Kald (arbeidstittel)

Jeg satt foran peisen. Klokka nærmet seg kvart over elleve på kvelden. Døra knirket. Jeg smørte den i går. Den burde ikke knirke. Det var mørkt og vått. Vinteren var gått, men lyset og våren var ikke kommet. Jeg la på en kubbe til, og dro den gamle lenestolen litt nærmere ilden. Konturene av peishylla, med de rare figurene av stein på sidene begynte å danse i skyggene. Lyset hadde gått tidligere på kvelden. Siden ingen naboer bodde nærmere enn to kilometer kunne jeg ikke vite om et tre hadde falt over linja – det var ikke så uvanlig, siden ingen drev med hogst i skogen her lenger – eller om det var et problem på linja. Det blåste kraftig ute. Huset var gammelt. Det trakk kaldt fra vinduet. Ved siden av huset har et epletre vokst fritt uten stell i over tjue år. En kvist fra treet hadde strukket seg helt inn til vinduet der jeg satt. Nå slo og skrapte den på ruta. “Bare vinden”, tenkte jeg. Jeg strakk meg etter et fillete ullteppe som lå slengt på gulvet. Da jeg rettet meg opp igjen knirket det igjen i døra, og en lysstripe lakk inn. Det var litt underlig, siden det var mørkt ute, og det ikke var strøm i taklampa på gangen.

“- Kutt ut knirkinga”, sa jeg, “og kom inn”.

Jeg så opp. Et slags hvitt lys sildret inn gjennom dørprekken. Det strøk forbi stolen. Der det berørte huden min ble jeg helt iskald. Faktisk så kald at det sto frostrøyk rundt. Lyset ble stående mellom peisen og lenestolen der jeg satt. Det bleke lyset formet seg som en skikkelse. Jeg trakk teppet tettere rundt meg. Figurene på peishylla så ut til å sprudle av liv nå. Ilden på peisen gnistret til, men døde så til en svak ulmende glohaug. Rommet ble betraktelig kaldere.

“- Eh, hallo”, sa jeg.

Det sev en tynn tråd av lys fra skikkelsen, snodde seg i lufta og fløt inn i ørene mine.

“- VET DU HVEM JEG ER”?
“- Nei. Er du alltid så kald?”
“- JEG ER KALD FORDI SJELELEGEMET MITT GÅR IGJEN ETTER AT JEG DØDE VINTEREN NITTENHUNDREDEOG…”
“- Fint. Kan du bo i kjøleskapet? Det virker ikke, så det lukter dårlig, og ølet blir varmt.”
“- KJØLESKAPET…?”
“- Der borte, inn på kjøkkenet.”
“- JEG ER DEN FORTAPTE SJELEN TIL…”
“- Jajajaja, det er annet som er fortapt der inne også. Hold deg unna gulosten, den er skjemt. Kommer du til å holde ølet kaldt?”
“- ØL?”
“- Tørst?”
“- JEG HAR IKKE DRUKKET ELLER SPIST SIDEN NITTENHUNDREDEOG…”
“- Greit, forsyn deg selv. Fint? Da sier vi det slik.”

Slik traff jeg Rolf for første gang. Siden har han holdt til i kjøleskapet. Det er en fin ordning. Han holder mat og drikke kaldt, og får tilhold og lov til å drikke seg spøkefull en gang i blant.

En fin dag, noen uker senere kom Knut innom. Knut er en gammel venn. Svært gammel. Om noen uker kommer han til å bli 1850, og han planlegger et lenge etterlengtet selskap. Knut er en haugvette. Jeg kom over ham da jeg fremdeles drev jorda på den lille løkka nedenfor huset. Der er det en stor haug midt på jordet, komplett med Eiketre, busker og steinring. Det var en varm dag, og jeg satte meg med ryggen mot eiketreet og døste. En tåke la seg over haugen, og det ble isnende kaldt. Jeg så en mørk skygge som tårnet seg over meg. En dyp stemme lød fra den.

“- Jeg er kommet for å hente deg”, hørte jeg inne fra skyggen.
“- Ikke skygg for sola”, sa jeg.

To små lysende punkter i den mørke skyggen plirte mot meg, og stemningen føltes litt trykket.

“- Står til?”, sa jeg, strakte fram hånden, og forsøkte å reise meg. Det var som om tung trolldom holdt meg til bakken. Jeg kjente et iskaldt jerngrep rundt armene mine. Han så litt skamfull ut, reiste meg opp, og inviterte meg innenfor i haugen.

“- Hva kan du by på?”, spurte jeg. Det var ikke så mye, så han ble heller med opp i huset.

Siden kommer han innom når tungsinnet blir for, vel, tungt, eller haugen for kald. Jeg kikket ut av vinduet. Det var strålende solskinn, unntatt på haugen med eiketreet. Der lå tåka tjukk, men jeg kunne skimte Knut som hoppet opp og ned etter noe som bakset i lufta over ham. Han var forbannet. Det vil si, det er han jo alltid, men han var mer forbannet enn vanlig. Døra hadde stått på gløtt, og en skjære hadde sneket seg inn i haugen og stukket av med en av de glinsende vakre tingene han ruger over der inne. Til slutt gav han opp, snudde seg, og luntet opp mot huset.

Knut banker aldri på døra. Det ville gått hardt utover døra, så jeg har bedt ham la være. Han kom inn.

“- Hei,” sa jeg, og så på ham. “Hvordan henger du sammen?”

Knut så litt sliten ut, men det har han gjort lenge. Veldig lenge.

“- Det er det vanlige,” sa han med gravrøst, “men jeg kunne drepe for en øl.”

Jeg ble litt bekymret.

“- Ikke ta alt jeg sier runelig” sa Knut. Han har et mer aktivt forhold til runer enn bokstaver.
“- Forsyn deg rundelig!” sa jeg storsinnet, og pekte på kjøleskapet. “Ikke bry deg om Rolf.”
“- Rolf?” Knut gikk bort til kjøleskapet og åpnet det. “Hvem er Rolf?”
“- HEI” sa Rolf

Knut hoppet halvannen meter bakover og veltet et bord.

“- Hei, slapp av, da” sa jeg
“- Hva i all Verden var det der?” ropte Knut
“- LUKK DØRA, DET TREKKER” sa Rolf

En hvit sløraktig røyk sev i ut av kjøleskapet, og dro igjen døra.

“- Det er bare Rolf” sa jeg.
“- Har du noe annet enn øl?” sa Knut, og reiste seg. Han satte bordet på rett kjøl igjen.

Jeg hentet tok et slitt krus fra skapet.

“- Svart”?
“- Som graven”

Jeg fyllte kruset fra ei termokanne. Knut liker kaffen min. Utgangspunktet er brønnvann, med lett farge og aroma av lokal humus, og min egen kaffeblanding. Den består av Gul Coop Barnearbeid, en nobrand Fairtrade kaffe, og noen store klyper espresso jeg brenner i jerngryte på peisen, og maler selv på en gammel steinkvern i kvernhuset nede ved bekken. Knut snuste på brygget, tok en stor slurk, og sukket med velbehag. Jeg satte på ei vinylplate med Neil Young og åpnet vinduet. Så hentet jeg to flasker i kjøleskapet, ba Rolf forsyne seg selv, og tok med meg Knut ut i solveggen.

Hver sommer tar jeg noen av møblene ut fra stua. Jeg har rigget til noe bølgeblikk og greier, slik at det holder seg nogenlunde tørt. Vi satte oss i den salryggede toseteren. Den luktet sol og støv.

“- Hagen din skinner jo rent!” sa Knut.

Jeg så ut over hagen. Det var første solskinnsdag på lenge. Det hadde regnet hele forsommeren, og det som ikke var overgrodd var gjørme. Solen blinket i pytter og søle.

- “Jeg er svært glad i den” sa jeg diplomatisk. “‘Skjera?” spurte jeg.
“- Skjæra!” svarte Knut. “- Den fordømte skjæra!”

I mitt stille sinn tenkte jeg at det snarere var andre som var fordømt.

“- Den har stikki av med en av de fineste gamle brosjene.”
“- De var vel ikke dine i utgangspunktet, var de vel?”
“- De opprinnelige eierne har ikke spesielt mye bruk for dem lenger”
“- Slikt kan vi jo spørre Rolf om”, sa jeg forsiktig. “Hvor kommer de fra, forresten?”
“- Det var lenge siden, du. Noe på … ndor?”
“- Gondor?”
“- næh”
“- Andor?”
“- ikke det heller”
“- Griffyndor?”
“- Nei, tror ikke det var noe slikt heller”
“- Ironi-ndor?”
“- Aldri hørt om stedet”
“- Akurat. Lest noen bøker det siste hundreåret?”
“- Nei, det blir ikke så mye bøker. Jeg prøvde å se på en av de klassiske jeg lånte av deg, men det var liksom ikke helt meg. Jeg sliter med tegn som ikke er hogget i tre eller stein, vet du. Men jeg har lest Aftenposten, da. Alle fire bindene.”
“- Den du fikk til å tette taket med? Når var den fra, mars i fjor?”
“- Mener du at det er FLERE?”

Jeg sukket, og tenkte at han heldigvis ikke hadde parabol.

Vi stoppet brått. Knut fór opp. Et langtrukkent ul kom mot oss med vinden, lik skriket fra et ondt og ensomt vesen. Det steg og sank, og endte i en høy, gjennomtrengende tone. Og mens vi satt og sto der som lammet, fikk det svar av et annet skrik, svakere, og fjernere, men ikke mindre isnende i blodet. Så ble det stille, og alt vi hørte var raslingen i løvet.

“- Og hva tror du det der var for noe?” spurte Knut omsider. Han forsøkte å snakke ubesværet, men stemmen skalv litt. “Hvis det var en fugl, var det ihvertfall én jeg aldri har hørt heromkring før.”
“- Det var hverken fugl eller dyr”, sa jeg. “Det var Neil Young.”

META: Disse guttene må jo få et oppdrag? En av brosjene? Kanskje litt for opplagt? Unsett, de starter med å ta banen. En slags taubane? Noe som i hvertfall skremmer vannet av Knut. Legger grunnlaget for en scene i byen, der de spør om veien til … slottet? En ung dame foreslår at de skal ta banen, og Knut for et nervøst sammenbrudd. “Jeg” legger noe kaldt (Rolf) på hodet hans. Evt blødme: “Rolf, kan du holde hodet kaldt?”, og så gjør holder han hodet til Knut … Knut kvikner til, og vi går under jorden. Nede på T-banen sitter de tvers overfor en diger kjempe med en sveis som er under enhver kritikk. Med seg har han gult strikketøy, en rosa paraply, og en mager, vettskremt gutt på ti-elleve år, med arr i ansiktet. Vi tenker vårt.

Leave a Reply