Archive for the ‘books’ Category

Georges Simenon: Maigret i tåkehavnen

Monday, April 12th, 2021

En mann blir tatt hånd om i Paris. Han kan ikke snakke, virker forvirret, og ingen vet hvem han er. Og han har blitt behandlet for en skade etter et skudd mot hodet. Etter noen runder blir mannen indentifisert som havnefogden i den lille byen Ouistreham utenfor Caen, forsvunnet og antatt død. Han blir hentet av sin husholderske, og Maigret følger ham tilbake for å forsøke å oppklare det angivelige drapsforsøket.

Havneområdet i Ouistreham blir beskrevet i detalj, med kanal, sluse, strand, og tåke. Miljøet er intenst. Tåken ligger ofte tett over byen, og for dem som ikke er kjent i terreng eller farvann er det stor fare for å gå seg vill, falle i vannet, eller, for den saks skyld, gå på grunn. Maigret går seg vill, for det er mange blindspor, både i tåka og under oppklaringen av mysteriet. På den lokale puben er han velkommen til å ta seg et glass og lære litt om sjømannskap, men når han trenger dypere i mysteriet, blir han stående og stange, for ingen vil snakke ut.

Maigret må bruke intuisjon og psykologisk teft for å finne løsningen. Fortellingen virrer litt. Fra intens psykologisk drama til action og basketak, med av og til litt underlige løsninger. 20-tallets fransk bondeland er også litt vrient å bli klok på. Kunne man bare dure inn på soverommet til fattigfolk for å få et enerom til å prate i? Det er også alltid interessant å se hvordan forfatteren løser problemet med kommunikasjon, når det er 80 år til mobiltelefon blir vanlig utstyr. – Sentralen? Hvor mange samtaler har borgermesteren hatt fra Caen de siste dagene? To? Mange takk. – Send et telegram til Paris snarest!

Jeg koser meg med Maigret.

Ernest Hemingway: Islands in the Stream

Thursday, April 8th, 2021

Tre deler: Rørende vakkert av kjærlighet til og omsorg for egne barn på en passe røff og mandig måte. Blandet med savnet og ikke-savnet etter mødrene (såklart) deres. Så sorg og savn og forsøk på å ikke drikke seg langsomt ihjel, på en røff og mandig måte. Til slutt en spennende ubåtjakt(!) der sorg og savn blir døyvet av disiplin, tjeneste og oppdrag – på en veldig røff og mandig måte.

Det er liksom Jan Kjærstad og James Bond om hverandre (uten at jeg har lest Jan Kjærstad). Sterke følelser, savn og sorg, men også stive drinker, raske båter, sverdfisk, og vakre kvinner. Og alt i dette korthogde presise språket. Fyttikatta så bra. Ja, og kjærlighet til katter. Det er det også mye av.

Jeg har altså lest, dvs hørt ferdig Islands in the Stream av Hemingway. Den Anbefales VELDIG. Kjære allverden som den mannen kan skrive. Dette var altså lydbok, mesterlig lest av Bruce Greenwood, som jeg nå ikke vet noe annet om enn at han mestrer et kjempespekter av aksenter.

J.R.R. Tolkien: Morgoth’s Ring

Tuesday, August 18th, 2020

Hva gjorde godeste John Ronald da han var nesten ferdig, og ferdig med å skrive og få publisert Ringenes Herre? Jo, da vendte han tilbake til Silmarillion. Ikke bare for å forsøke å skrive den ferdig. Den livsløgnen hadde ingen tatt fra ham ennå. Men under skrivingen av Ringenes Herre dukket det opp en hel masse nye elementer og kontekst som det var nødvendig for ham å retroaktivt bake inn i legendariet sitt. Mange tenker at fortellingene i Silmarillion dannet bakteppet for den Midtgard vi kjenner fra Ringenes Herre. Men det var like mye omvendt.

Hvor kom egentlig orkene fra? Har de en sjel? Og hva så med sjelene til andre skapninger i Arda? Hvis alvers sjeler lever uendelig etter at kroppen dør, hva da med ekteskap mellom en alv som lever med kropp, og en avsjelet alv som venter i Mandos?

Når vi vet at Verden var rund, og alvene ikke kan lyve; kunne den da være flat en gang i tiden? Hva skjer med opphavsmytene når Tolkien prøver å tilpasse fortellingene til en mer vitenskapelig verdensanskuelse? Hvis sola ikke går i bane rundt jorda, men omvendt, hvordan går det da med fortellingen om Valinors trær og solas tilblivelse? Hva kom først? Og hvis det er omvendt likevel, hvor langt var et Valinoreisk år, målt i sol-år?

Alle disse mennene det blir fortalt om, helter som skurker, burde de ikke stå noe mer om kvinner? Hvordan så Nerdanel, Fëanors kone ut? Hva likte hun å gjøre? Ungoliant, Tolkiens verste monster, hva synes hun om å bli dratt ut av bôlet sitt av Melkor for å gjøre hans vilje?

Hele Silmarillion ble skrevet fra alvenes synsvinkel. Hva synes menneskene om denne “gaven” som Gud gav dem, å eldes og dø i usikkerhet om sin sjels sjebne. Diskusjonen mellom alvekongen og den vise kona, Athrabeth Finrod ah Andreth er verdt boka alene.

Så skal det ikke stikkes bort at dette er tungt stoff. Det er mye fortvilt sjelegnag og ren teologi, og mye repitisjon av kjente fortellinger, forholdsvis tørt fremlagt i versjon etter versjon, med Christopher Tolkien i redaktørrollen, komplett med fotnoter, appendix og navneregister til slutt.

Anbefales for de veldig spesielt interesserte.

William Shakespeare: Macbeth

Friday, August 7th, 2020

Thain av Glamdis, general Macbeth vinner et stort slag mellom Skottland og Norge. Etter slaget møter han tre hekser som spår at han skal bli Thain av Cawdor, og deretter konge. Macbeth blir utnevnt til Thain av Cawdor for seieren i slaget, og anser seg som sannspådd. Han går derfor en blodig vei for å at den andre spådommen også skal bli sann.

“The Scottish play” er jo et veldig klassisk verk. Selvsagt en helt fantastisk tekst, som flyter flott, og er spennende i seg selv. Her er krig og kamp, mord og dolker, spøkelser og galskap. Men her er også spørsmålet som gjennomsyrer handlingen: Går Macbeth i ferdiglagte gjerninger, dømt av sjebnen, representert ved de tre klassiske nornene i hekseskikkelser? Eller sørger han for sin egen undergang i fri vilje, med sine blodige gjerninger?

Alle burde få med seg Macbeth i en eller annen form. Ikke er det et spesielt langt stykke heller.

Terry Pratchett: The Witch’s Vacuum Cleaner and other stories

Thursday, May 14th, 2020

Da salige Sir Terry var ung skrev han små morsomme historier for den lokale avisa. Veldig morsomme faktisk. I denne samlingen har han blåst støv av avisutklippene, pusset litt på teksten, og lagt dem mellom to permer. Dette er blott til lyst for barn i alle aldre. Genren er en mellomting mellom hysterisk fantasy og skolestil. Anbefales for tennenes skyld. Min favoritt: Novelleserien om det Ville, Ville Vesten – altså Wales, inkludert blødmer som The Great Coalrush, sheepboys, og den strenge sheriffen, jeg mener landsbykonstabelen, som rydder opp i byen fra salen på sin trofaste, eh, sykkel.

Gard Sveen: Den siste pilgrimen

Monday, May 11th, 2020

Oslo, 2003. Tommy er en litt sliten drapsetterforsker i Oslopolitiet. Kona gikk fra ham fordi han banket henne!, han unngår venner, jobber for mye, men er likevel hovedtrener for jenter 14, og har et godt øye til en av håndballmødrene. Så er det to drapssaker. Først finner noen studenter restene av tre lik i Nordmarka. Så blir en gammel krigshelt, tidligere statsråd, og pensjonert entrepenør, funnet nærmest hakket i stykker i sin bolig på vestkanten. Tommy og resten av voldsgruppa må starte en møysommelig etterforskning, som går over det ganske land – og utland. Her er det så tett mellom nordic-noir-klisjéene, at jeg nesten har gitt opp boka etter de første kapitlene. Den evinnelige taperen av en drapsetterforsker – det mangler bare at han drikker i smug – det gjør Tommy Bergmann heldigvis ikke. Alle personer blir kontinuerlig referert med fullt navn. Det hører vel genren til, men blir slitsomt i lengden. Men så er det heldigvis en twist: Parallelt med opprullingen av mordgåten får vi historien om den vakre hemmelige agenten Agnes, som på oppdrag for hjemmefronten under krigen infiltrerer miljøet av tyske offiserer og norske kollaboratør, og lar mannfolkene ligge strødd etter seg. Jeg lar meg engasjere mer og mer etterhvert som fortellingen om Agnes skrider fram, og Tommy Bergmanns etterforskning til slutt står igjen som en ramme for Agnes’ historie.

Det er tydelig at forfatteren har svært god greie på den norske forholdene under andre verdenskrig. Jeg tror han muligens har litt å hente på taktisk etterforskning og de regler en politimann må (eller i det minste bør) forholde seg til, men det kan jeg tilgi. Dette er en svært godt sammenskrudd kriminalroman, der kvaliteten øker på utover i boka. Jeg kommer til å lese mer av Gard Sveen i framtida.

Are Kalvø: Hyttebok frå Helvete

Thursday, April 30th, 2020

Hva gjør du når du har reist vekk fra naturen, fordi du elsker asfalt under skoene, og ikke lyng, når vennene dine mister håret og humoren og fredagspilsen, og i stedet finner seg selv og selve roen og freden, på en fjelltopp med armene i været, men du ikke forstår poenget. Ikke i det hele tatt. Are Kalvø finner seg selv i denne situasjonen, og ønsker å prøve å forstå. Eller i alle fall late som. Så kan man kanskje tenke at hvis poenget var å faktisk prøve å forstå, så ville det vært fornuftig å gå Besseggen i solskinn, og ikke tåke, samt lagt første tur i Nordmarka til en helg da det var meldt finvær og ikke høljeregn. Men det var kanskje ikke poenget her å være sakelig.

Are Kalvø skriver om seg selv, og det er så morsomt at jeg finner meg selv fnisende i en stol langt etter sengetid.

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha

Monday, April 20th, 2020

Japan, 1929. Chiyo og Satsu Sakamoto finner seg selv på et tog vekk fra faren og den døende moren, og ender opp i Kyoto. Chiyo i en okiya, mens storesøsteren Satsu blir sendt til et bordell. Chiyo forteller i langt tilbakeblikk om livet i okiyaen, og hennes mange kamper fra tjenestejente til geisha.

Dette er veldig engasjerende lesning. Den romantiske rammefortellingen er ikke spesielt spennende. At den lille hakkekyllingen av en andunge ender som svanen i dammen er ingen overraskelse. Men det er alltid spennende å lære om tider og steder jeg ikke kjenner fra før. Geisha-kulturen i Japan var for meg helt fremmed. Jeg trodde geishaer var prostituerte. Det var de altså ikke. Snarere var de artister og selskapsdamer som kunne sprite opp et party, eller bestilles som underholdning eller kunstnerisk innslag til en bedriftskonferanse eller et offentlig arrangement. Tesermoni, ritualer, klesdrakt, og absurditeter (i moderne øyne) som auksjon på møydom hører også til historien.

Den norske oversettelsen bærer litt preg av hastverksarbeid, så les den gjerne på engelsk.

Roald Dahl: The Twits

Saturday, April 11th, 2020

Herr og fru Dust plager dyr og fanger fugler for å stue dem. De er dessuten passe grusomme, også mot hverandre. Straffen kommer ubønnhørlig til slutt. Kort og morsomt og absurd og litt infernalsk og bestialsk. Moro for unga. Dette er klassisk litt gøy og litt skrekkelig av Roald Dahl.

Kenneth Grahame: The Reluctant Dragon

Thursday, April 9th, 2020

Da jeg vokste opp var det noen bøker jeg leste igjen og igjen og igjen. Sannsynligvis først og fremst fordi ingen hadde introdusert meg for Tolkien, leste jeg opp igjen Narnia og Robin Hood og Det suser i sivet av Kenneth Grahame gang på gang, hvis jeg ikke hadde annet å pløye gjennom. Jeg tror Det suser i sivet er den eneste boka av Grahame som er oversatt til norsk. Hvis ikke hadde jeg kanskje kjent til The Reluctant Dragon fra før, men av en eller annen uforståelig grunn ser det ikke ut til at den er oversatt til norsk.

Og det er synd, siden dette er en liten skatt av en barnebok. Vår lille helt av en bondesønn er en bokorm, og får heldigvis lov av foreldrene å være det, som seg hør og bør. Og siden han har lest ganske mye, mener han at det er han som bør ordne opp med dragen, da faren, en enkel sauegjeter, finner ut at den gamle dragehulen faktisk er bebodd. Ja, av en drage. Her er det gammel britisk humor og bittelitt moral og visdom i passe porsjoner.

Dette er en ren fornøyelse. Bare synd den er så kort.