Diana Wynne Jones: Witch Week

February 27th, 2017

Storbritannia, en gang på 80-tallet. Larwood House er en kostskole, i en verden ganske lik vår egen, med et unntak: Magi finnes, men det er veldig, veldig forbudt. Hekser, både kvinnelige og mannlige, som blir oppdaget, kan bli tatt av selveste inkvisisjonen, for å bli brent på bålet!

En morgen oppdager lærerne at noen har skrevet på tavla: “NOEN I KLASSEN ER EN HEKS”. Dette er selvsagt en forferdelig påstand. Er det en dårlig spøk? Er det en provokasjon? Tyster noen? Er det sant? Det mysser av rykter og hvisking. Her må lærerne ta tak.

Barne- og ungdomsbok med litt girl power. Ikke overraskende er det barna med litt tilpasningsvansker, og ikke alltid dem med flest venner, som er disponert for magiske krefter. Miks inn en del tenåringsintriger, og en god porsjon humor, så har du en strålende bok. Litt mer alvor blir det når inkvisisjonen dundrer inn, men ikke verre enn at vi overlever.

Diana Wynne Jones: Conrad’s Fate

February 20th, 2017

Tilbake i serien med mange verdener, hvorav noen har magi, har vi landet i en verden i Serie 7, med en litt annen tektonisk utvikling enn vår egen. Vår lille hovedperson er 15 år gamle Conrad Tesdinic, som bor i en liten landsby i de Britiske Alpene(!). I landsbyen skjer det underlige ting, sannsynligvis på grunn av underlige magiske eksperimenter på storgodset, der selve virkeligheten blir endret på. Conrad blir sendt til godset for å jobbe, men med det hemmelige oppdraget; å stoppe galskapen, ved å drepe den som utfører dem.

Som søker til samme jobb finner vi den unge Christopher Chant i forkledning, og sammen løper de rundt på godset nattestid, mens de prøver å skjøte jobben som tjenestegutter og håndtlangere på dagtid.

Magisk moro for barn i alle aldre. Frittstående fortsettelse i serien om Chrestomansi. Ikke for tungt.

Diana Wynne Jones: The Lives of Christopher Chant

February 18th, 2017

Det er mangt å bruke drageblod til, hadde det bare ikke vært så vanskelig å få tak i. Dessuten er det veldig forbudt, siden det er et så kraftig magisk stoff. Og det finnes nesten ikke i Verden 12A. I andre parallelle verdener derimot, er det ganske lett å få tak. Man trenger bare noen som kan skaffe stoffet, og noen som kan smugle det fra en verden til en annen. Da vil man bli veldig, veldig rik. Såfremt man ikke blir oppdaget, så klart.

Den unge Christopher Chant er utpekt til å bli den neste Chrestomansi, noe som ser ut til å bli en ensom sjebne. Han drømmer rare drømmer. Det er nesten som om han går inn i en annen verden. Og duverden hvor mye morsomt man kan finne på der. I en av verdenene finnes det f.eks en utrolig søt jente som Christopher har lyst til å bli mer kjent med. At hun også er en gudinne i den andre verdenen skremmer ham ikke. Onkel Ralph er svært interessert i disse drømmene, særlig siden Christopher faktisk kan ta med seg ting fra drømmen og ut i sin egen verden, så Onkel Ralph og Christopher gjør hemmelige eksperimenterer sammen, for forskningens skyld, så klart.

Vi hopper i tid fra Charmed Life, en generasjon tilbake, til Chrestomancis oppvekst. Det er en søt liten historie, litt forutsigbar, men det er så sjarmerende at det ikke gjør noe. Den unge kostskoletrollmannen som roter seg bort i magiske drømmer er et kjent tema i nyere bøker også. Anbefales for dem som liker fantasy for barn.

Diana Wynne Jones: Charmed Life

February 11th, 2017

Gwendolen er et fantastisk hekseemne. Naboene vet det, ja hele Coven Street vet det. Lillebroren Eric, stort sett bare kalt Cat, dilter etter, og er egentlig fornøyd med at det er Gwen som får oppmerksomheten. Han trenger den nemlig ikke. Gwen og Cat ble foreldreløse etter en båtulykke, der foreldrene druknet. Og siden Gwen har et slikt fantastisk magisk talent, blir hun ikke overrasket da de blir kalt til å bo på selveste Chrestomanci Castle, den magiske myndigheten for hele England. Det som kanskje er litt overraskende er at Cat også skal være med.

En god start på en fin fantasy-serie med trollmenn og hekser for barn og ungdom. Kult å lese en pre-Harry-Potter-historie i genren. Artig vri med long-world-konseptet, med mange parallelle verdener. Litt gammelmodig i stilen kanskje, men stor underholdningsverdi. Noen litt underlige friheter underveis, feks en detalj: Jeg sliter litt med å se hvilken rolle kirken har i boka. Den er tilsynelatende viktig for landsbyfolket, og Chrestomanci har respekt for den, men hvilken funksjon har en kristen kirke i et magisk samfunn?

Jeg kommer nok til å lese resten av Chrestomanci-serien, tenker jeg.

Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen

February 7th, 2017

Hvem har ikke tenkt på å bare stikke fra alt en gang? Sune har gjort det en gang for alle. Han dro til skogs, og ble der. Han ble der fordi han fungerer dårlig sammen med andre. Det er ikke det at han ikke liker andre mennesker, han har til og med venner blant andre som lever på siden av samfunnet. Han kan bare ikke være sammen med folk. Det funker ikke.

Sune kan skogen, og overlever uten annen hjelp enn et hyttebrekk i ny og ne. Han vet hvor han skal finne nøkler, eller bryte seg inn og ødelegge minst mulig. Så spiser han av maten og drikker av vinen som er lagret der, og han reparerer gjerne ei takrenne eller maler ytterveggen med det samme han er innom. Eller han stjeler en båt og slår seg ned på et skjær med ei lita hytte for vinteren, og bidrar med vedhogst og reparasjoner.

Så treffer han ei dame på flukt gjennom skogen, og fortellingen endrer karakter.

Viktigst av alt i denne boka er det Amjørnsen skriver om skogen. Det er herlig. Vi blir med ut. Vi kjenner lukta av mose og gran, kjenner dråpene som drypper ned og gjør jakka våt, kjenner kveldskulda som kryper opp gjennom skoa, og sola som titter fram på lysningen og varmer. Det er en naturopplevelse bare å lese, og skogen kaller på dem som hører. For garvede Ambjørnsen-fans er det også artig med et gjensyn med forfatterens gamle venn Fetter Flein. Det var lenge siden sist.

Det er litt rart er det å lese om vennene Sune har. Noen må hjelpe når det kniper, og de som kan hjelpe finnes. Noen som kan lege. Noen som kan fø. Noen som kan frakte. Noen som kan gi husrom. Et helt lite samfunn, på siden av samfunnet faktisk. Sune fungerer som sagt dårlig sammen med andre, og vil snart ut igjen. Men fortellingen tar et lite hvileskjær, og sier en hel del om det å gi av det lille man har.

Mot slutten går det litt over stokk og stein og på havet. Sune blir tvunget inn i situasjoner han ikke trives i. Hvordan går det videre? Det er en historie jeg gjerne skulle likt å høre mer av.

Georges Simenon: Maigret og avdøde herr Gallet

February 3rd, 2017

Maigret blir kalt ut for å etterforske mordet på herr Gallet. Han tar toget ut på landet og besøker enken og sønnen. Det er noe galt med hele stemningen, men han klarer ikke helt sette fingeren på det. Enken er overbevist om at mannen fremdeles er i live. Hun fikk jo postkort fra ham senest dagen før, etter at liket ble funnet. Så selve mordstedet, et enkelt hotellrom, tett opptil et forfallent herskapshus. Her er det også noe galt. Gallet er skutt fra utsiden av vinduet, men ser ut til å faktisk blitt drept med kniv. Det viser seg at videre Gallet har lurt sin kone i 18 år, og ikke gått på jobb, men snarere på tiggerferd. Maigret finner flere spor, men de gir ikke mening. Etterforskningen går i ring, og han må grave i fortiden til Gallet, til han endelig finner ut av gåten. Her er alt feil, alt er falskhet, og løsningen omfatter utpressing, indentitetstyveri, svindel, samt en hel masse trist løgn og bedrag.

Her er litt av alt. Her er liket som forsvant, det lukkede roms mysterium, fotsporet som peker feil vei, den hemmelige hagen, mannen som skiftet identitet, den blaserte sønnen, og den fortvilte enken. Men også Maigrets langsomme tristesse, for ikke å si fortvilelse over all falskheten han møter, men samtidig hans iver etter å løse mysteriet.

Litt gammelmodig oversettelse, men det går. Maigret anbefales!

Gert Nygårdshaug: Klokkemakeren

January 30th, 2017

Melker Mussenden, foreløpig siste ledd i en familie av urmakere, sitter og finner glede i klokkene sine. På veggen i stua henger alle veggurene hans, og ringer i tur og orden; det tunge store med med den malmfulle klangen, og de små spede klingene fra de små klokkene. Det gir ro og orden i livet til Melk og kona hans. Og selv om det er uro i verden, med miljøkatastrofer og militæroperasjoner, er det ro og orden i den lille byen, et sted på den europeiske landsbygda. I alle fall inntil et gigantisk synkehull sluker den lille kirken i den lille byen. Myndighetene kommer. Ingen vet hvor hullet kommer fra, eller hva det kan skyldes. Er det et angrep fra en fremmed makt, eller fra verdensrommet? Er det et geologisk fenomen? Gjerder settes opp, og militæret kommer. Samtidig skjer det utrolige. Klokkene til Melk begynner å gå i utakt. Det har aldri skjedd før. Og ikke nok med det, menneskene i den lille byen, begynner å gå i utakt, og det som er mandag morgen for den ene, er lørdag kveld for den andre.

Hva er tid? Hva er virkelighet i vår oppfattelse av verden? Hva skjer med den virkeligheten når vi endrer på verden? Gert Nygårdshaug lar sine tanker om miljøkatastrofen, velkjent fra andre bøker som Mengeles Zoo påvirke ikke bare miljøet, men hele verden, inklusive tiden vi lever i. Dette er kanskje hovedelementet, men det blandes i ei boblende gryte av fortellerglede, spedt ut med litt lett kritikk av storpolitikk og av religion, nesten ikke noe om kornsirkler, men litt om kirsebærtrær, og litt kvasifilosofi om tid. Alt rørt inn med en masse humor til en velsmakende suppe ala Nygårdshaug, og i et språk der tegnsetting kun er veiledende.

Ikke så tungt, og ikke så langt. Morsomt, og tankevekkende.

Georges Simenon: Maigret og de uvillige vidnene

January 24th, 2017

Maigret merker tidens forfall på seg selv. Eller for enkelthets skyld: Han føler seg gammel, og drømmer nostalgisk om fortiden. Bedre blir det ikke av at han må etterforske et tilsynelatende drap i et hus av forfall, men med masse nostalgi i veggene. Nede på Quai de la Gare er det et gammelt herskapshus tilhørende en falmet kjeksindustrimagnat. Der forrige generasjon hadde lysekroner og dans, er det flekkete tapet og sykdom som gjenstår. Husets herre, Léonard Lachaume, ligger skutt i sin egen seng. Mordet er simpelt kamuflert som ran, men Maigret lar seg ikke overbevise.

Dette er ganske langsom krim, og min oversettelse er litt gammelmodig i språkbruken. Det er vidner, nu, aften, og efterhånden. Man må like Maigret for å like Maigret, og siden jeg nå en gang gjør nettopp det, gjør det ikke noe at formen er som den er. Vi følger den gode etterforskeren idet han rister av seg nostalgien, finner igjen litt ungdommelig iver, og løser gåten. Maigret etterforsker sakene sine ved å forsøke å sette seg inn i ofrene og vitnenes situasjon og psyke. Kanskje blir han litt skremt over seg selv når han innser sammenhengen, og kan hekte drapsmannen.

Jeg har ikke lest så veldig mye Maigret enda. Det er nok å ta av. Simenon skrev 76 romaner og 28 noveller om ham.

Robert Galbraith: Career of Evil

January 17th, 2017

Robin Ellacott, assistent og/eller etterforskningspartner i det lille private detektivbyrået til Cormoran Strike, mottar en pakke. Den inneholder armen til et menneske. Tøff start på morgenen for Robin der, altså. Cormoran innser at hilsenen kan stamme fra et lite knippe mistenkte fra hans fortid. De har dermed en sak å etterforske, og Cormoran og Robin må reise på kryss og tvers av landet, for å finne gamle skurker. De går selvsagt i beina politiets ikke helt effektive etterforskning underveis.

På privaten knirker det mellom Robin og Mathew, som blir mer og mer sjalu på Strike. Kanskje ikke så overraskende, siden Strike er en råtøff helt, og Mathew er en dust. Og siden kvinner er fra Venus, og menn flest fra bunnen av kornsilo, blir det forviklingar og grining, og Robin og Cormoran blir selvsagt tiltrukket av hverandre. Det kan også fort gå i beina for effektiv etterforskning.

Med på lasset får vi gammel popkultur som Blue Öyster Cult og andre rariteter som BIID. Dessuten blir noe av lokket over Robins til nå ganske ukjente fortid tatt av. Portrettene av menneskesjebner på små puber på den engelske landsbygda er hjerteskjærende og vassekte. Her er det mye trist research bak. Det blir det god litteratur av.

Alt i alt både et ettertenksomt og trist portrett av britiske småbyer, og en ganske så velsmurt maskin av krim som passer for både kvinner og menn. Jeg klarte ikke plukke skurken på forhånd, og løsningen på gåten føltes hverken tvunget eller rar. Fortellingen er spennende på flere nivåer mot slutten av boka. Career of Evil, eller Ondskapens kall anbefales herved. Frittstående fortsettelse av Silkeormen.

Frode Granhus: Malstrømmen

January 17th, 2017

Niklas Hultin, tidligere etterforsker ved Oslo-politiet, har blitt med kona Karianne tilbake til hennes hjemsted Bergland, og han jobber nå hos politiet i Bodø. Han har noen merkelige voldssaker å etterforske. En porselensdukke blir funnet i fjæra. Noen dager etterpå blir det funnet en skadet kvinne kledd i samme type kjole som dukken. I samme område finner to smågutter en mann mellom svabergene, i live, men lenket med hendene under overflaten av det iskalde vannet. En eldre mann er ute med spaden sin og graver hver eneste dag, for å endevende hele området på jakt etter søsteren som forsvant. Dessuten regner det støtt, og det er kaldt og mørkt. Det er altså et ganske dystert sted Frode Granhus tar oss med til, og langt fra noen nordnorsk turist-idyll

Etterforskeren Rino Carlsen, som stadig vikarierer ved lensmannskontoret på Reine i Lofoten, kommer over en liknende sak som mannen som var lenket fast, og må samarbeide med Niklas. De er like og ulike, og parallelliteten mellom dem, og sakene de etterforsker er interessant, men av og til litt forvirrende. Er det en eller to eller tre saker som etterforskes?

Dette er en skummel thriller, nesten ubehagelig skummel. Leseren håper det går bra, men det gis ingen garantier underveis. Avslutningen og finalen er forrykende, nesten som et filmmanus. Anbefalt mørk nordnorsk krim.