Gamle Gunnarstranda har med sin kjære Tove blitt betydelig mildere enn han var i tidligere bøker, og hans faste sidekick Frölich gis bare noen bittesmå biroller. Her er det Lena som er den drivende personen. Og det gjør ikke noe, for dette er drivende bra krim. Rett og slett nydelig håndtverk der intrigen bygges langsomt opp, og selv om den er komplisert blir det aldri uoversiktlig. Mesterlig komponert med gjenkjennende humor på smådetaljer, særlig den nesten karikerte fremstillingen av ung spenstig single kvinne som er spesialist på telys, pledd og Hugh Grant. Så rett over i spennende action, internasjonal storpolitikk, ømhet og følsomhet, skuffelse og overraskelser.

Boka anbefales varmt til krimelskere. NRK, Egmont, Hollywood, hvor er dere? Lag en blockbuster av denne!

Mma Precious Ramotswe has a new case: Mma Holonga, who started her career as a hairdresser, and ended up as leader of a large franchise of hairdressers, has grown pretty welthy, not to say rich. But still single, she has started looking for men. Picking on men is a favourite task for the leader of the #1 Ladies Detective Agency, and Mma Ramotswe starts digging out information from a shortlist of potential lovers.

Mr. J.L.B Matekoni, Precious’ long lasting fiancee has still not started planning for the wedding, and is still more or less forced to maintain all technical challenges at Mma Potokwani’s orphans’ farm. Suddenly he finds himself having to do a sponsored parashoot jump to fund the farm. A situation most distressing for a person that should avoid stress at any cost to not return to his illness of depression. Another nut to crack for his fiancee. Of course, everything turns out to the best in the end.

To quote myself:
All of the #1 Ladies’ Detective Agency books are precious books. While not ultimate literature, they are great small stories, giving you the Good Feeling. They are telling us that what you are and what you do is infinite more important than what you own, and that life after all, quite often is all right, or even better, and that the World in general, and Botswana in particular, might be a very good place to live.

I’ll warmly recommend this book, and the rest of the series as well.

So far, so good. But considering using replication for backup purposes, which is something I guess is quite common, the binlog of changes to the database is necessary to be able to do a point in time recovery. To get that binlog, you have to add log_slave_updates. Unless you have backup of the binlog files from the master, of course, but the point was using the replicate for backup, wasn’t it?

If you are unsure, compare the size of the binlog files on the master and the backup replicate slave.

All of the #1 Ladies’ Detective Agency books are precious books. While not ultimate literature, they are great small stories, giving you the Good Feeling. They are telling us that what you are and what you do is infinite more important than what you own, and that life after all, quite often is all right, or even better, and that the World in general, and Botswana in particular, might be a very good place to live.

I’ll warmly recommend this book, and the rest of the series as well.

Underholdene, og mot slutten faktisk ganske spennende. Forfatteren ser nemlig ingen grunn til å sparer på likene for å blir ferdig med historien. Leseren blir også utfordret på moral. Er det pianostemmer Lyngmo gjør forkastelig eller ikke? Er svaret etisk opplagt, eller kommer det, som han selv sier, an på beløpet?

Siste kapittel i sagaen om Spurvehauk og Tenar, Tehanu og kong Lebannen, og trollmannmesterne på Gont. Leseverdig, og det er fint å få vite hvordan det gikk med gjengen til slutt, selv om det ikke er noen store overraskelser underveis. De beste bitene er egentlig om den forsiktige lille trollmannen Alder, hans savn etter kona si, og forholdet hans til en liten katt.

Lesverdig, og om det blir litt langdrygt avsluttes det hele med et stort glis om forfatteren.

Et hvileskjær i sagaen om Spurvehauk og Tenar og de som omgir dem. Her er tempoet lavt, stemningen mer tilbakelent enn de tidligere bøkene. Ingen reiser eller oppdrag, snarere vekt på følelser og levd liv. Men handlingen er nødvendig for å bygge opp til senere bøker i serien.

Et skap sto halvåpent, med den ene døra på skjeve hengsler. Trollmannen bøyde seg fram og stakk nesten hele hodet inn, slik at den store hatten hans falt av. Han myste, men fant ikke det han lette etter. Han snudde seg til læregutten.

- Staven!
- Ja, mester

Den unge gutten løp sjelvende ned steintrappen så fort han turde. Staven. Den store grå eikestaven med de rare kvistene øverst. Han var litt redd den, for av og til var det som om staven så på ham, og ikke omvendt. Staven sto ved utgangsdøra i det merkelige lille huset. Gutten tok den forsiktig i handa. Den føltes lett og tung samtidig, og skalv på en måte i neven hans. Med staven foran satte han tilbake, ivrig og litt skremt, men snublet i trappa, og gikk over ende, med staven først. Staven snudde seg, tredde seg selv inn i trøya til gutten, halte ham opp trappa, og slengte ham på steingulvet i trollmannens arbeidsrom. Den gamle mannen lo, ikke helt uvennlig, halte gutten på beina, og tok staven.

- Nå: Til arbeid, sa han.
- Ja, mester.
- Hent vann!

Gutten løp ned igjen. Fra kroken ved kjøkkendøra tok han ei tung trebøtte med sliten spuns på siden, og forsvant i fullt firsprang ned til brønnen som lå tvers over gårdsplassen. Som han hadde lært slapp han først en liten stein i brønnen. Da han bare hørte et plopp, og ikke noe knurr, bandt han brønntauet om hanken, slengte bøtta over kanten, og sveivet. Forsiktig tittet han ned, og så speilbildet av seg selv skjelve mens bøtta langsomt fyllte seg. Fort sveivet han bøtta opp igjen, løste den fra tauet, tegnet en magisk rune over brystet og pannen, og pustet lettet ut. Anpusten slepte han bøtta tilbake til huset, og opp trappa.

Trollmannen tok opp staven. Han sang en merkelig sang på et gammelt språk, og gutten så forbløffet hvordan det vokste ut en ny kvist, ytterst på enden. Trollmannen snudde staven, og stakk den inn i skapet. Skapet var ikke dypt, men den gikk likevel innover og innover, helt til trollmannnen strakte seg framover og hadde hele armen inni åpningen. Til slutt gryntet han fornøyd, og trakk armen tilbake. Ytterst på staven hang en liten pose.

- Tenn brenneren
- Ja, mester

Gutten fant fram fyrtøyet, og var flittig med flint og stål til ojebrenneren til slutt brant lystig, med en klar og gul flamme, og fin svart røyk osende ut av vinduet. Trollmannen tok fram en liten vekt. Fra en glassmonter i skapet tok han fem ørsmå, svært verdifulle lodd av gull som han brukte når noe måtte veies veldig nøyaktig. Han trakk forsiktig noe som liknet små brune klumper ut av posen, og veide presist opp en liten mengde ved hjelp loddene. Så helte han klumpene i en steinmorter, og knuste dem forsiktig nærmest til støv, mens han messet på et fremmed språk igjen. Gutten forsto ikke ordene, og grøsset.

Trollmannen hentet en glasskolbe fra ei hylle. Så satte han bøtta på bordet, skrudde på spunsen, målte nøye opp vann i kolben, og plasserte den i et stativ rett over flammen på brenneren. Undersiden ble svart av sot, men trollmannen brummet fornøyd da den noen minutter senere begynte å koke. Fra en skuff under bordet trakk han fram noe som minnet om undertøy for kvinner. Læregutten rødmet dypt og så bort, mens trollmannen ytterst forsiktig helte det kokende vannet over i den langtutede, åndeløse lampen.

- Eh, er du sikker på at det er lurt, Herre?
- Vær stille gutt, nå kommer det vanskeligste

Trollmannen tok fram staven igjen, sang nok en gang på det merkelige språket, mens han langsomt hevet og senket staven i et underlig mønster. Så tok han ned en ny glasskolbe fra hylla over bordet, slo i litt vann fra lampen, men kastet det straks over venstre skulder med et trylleord, så han nesten skåldet gutten. Deretter gjentok han vætingen, denne gangen på klesstykket. Det våte klesstykket hang han over et underlig lite stativ, og fyllte det med det brune pulveret fra morteren. Til slutt plasserte han glasskolben under stativet, og startet å helle, ytterst sakte, vannet fra den lange tuten på lampen. Han stanset litt, messet enda et vers, lot det synke, og fyllte igjen. En liflig duft fyllte rommet.

- Hent to krus, gutten min, sa trollmannen, og smilte.
- Eh, javel. Hva kaller du det … der?

En skremmende mørk, litt skummende væske fylte kolben langsomt.

- Dette, min kjære gutt, dette kaller vi kaffe.

Vi slår oppi noen ingredienser: Det ville blitt fred bare et kongsemne kunne stå fram, og lede Earthsea fra Enlad som i gamle dager. Men først må trollmannen og følgesvennen hans reise en brokete reise gjennom mange land, til det tørre, fæle, mørke landet og utkjempe kamp med han slemme fyren.

Dette kunne blitt en flau rip-off av Ringenes Herre, men det blir det heldigvis ikke. LeGuin lar seg inspirere av Tolkien, men gjør det på en slik flott måte at vi heller nikker smilende gjenkjennende, enn irritert. Også er det drager med. Kan faktisk trygt anbefales for dem som liker fantasy.