Jason Goodwin: Vaktenes tre

December 7th, 2016

Konstantinopel, Det Ottomanske riket, 1836: De stolte janitsjarene er borte. Først var de elitestyrker, senere en maktfaktor og en trussel mot styresmaktene, dvs sultanen. Så for 10 år siden ble de samlet, slaktet ned, og erstattet av moderne soldater i vestlig eksersis. Nå er bare minnet igjen. Men offiserer i de nye styrkene begynner å forsvinne. En blir funnet drept på et sted tidligere assosiert med janitsjarene. De militære ønsker etterforskning uten oppstyr, og tilkaller en de stoler på: Evnukken Yashim. Samtidig skjer det både mord og tyveri i sultanens harem. De trenger også en etterforsker. Og hvem kan komme og gå i haremet uten at det vekker for mye oppstyr? Evnukken Yashim. Yashim må finne ut hva som har skjedd, og hvorfor, og her spares det ikke på konspirasjonene.

Yashim er en tiltalende skikkelse. Han er matelsker (du kan lese ut hele oppskrifter av boka), omtenksom med et vennlig ord til alle, et godt øye til damene, og tar gjerne et tak når nabolaget trenger det. Han har kontakter i høye som lave kretser, fra gatejenter av begge kjønn, og helt opp på ambassadørnivå, for ikke å snakke om sultanens harem.

Riktig spennende blir det underveis. Ganske sikkert er det at Konstantinopel var ikke et sted som var kjent for høy levealder, og Goodwin passer på å holde snittet nede. Dette er bra krim. Det er mulig oversetterne hadde litt dårlig tid, jeg synes språket halter litt innimellom, men det gjør ikke noe, for det er en stor opplevelse å lese likevel. Om man liker historie kan man kose seg med masser av detaljer og forhåpentligvis tidsriktige bilder av byen der Øst og Vest møtes. Yashim anbefales både for dem som liker historisk drama og krim.

Roberto Saviano: Gomorra

December 7th, 2016

Til sommeren skal vi til Italia, nærmere bestemt Campania. Hva kan da passe bedre enn litt lektyre om hvordan det lokale livet forholder seg. Evt ikke gjøre det. Roberto Saviano sin “Gomorra” beskriver den lokale mafiaen i Napoli-området. Jeg håper jeg slipper å forholde meg til det som fortelles om her, for det virker ganske håpløst. Camorraen er ikke en klassisk organisasjon i sciciliansk hollywoodstil, med ære og dress. Camorraen er hensynsløs, brutal og rå. Den skåner ingen. Saviano gir ekte øyenvitneskildringer fra miljøer både under og over under den siviliserte overflaten, og det er ikke småtteri. Smugling og omsetning av våpen og narkotika en masse, massiv politisk korrupsjon, slavearbeid, korrupt og ekstremt farlig (evt mangel på) søppelhåndtering, korrupt byggebransje, dystre sweatshops, politisk og økonomisk rettet drap og terror. Siden 1979 har Camorraen drept flere enn IRA, ETA, og den scicilianske mafiaen tilsammen. Saviano viser elendigheten fram, håpet er mørkesvart for området, og det meste er stort sett til å grine av, selv med en og annen svart humoristisk anekdote innimellom.

Dette er sannheten og virkeligheten, og er dermed viktig lesning. Det synes visst italienerne også, som gikk mann av huse for å kjøpe boka. Forfatteren selv gikk under jorda for å beholde livet.

Anbefales sterkt.

Tom Egeland: Nostradamus testamente

November 30th, 2016

Den lett nervøse førsteamanuensis Bjørn Beltø ved Universitetet i Oslo er tilbake. På konferanse i Firenze blir det vist fram et spennende eldgammelt manuskript: Et brev fra selveste Nostradamus! Men før foreleseren, professor Lorenzo Moretti konkluderer blir han kidnappet under stor dramatikk, med mørkkledde menn og helikopter og greier. Beltø blir selvsagt blandet inn, ikke helt mot sin vilje, siden han er sterkt fascinert av Morettis vakre kone. Derfra er det hemmelige koder og skjulte religiøse ordener og rebusløp og internasjonale etteretningsorganisasjoner hele veien til mål. En klassisk Beltø der, altså, og ganske moro hele veien.

Som i de tidligere Beltø-bøkene stikker ikke dette særlig dypt. Mest imponerende er det kildearbeidet som Egeland har gjort, for her må det ha vært jobbet med research i lange tider.

Robert Galbraith: Silkeormen

November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.

John Steinbeck: Øst for Eden

November 21st, 2016

Jeg mente det måtte være på tide med litt allmendannelse igjen. Jeg har lest Øst for Eden.

Adam Trask lever sammen med sin bror Charles og sin far Cyrus. Faren gir dem forskjellig behandling, han er tilsynelatende mer glad i Adam enn i Charles. Det er i alle fall slik Charles oppfatter det, og selv om han er glad i Adam, klarer han ikke la være å hate ham. Når faren dør driver de farmen sammen, selv han har etterlatt dem en stor formue. En dag finner de en vakker men nesten ihjelslått kvinne på trammen. Adam faller pladask for henne, tar henne til ekte, og flytter tvers over landet til California. I Salinas-dalen følger vi de to familiene Trask og Hamilton. Den velstående Adam med hans svikefulle kone, og den fattige men kloke Samuel Hamilton og hans etterkommere, inntil neste generasjon står alene.

Det er ikke småtteri Steinbeck gaper over i denne fortellingen. Han går nemlig løs på spørsmålet om godt og ondt, og selveste arvesynden, med mange referanser til fortellingen om Kain og Abel (eller Charles og Adam, eller Caleb og Aron, om du vil). Kan man unngå å gjøre det onde, når man ønsker å være god, selv om trangen til å gjøre ondt trekker og drar i en? Konklusjonen er timshel. Og hva det betyr må det flere vise menn til, noe vi heldigvis får i løpet av boka.

Dette er helt fantastisk mesterlig. Hovedtemaet blir kraftig belyst fra alle bauer og kanter. Landskap og personer beskrives så levende at det støver rundt støvlene, og vi gråter med sorgene. Ved siden av kreti og pleti finnes det rollefigurer som er mer eller mindre gjennomført gode eller onde. Samuel, og senere Adams trofaste tjener, Lee, står for det godhet, miskunn og visdom, og redder dagen gang på gang når ondskapen gjør sine herjinger. Samuel og Lee gir oss dessuten et lynkurs i barneoppdragelse som står støtt mot hva som helst den dag i dag. Cathy er gjennomført ond og grusom. Eller, hva var ondskap igjen? Vi blir godt kjent med, og glad i hovedpersoner og bifigurer, og ønsker å støtte dem når de faller. Nei, nei, ikke gjør det! Men så snakk sammen da! Stol på Samuel! Hør på Lee!

Underveis får vi et lite men innsiktsfullt snitt av USAs historie fra århundreskiftet og fram til og med første verdenskrig. Steinbeck dukker opp i en cameo som seg selv som liten gutt, i byen der Trask og Hamiltons bodde. Tilsynelatende er Samuel Hamilton modelert etter hans egen bestefar, og han viser en sterk kjærlighet til ikke bare fortellingen, men området og menneskene som bor der. I følge Steinbeck var Øst for Eden hans hovedverk, og alt han har skrevet og lært har han tatt med her. Resultatet er en bok som fremdeles står som en påle over 60 år etterpå.

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.

Robert Galbraith: Når gøken galer

November 21st, 2016

Lula hopper. Selv i sin opphøyede status av supermodell og luksus, hopper hun fra balkongen. Det er ikke til å tro. Det gjør ikke broren hennes heller, så han oppsøker den avdankede Afghanistan-veteranen Cormoran Strike, som i klassisk Film Noir-detektivstil, Sam Spade med whisky i skuffen og bitter til lunch, tar imot oppdraget. Det kunne egentlig vært kult nok, men så gjør Robert Galbraith, eller J.K. Rowling, som hun vanligvis kalles, en artig vri. Hun innfører en stilig ung dame, Robin, nyforlovet, med bein i nesa og krutt i replikken, og det er hun som er den virkelige helten i historien.

Dette er råstilig krim, stilsikkert, morsomt, ettertenksomt, og med aldri så lite kvinnekamp lurt inn. Jeg lar meg begeistre! Anbefales sterkt.

Håkan Nesser: Elleve dager i Berlin

November 14th, 2016

Arne Murberg er ikke helt god i hodet. Etter en alvorlig smell i planeten i ung alder har han kommet seg såpass at han kan hjelpe til i butikken hjemme hos far. Faren havner på sykehus, og har et ønske, at Arne reiser til Berlin for å prøve å finne moren sin, som Arne alltid har trodd var død. Så Arne reiser, med sin fantasivenn Perry Mason, en bunke penger, og en bunke gode råd fra onkel og tante, til Berlin. Den reisen blir ikke som forventet. For i Berlin venter en spik spenna gæren professor, en reise tilbake i tiden, og ikke minst den store kjærligheten.

Dette er verken veldig spennende eller særlig dypt, men gøy er det. Og ganske fint. Flere har omtalt Elleve dager i Berlin som en feelgood-roman. Det har de ganske sikkert rett i.

Dette er bind nummer tre i storbytrilogien, men uten at den har noe med de andre bøkene å gjøre.

Håkan Nesser: Himmel over London

November 7th, 2016

Unge og lovende Leonard møter Tsjekkoslovakiske Carla, midt under jernteppets tyngste tiår, og blir – mer eller mindre – spion. 40 år senere skal det gjøres opp status, og den aldrende Leonard inviterer slekt fra ut- og innland for en middag i London der hemmeligheter skal avsløres og – håper mange av de tilreisende – arv skal deles ut. Samtidig er det klart at noen planlegger å rydde Leonard av veien. Hvem kan det være? Parallelt blir vi kjent med Lars Gustav Selen. Han reiser til London for å skrive ferdig boka si, og oppsøker stedene der Leonard & co befinner seg, og vi skjønner jo etterhvert sammenhengen, selv om det tar litt tid før forfatteren kommer så langt. Det er nemlig mange anekdoter fra livet som skal fortelles først.

Nesser forsker litt på meta-romanen her. Hvem styrer egentlig handlingen i fortellingen? Er det Leonard, Gustav, eller Nesser selv? Fiksjonenes opprør mot handlingen, og denslags Sofies-verden-takter er jo litt artig, men jeg ville egentlig heller vite hvordan det gikk med mange av de morsomme bifigurene. Nesser bruker dessuten mye tid og mange ord på å fortelle. Det passer av og til bra, men av og til går det for sakte. Er man kjent i London vil jeg anta at det er en fest å være med reisefølget rundt i byen. For oss andre blir det mye navn på gater og streder.

Dette er visstnok bind nummer to i Håkan Nessers storbytrilogi, uten at boka har noe med de andre å gjøre.