du har blitt bedt for, og kommer fortsatt til å bli bedt for.

I selve oppdragelsen har vi altså dessverre vært alt for passive. Det skal gjøre et siste forsøk på å rette opp nå. Vi har derfor tatt med oss en kasse med noen oppbyggelige filmer til deg:

Her er, i den rekkefølgen de bør sees:

• Star Wars episode 4, A New Hope
• Star Wars episode 5, The Empire Strikes Back
• Star Wars episode 6, Return of the Jedi
• Star Wars episode 1, The Phantom Menace
• Star Wars episode 2, Attack of the Clones
• Star Wars episode 3, Revenge of the Sith

… og ikke nok med det mine damer og herrer, for oppi kassa legger vi også

• Star Wars episode 7, The Force Awakenes
• Star Wars Rouge One
• Star Wars episode 8, The Last Jedi
• Star Wars episode 9, The Rise of Skywalker

Og for at ikke det ikke skal være fare for at du blir helt Star Wars-nerd, legger vi oppi noen oppbyggelige bøker også:

Her har vi Hobbiten, og så klart, Ringenes Herre

Gratulerer med dagen Vetle, og Gud velsigne deg

Georges Simenon: Maigret i tåkehavnen

Monday, April 12th, 2021

En mann blir tatt hånd om i Paris. Han kan ikke snakke, virker forvirret, og ingen vet hvem han er. Og han har blitt behandlet for en skade etter et skudd mot hodet. Etter noen runder blir mannen indentifisert som havnefogden i den lille byen Ouistreham utenfor Caen, forsvunnet og antatt død. Han blir hentet av sin husholderske, og Maigret følger ham tilbake for å forsøke å oppklare det angivelige drapsforsøket.

Havneområdet i Ouistreham blir beskrevet i detalj, med kanal, sluse, strand, og tåke. Miljøet er intenst. Tåken ligger ofte tett over byen, og for dem som ikke er kjent i terreng eller farvann er det stor fare for å gå seg vill, falle i vannet, eller, for den saks skyld, gå på grunn. Maigret går seg vill, for det er mange blindspor, både i tåka og under oppklaringen av mysteriet. På den lokale puben er han velkommen til å ta seg et glass og lære litt om sjømannskap, men når han trenger dypere i mysteriet, blir han stående og stange, for ingen vil snakke ut.

Maigret må bruke intuisjon og psykologisk teft for å finne løsningen. Fortellingen virrer litt. Fra intens psykologisk drama til action og basketak, med av og til litt underlige løsninger. 20-tallets fransk bondeland er også litt vrient å bli klok på. Kunne man bare dure inn på soverommet til fattigfolk for å få et enerom til å prate i? Det er også alltid interessant å se hvordan forfatteren løser problemet med kommunikasjon, når det er 80 år til mobiltelefon blir vanlig utstyr. – Sentralen? Hvor mange samtaler har borgermesteren hatt fra Caen de siste dagene? To? Mange takk. – Send et telegram til Paris snarest!

Jeg koser meg med Maigret.

Ernest Hemingway: Islands in the Stream

Thursday, April 8th, 2021

Tre deler: Rørende vakkert av kjærlighet til og omsorg for egne barn på en passe røff og mandig måte. Blandet med savnet og ikke-savnet etter mødrene (såklart) deres. Så sorg og savn og forsøk på å ikke drikke seg langsomt ihjel, på en røff og mandig måte. Til slutt en spennende ubåtjakt(!) der sorg og savn blir døyvet av disiplin, tjeneste og oppdrag – på en veldig røff og mandig måte.

Det er liksom Jan Kjærstad og James Bond om hverandre (uten at jeg har lest Jan Kjærstad). Sterke følelser, savn og sorg, men også stive drinker, raske båter, sverdfisk, og vakre kvinner. Og alt i dette korthogde presise språket. Fyttikatta så bra. Ja, og kjærlighet til katter. Det er det også mye av.

Jeg har altså lest, dvs hørt ferdig Islands in the Stream av Hemingway. Den Anbefales VELDIG. Kjære allverden som den mannen kan skrive. Dette var altså lydbok, mesterlig lest av Bruce Greenwood, som jeg nå ikke vet noe annet om enn at han mestrer et kjempespekter av aksenter.

J.R.R. Tolkien: Morgoth’s Ring

Tuesday, August 18th, 2020

Hva gjorde godeste John Ronald da han var nesten ferdig, og ferdig med å skrive og få publisert Ringenes Herre? Jo, da vendte han tilbake til Silmarillion. Ikke bare for å forsøke å skrive den ferdig. Den livsløgnen hadde ingen tatt fra ham ennå. Men under skrivingen av Ringenes Herre dukket det opp en hel masse nye elementer og kontekst som det var nødvendig for ham å retroaktivt bake inn i legendariet sitt. Mange tenker at fortellingene i Silmarillion dannet bakteppet for den Midtgard vi kjenner fra Ringenes Herre. Men det var like mye omvendt.

Hvor kom egentlig orkene fra? Har de en sjel? Og hva så med sjelene til andre skapninger i Arda? Hvis alvers sjeler lever uendelig etter at kroppen dør, hva da med ekteskap mellom en alv som lever med kropp, og en avsjelet alv som venter i Mandos?

Når vi vet at Verden var rund, og alvene ikke kan lyve; kunne den da være flat en gang i tiden? Hva skjer med opphavsmytene når Tolkien prøver å tilpasse fortellingene til en mer vitenskapelig verdensanskuelse? Hvis sola ikke går i bane rundt jorda, men omvendt, hvordan går det da med fortellingen om Valinors trær og solas tilblivelse? Hva kom først? Og hvis det er omvendt likevel, hvor langt var et Valinoreisk år, målt i sol-år?

Alle disse mennene det blir fortalt om, helter som skurker, burde de ikke stå noe mer om kvinner? Hvordan så Nerdanel, Fëanors kone ut? Hva likte hun å gjøre? Ungoliant, Tolkiens verste monster, hva synes hun om å bli dratt ut av bôlet sitt av Melkor for å gjøre hans vilje?

Hele Silmarillion ble skrevet fra alvenes synsvinkel. Hva synes menneskene om denne “gaven” som Gud gav dem, å eldes og dø i usikkerhet om sin sjels sjebne. Diskusjonen mellom alvekongen og den vise kona, Athrabeth Finrod ah Andreth er verdt boka alene.

Så skal det ikke stikkes bort at dette er tungt stoff. Det er mye fortvilt sjelegnag og ren teologi, og mye repitisjon av kjente fortellinger, forholdsvis tørt fremlagt i versjon etter versjon, med Christopher Tolkien i redaktørrollen, komplett med fotnoter, appendix og navneregister til slutt.

Anbefales for de veldig spesielt interesserte.

William Shakespeare: Macbeth

Friday, August 7th, 2020

Thain av Glamdis, general Macbeth vinner et stort slag mellom Skottland og Norge. Etter slaget møter han tre hekser som spår at han skal bli Thain av Cawdor, og deretter konge. Macbeth blir utnevnt til Thain av Cawdor for seieren i slaget, og anser seg som sannspådd. Han går derfor en blodig vei for å at den andre spådommen også skal bli sann.

“The Scottish play” er jo et veldig klassisk verk. Selvsagt en helt fantastisk tekst, som flyter flott, og er spennende i seg selv. Her er krig og kamp, mord og dolker, spøkelser og galskap. Men her er også spørsmålet som gjennomsyrer handlingen: Går Macbeth i ferdiglagte gjerninger, dømt av sjebnen, representert ved de tre klassiske nornene i hekseskikkelser? Eller sørger han for sin egen undergang i fri vilje, med sine blodige gjerninger?

Alle burde få med seg Macbeth i en eller annen form. Ikke er det et spesielt langt stykke heller.

Terry Pratchett: The Witch’s Vacuum Cleaner and other stories

Thursday, May 14th, 2020

Da salige Sir Terry var ung skrev han små morsomme historier for den lokale avisa. Veldig morsomme faktisk. I denne samlingen har han blåst støv av avisutklippene, pusset litt på teksten, og lagt dem mellom to permer. Dette er blott til lyst for barn i alle aldre. Genren er en mellomting mellom hysterisk fantasy og skolestil. Anbefales for tennenes skyld. Min favoritt: Novelleserien om det Ville, Ville Vesten – altså Wales, inkludert blødmer som The Great Coalrush, sheepboys, og den strenge sheriffen, jeg mener landsbykonstabelen, som rydder opp i byen fra salen på sin trofaste, eh, sykkel.

Gard Sveen: Den siste pilgrimen

Monday, May 11th, 2020

Oslo, 2003. Tommy er en litt sliten drapsetterforsker i Oslopolitiet. Kona gikk fra ham fordi han banket henne!, han unngår venner, jobber for mye, men er likevel hovedtrener for jenter 14, og har et godt øye til en av håndballmødrene. Så er det to drapssaker. Først finner noen studenter restene av tre lik i Nordmarka. Så blir en gammel krigshelt, tidligere statsråd, og pensjonert entrepenør, funnet nærmest hakket i stykker i sin bolig på vestkanten. Tommy og resten av voldsgruppa må starte en møysommelig etterforskning, som går over det ganske land – og utland. Her er det så tett mellom nordic-noir-klisjéene, at jeg nesten har gitt opp boka etter de første kapitlene. Den evinnelige taperen av en drapsetterforsker – det mangler bare at han drikker i smug – det gjør Tommy Bergmann heldigvis ikke. Alle personer blir kontinuerlig referert med fullt navn. Det hører vel genren til, men blir slitsomt i lengden. Men så er det heldigvis en twist: Parallelt med opprullingen av mordgåten får vi historien om den vakre hemmelige agenten Agnes, som på oppdrag for hjemmefronten under krigen infiltrerer miljøet av tyske offiserer og norske kollaboratør, og lar mannfolkene ligge strødd etter seg. Jeg lar meg engasjere mer og mer etterhvert som fortellingen om Agnes skrider fram, og Tommy Bergmanns etterforskning til slutt står igjen som en ramme for Agnes’ historie.

Det er tydelig at forfatteren har svært god greie på den norske forholdene under andre verdenskrig. Jeg tror han muligens har litt å hente på taktisk etterforskning og de regler en politimann må (eller i det minste bør) forholde seg til, men det kan jeg tilgi. Dette er en svært godt sammenskrudd kriminalroman, der kvaliteten øker på utover i boka. Jeg kommer til å lese mer av Gard Sveen i framtida.

Are Kalvø: Hyttebok frå Helvete

Thursday, April 30th, 2020

Hva gjør du når du har reist vekk fra naturen, fordi du elsker asfalt under skoene, og ikke lyng, når vennene dine mister håret og humoren og fredagspilsen, og i stedet finner seg selv og selve roen og freden, på en fjelltopp med armene i været, men du ikke forstår poenget. Ikke i det hele tatt. Are Kalvø finner seg selv i denne situasjonen, og ønsker å prøve å forstå. Eller i alle fall late som. Så kan man kanskje tenke at hvis poenget var å faktisk prøve å forstå, så ville det vært fornuftig å gå Besseggen i solskinn, og ikke tåke, samt lagt første tur i Nordmarka til en helg da det var meldt finvær og ikke høljeregn. Men det var kanskje ikke poenget her å være sakelig.

Are Kalvø skriver om seg selv, og det er så morsomt at jeg finner meg selv fnisende i en stol langt etter sengetid.