Archive for the ‘books’ Category

J.R.R. Tolkien: The Hobbit, illustrated by Jemima Catlin

Monday, December 26th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is, The Silmarillion, The Hobbit, The Lord of the Rings, every year. So also this year. There are a lot of things to say about the Hobbit, but this year, I’d just like to show off my new copy of the book, beautifully illustrated by the illustrous illustrator Jemima Catlin.

20170224_183214_small

20170224_183501_small

I picked this up in a used book store, and hey, it was even signed by the illustrator!

20170224_183328_small

I really like Catlin’s style

 

20170226_091331_small

Fits nicely in my growing collection of Hobbit versions.

For Angelica’s use: The Matter of the Mirror (J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings)

Saturday, December 24th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about christmas. So also this year.

In chapter two of The Lord of the Rings, we find a short note on one of Bilbo Baggins’ relations, the young Angelica. Bilbo leaves her a round convex mirror as a farewell gift, and tags it with “For Angelica’s use”, and the author adds that “She was a young Baggins, and too obviously considered her face shapely”.

Now, a couple of questions arise at once: Why in Middle-earth would Bilbo own a non-flat mirror like this? Is it clown-mirror, left-over from some carneval party, or just some other old strange mathom? One might also worry about Angelica’s reaction. As a youngster, isn’t this a bit harsh from old Bilbo to tease her for her caring about her looks?

A convex looking-glass is of course a woman’s make-up mirror, as the curved surface makes it magnifying. And Bilbo being a bachelor, obviously must have inherited this from his mother, Belladonna Took. As Belladonna was of a wealthy family, and as Bilbo had taken care of her mirror for all the years after her death, it must have been quite a heirloom, and just not another mathom. I presume a frame of victorian style silver plated engravings at least.

So giving Angelica his mother’s mirror, with a tongue-in-cheek joke, would be a kind gift from old uncle Bilbo, and it was probably warmly received by her.

John Steinbeck: Øst for Eden

Monday, November 21st, 2016

Jeg mente det måtte være på tide med litt allmendannelse igjen. Jeg har lest Øst for Eden.

Adam Trask lever sammen med sin bror Charles og sin far Cyrus. Faren gir dem forskjellig behandling, han er tilsynelatende mer glad i Adam enn i Charles. Det er i alle fall slik Charles oppfatter det, og selv om han er glad i Adam, klarer han ikke la være å hate ham. Når faren dør driver de farmen sammen, selv han har etterlatt dem en stor formue. En dag finner de en vakker men nesten ihjelslått kvinne på trammen. Adam faller pladask for henne, tar henne til ekte, og flytter tvers over landet til California. I Salinas-dalen følger vi de to familiene Trask og Hamilton. Den velstående Adam med hans svikefulle kone, og den fattige men kloke Samuel Hamilton og hans etterkommere, inntil neste generasjon står alene.

Det er ikke småtteri Steinbeck gaper over i denne fortellingen. Han går nemlig løs på spørsmålet om godt og ondt, og selveste arvesynden, med mange referanser til fortellingen om Kain og Abel (eller Charles og Adam, eller Caleb og Aron, om du vil). Kan man unngå å gjøre det onde, når man ønsker å være god, selv om trangen til å gjøre ondt trekker og drar i en? Konklusjonen er timshel. Og hva det betyr må det flere vise menn til, noe vi heldigvis får i løpet av boka.

Dette er helt fantastisk mesterlig. Hovedtemaet blir kraftig belyst fra alle bauer og kanter. Landskap og personer beskrives så levende at det støver rundt støvlene, og vi gråter med sorgene. Ved siden av kreti og pleti finnes det rollefigurer som er mer eller mindre gjennomført gode eller onde. Samuel, og senere Adams trofaste tjener, Lee, står for det godhet, miskunn og visdom, og redder dagen gang på gang når ondskapen gjør sine herjinger. Samuel og Lee gir oss dessuten et lynkurs i barneoppdragelse som står støtt mot hva som helst den dag i dag. Cathy er gjennomført ond og grusom. Eller, hva var ondskap igjen? Vi blir godt kjent med, og glad i hovedpersoner og bifigurer, og ønsker å støtte dem når de faller. Nei, nei, ikke gjør det! Men så snakk sammen da! Stol på Samuel! Hør på Lee!

Underveis får vi et lite men innsiktsfullt snitt av USAs historie fra århundreskiftet og fram til og med første verdenskrig. Steinbeck dukker opp i en cameo som seg selv som liten gutt, i byen der Trask og Hamiltons bodde. Tilsynelatende er Samuel Hamilton modelert etter hans egen bestefar, og han viser en sterk kjærlighet til ikke bare fortellingen, men området og menneskene som bor der. I følge Steinbeck var Øst for Eden hans hovedverk, og alt han har skrevet og lært har han tatt med her. Resultatet er en bok som fremdeles står som en påle over 60 år etterpå.

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

Monday, November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

Monday, November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.

Len Deighton: Høyt spill i Berlin

Friday, October 7th, 2016

Tidlig 80-tall, og kald krig. Den øst-tyske agenten Brahms 4 føler nettet snøre seg sammen, og vil gjerne hoppe av sammen med kona. Brahms 4 har vært en verdifull agent for vestlig etterretning, men kontaktene hans blir nervøse, og det sitter langt inne å hente ham ut. Bernard Samson, ansatt i de britiske hemmelige tjenester SIS, for øvrig bokas hovedperson, og tidligere nær venn av Brahms 4, innser at han må returnere til aktiv tjeneste i Berlin hvis han vil få ham ut. Men Samson forstår at det er en muldvarp i systemet, med tette forbindelser til KGB. Dessuten må han pleie forholdet til kona som han mistenker har et forhold til en kollega, og passe på sin egen karriere.

Klassisk britisk spionkrim, litt opp i gata til f.eks John le Carré, men kanskje hakket mer hardkokt. Anbefales!

Jan Guillou: Brobyggerne

Monday, October 3rd, 2016

Sent 1800-tall. Far og onkel ble borte på havet. Slikt skjedde, og livet gikk videre. Tre farøse brødre på Osterøy utenfor Bergen, Sverre, Oscar, og Lauritz, må gjøre det beste utav det. Til slutt blir til slutt sendt til byen, der det ved et sjebnens tilfelle blir oppdaget at guttene har supertalent for matematikk, bygg og konstruksjon. Byens beste borgere trommes sammen, og guttene får stipend til studium ved Tysklands beste skoler, mot et løfte om at de får komme tilbake og bygge selveste Bergensbanen. Som skolens beste elever gjør de seg klare til å reise tilbake som unge menn, men kjærligheten vil det annerledes, og to av brødrene rømmer i skam, en til England, og en til Tysk Vest-Afrika. Bare Lauritz reiser hjem for å yte sin plikt for fedrelandet og byen som gav dem utdannelse. Vi følger Lauritz i sin kamp mot elementene på Hardangervidda, både som brobygger over ljuv, elver og klasseskiller, idét han forsøker å vinne retten til å gifte seg over sin stand. I Afrika følger vi Oscar som bygger broer for å få framskrittet fram over det mørke kontinent. Her er det Tyskland som fører an, og viser veien til den sanne sivilisasjon, framfor andre europeiske barbarer.

Det er selvsagt drivende godt skrevet, spennende og underholdende. Tidskoloritten virker autentisk, og optimismen råder. Det store tekniske framskrittet suser framover, med jernbanen som strålende eksempel. I Norge skal vi bygge den mest fantastiske banen i Verden, i alle fall med arbeidere som får lønn etter innsats. Desverre går Guillou i fella han alt for ofte gjør. Her har vi nok en gang et streif av rød klassekamp og en svak eim av kvinnefrigjøring, men med en supermann, Lauritz, som ikke bare håndterer klasseskillene, fra rallarer på laveste nivå, til godsherrer og selveste keiseren av Tyskland, men også naturelementene, kjærligheten, øvrigheta, og til og med sørger for at sin kone får en moderne utdannelse, og blir praktiserer lege i byen. Broren Oscar er ikke dårligere. Han blir ikke mindre enn banebygger, storviltjeger, dronning-gemal, millionær, og krigshelt. Det blir rett og slett litt for mye av det gode. Dette er publikumsfrieri til fansen.

Hvis man liker Guillou får man det man betaler for her. Tredjemann i søskenflokken får man visstnok møte i neste bok, og Guillou har planlagt en hel serie. Han kommer nok til å tjene gode penger på sitt norske publikum.

Frank Herbert: Dune

Wednesday, September 7th, 2016

Jeg har ikke lest så mye SciFi, men siden jeg var så godt i gang med Ender’s Game, prøver jeg meg på en SciFi-klassiker til. Jeg har lest Dune av Frank Herbert.

I en fjern fremtid har menneskene kolonisert mang en planet i galaksen, som styres av den eneveldig keiser Shaddam Padishah IV, delvis støttet, og delvis motarbeidet, av flere adelsfamilier, og den kvasi-religiøse sekten Bene Gesserit. Atreides-familien får i oppdrag av keiseren å ta kontroll over Arrakis, en knusktørr og øde sandplanet også kjent som Dune. Hertug Leto Atreides reiser med sin familie, sønnen Paul, og sin partner (men ikke kone) Lady Jessica, samt noen nøye utplukkede støttespillere. Leto aner ugler i mosen, men lar likevel ikke sjansen gå fra seg, og de reiser fra overflod til ørken, og må venne seg til at folk lever så godt som helt uten vann. Arrakis kontrolleres i utgangspunktet av Baron Vladimir Harkonnen, og “oppdraget” fra keiseren er egentlig bare ment til å fyre oppunder en konflikt mellom baronen og Atreides, slik at baronen får en unskyldning til å utslette hele familien, da keiseren aner at de er en potensiell trussel mot tronen. Konflikten mellom Atreides og Harkonnen er det som driver handlingen videre.

Arrakis er viktig, siden det er det eneste stedet det er mulig å få tak i selveste “krydderet” Melange (nei, ikke stekemargarin-utgaven). Melange er det mest verdifulle stoffet i det kjente universet. Stoffet kan forsterke hjernekapasiteten, og brukes blant annet av navigatørene til Romkartellet, en svært mektig politisk/økonomisk gruppering som støtter keiseren, og, som har sin makt gjennom monopol på interstellare reiser og frakt. Den som kontrollerer “krydderet”, kontrollerer dermed maktens kilde.

Krydderet brukes også av Bene Gessiret, en kvasi-religiøs orden av kvinner skaffer seg makt ved å sørge for inngifte i adelsfamiliene, og at det fødes nye kvinner som trenes til Bene Gessiret. Det følger prestisje med å være gift med et medlem av ordenen, siden de trenes til en enestående kontroll over kropp og sinn, og derfor er verdifulle allierte. De har også gjennom århundrene sørget for en form for falsk religiøs misjonering rundt om på planetene i galaksen, med myter og forventning, som medlemmer av ordenen skruppelløst bruker for å skaffe seg makt og innflytelse dersom de ankommer en ny planet.

Dette er en rik bok. Her er det mye å fordype seg i. Forholdet mellom Leto og Jessica, og Letos avdøde far, og hva dette har å si for Jessica og Paul; man kan studere det politiske maktspillet, la seg sjokkere av den frastøtende grusomme, pedofile og psykopatiske Baron Harkonnen, fascinere seg over de “primitive” ørkenfolkets tradisjoner, særlig ritene rundt vann, og styrkeprøvene til makt, eller dødsleken og bruken av de gigantiske sandormene. Mest interessant finner jeg det religiøse aspektet med misjoneringen fra Bene Gessiret og deres venting på Kwisatz Haderachs komme. Herbert legger ikke særlig skjul på Messias-motivet. Litt irriterende med nærmest karrikering av ørken-nomader, men det gjør ikke så mye. Det er også artig med SciFi helt uten roboter eller datamaskiner. Det er menneskene som innehar disse rollene, om nødvendig forsterket med “krydder”. Men det blir nesten litt i meste laget. Jeg kommer til å vente litt med bind to i sagaen, tror jeg.

Orson Scott Card: Ender’s Game

Monday, August 15th, 2016

Jeg har så godt som aldri lest SciFi før, så det er kanskje på tide. Ender’s Game skal visstnok være en kultklassiker, og med litt uklare forventninger gikk jeg på med krum hals.

Jorda, i en ikke alt for fjern framtid. Ca én nasjon, under et styre, og med et kraftig felles forsvar. Det trenger de, siden menneskeheten er under konstant trussel av Buggers, en insekt-liknende rase som to ganger har angrepet kloden.

Ender Wiggin (han heter egentlig Andrew, men alle kaller ham Ender), er en premieelev. Han er en tredjemann, altså tredje søsken i familie, noe som er sjeldent, for ikke å si uhørt. Men fordi storesøsknene hans (Peter og Valentine) var så lovende eksemplarer, fikk foreldrene lov av myndighetene til å produsere et barn til. Slikt blir man upopulær av, og på skolen har han plageånder og fiender. Alle barn i skolealder er utstyrt med en innoperert monitor, som overvåker dem i søken etter det perfekte barnet, som skal berge menneskeheten mot neste invasjon. Etter avsluttende grunnskole i seksårsalderen, blir Enders monitor tatt ut. Dermed er det ingen som beskytter ham, og han blir overfalt av plageåndene. Ender biter imidlertid fra seg, og slår til så hardt at han håper han slipper å slå igjen. Med monitoren ute, og etter å ha slåss på skolen, antar Ender at han har strøket. Når det kommer en offisielt utseende bil med uniformert personell tror han at det er en klage. Men Han blir tatt opp på forsvarsakademiet, som er på en romstasjon i kretsløp rundt jorda. Enders utfordringer har bare så vidt startet.

Dette er en rik bok. Her er det utrolig mye å ta tak i, og tolkningen kunne fylt flere bøker i seg selv. Forholdet til søsknene er interessant. Søsknene har en fortelling selv: Peter er en psykopat med glitrende sosiale ferdigheter. Han planlegger å bli politiker, og ta over styringen av Jorda. Valentine er en fantastisk retoriker, og hjelper ham, for å kunne holde ham i tømme. Enders spill er mange ting. Et dataspill på romstasjonen driver ham til å tenke kreativt og utenfor forventede rammer. Spillet ombord er en kontinuerlig pågående turnering i romkamp mellom små hærer av kadettene ombord, og reglene blir forandret hele tiden. Det sosiale spillet endrer seg også – det sørger offiserene for. Når Ender endelig føler seg trygg på sin rolle, forandres forutsetningene. Og foran ligger hele tiden trusselen fra insektfolket.

Hvor langt er det rett å drive et barn, eller for den saks skyld, hvem som helst? Denne meta-diskusjonen drives også i boka, da Enders situasjon beregnes og kommenteres av offiserene hans mellom kapitlene. Svært interessant. Cresendoet mot slutten har en tvist som ikke overrasker dem som har fulgt med godt underveis, men epilogen har også en fin vri, i nærmest natur- og miljøvern-aktig form.

Dette er glitrende og viktig litteratur. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle sagt om en SciFi-bok på første forsøk.

Yrsa Sigurðardóttir: Den som graver en grav

Wednesday, July 20th, 2016

Island. Vinter og kaldt. Et barn blir tatt med hjemmefra. For å gjenforenes med sin mor. Som er død. Barnet blir lagt ned i en kum, og lokket dratt over. Det blir kaldt, men jenta gleder seg til å se moren igjen. Ingen åpner kummen. Så grusomt starter fortellingen. Og det er en glitrende uhyggelig start.

Desverre følges ikke denne stemningen opp videre i boka, annet enn et og annet spøkelsesgufs og noen beinrester. I stedet får vi høre den litt snodige fortellingen om advokaten Thóra Gudmundsdóttir som får sitt hittils merkeligste oppdrag. Hun skal klage på tomteprisen på et SPA-hotellet på Snæfjellsnes. Det virker nemlig som det spøker i nærheten. Så skjer det et drap, og gjestene på hotellet må sees nærmere på. Så langt, så vel (eller skummelt), men Yrsa ødelegger med plump humor. Her er pinlige situasjoner med sexleketøy, auramassasje, mas om eksmannen, passe håpløse barn som rømmer hjemmefra, og sengekantplattheter med kjæresten hennes som kommer innom for å hjelpe til. Er dette islendingehumor?

Krimgåten er grei nok. Hvem gjorde det? Samling i biblioteket. Jaja. Jeg hadde litt høyere forventninger, egentlig.