Posts Tagged ‘Arnaldur Indriðason’

Arnaldur Indriðason: Tvekampen

Sunday, September 20th, 2015

1972, Reykjaik, Island. Bobby Fischer og Boris Spasskij skal endelig gjøre opp om hvem som er verdens beste sjakkspiller. De møtes på nøytral grunn i Reykjavik, og det er tiårets hendelse i den lille byen, som ikke er så liten lenger. Noen dager før blir en ung gutt stukket ned og drept på en av byens mindre flotte kinoer. Kriminaletterforsker Marion Briem må grave i saken, mens politiet ellers er mest opptatt av sikkerheten rundt sjakkspillerne.

I en ramme av storpolitikk og kald krig, forteller Indriðason om de små og svake. Vi møter offeret, en litt enfoldig gutt hvis kjæreste eie er en liten båndspiller, familien hans, og de mest opplagte mistenkte i Reykjaviks lurvete underverden. Parallelt får vi den såre historien om Marions barndom og hennes livs kjærlighet, innlagt på sanatorium for barn med tuberkelose i mange år.

Dette er trist og flott og innimellom spennende, og med en helt ålreit vri som løsning på mysteriet. Vi lærer også hvorfor Marion fremstår som litt dyster og tilbaketrukket i de senere bøkene om Erlendur Sveinsson.

Arnaldur Indriðason: Reykjaviknetter

Tuesday, September 1st, 2015

Hurra, enda en bok om Erlendur Sveinsson! Vi går omkring 40 år tilbake i tid, og møter en Erlendur som nyslått politimann på nattpatrulje i Reykjaviks gater. Han kommer over en gammel uteligger som blir funnet død i ei grøft i nærheten av et byggefelt. Blant alle de andre uromomentene Erlendur må forholde seg til i tjenesten klarer han ikke å legge dødsfallet bak seg, og på eget initiativ etterforsker han saken ved siden av den sedvanlige nattpatruljetjenesten.

Med dette tilbakeblikket over Erlendurs liv får vi også et tilbakeblikk over Reykjavik. Byen vokser. Myrer dreneres og blir boligfelt. Blokker og villastrøk reiser seg. Endringen i bygningsmasse gir også en endring i samfunnsliv, og dermed også kriminalitet. Vi får et lite snitt av byens sol- og skyggesider en gang på 70-tallet.

Reykjaviknetter er litt lettere i steget enn mange av de senere bøkene om Erlendur. Indriðason makter å skrive i retrospekt, og fanger snarere hendelser som påvirker den senere romanfiguren, enn å la dem få tilbakevirkende kraft. Anbefalt krim.

Arnaldur Indriðason: Anger

Tuesday, September 1st, 2015

Reykjavik, ca nåtid. Politimannen Sigurður Óli er i hardt vær. Han blir bedt om en vennetjeneste, og går inn som privat mellommann i en utpressingssak. I et møte med utpresserne blir han vitne til drap. Han får dermed store problemer med å forklare seg for kollegene, og må unngå å bli viklet inn i etterforskningen, samtidig som han prøver å løse saken ved siden av. På privaten har han brutt med Berg-Tora, og må underholde sin nokså dominerende mor.

Arnaldur Indriðason lar nok en gang sin hovedperson Erlendur Sveinsson i stikken i fjordene vestpå, og kollegene Elinborg og Sigurður Óli må ta seg av sakene. Ingen av dem har Erlendurs erfaring og evne til å finne fram til historien bak. Sigurður Óli må dermed bruke alle knep i boka for å finne ut av saken, noe som gir boka litt mer fart, for ikke å si action, enn de mer langsomt avdekkende bøkene om Erlendur.

Fansen om Indriðason blir ikke skuffet. Dette er Reykjavik Noir som ellers, med all den tristesse som hører til. Og selv om ikke Sigurður løser den delen av saken selv, får vi rullet opp en gammel sak i typisk Indriðason-stil. Et drap, der bakgrunnen er en tragisk gammel og grusom pedofilisak.

På tross av all elendigheten har jeg et hjerte både for Elinborg, Sigurður Óli og Erlendur, der de kjemper seg gjennom Rekjaviks mørke bakgater, og denne boka er slett ikke dårligere lesning enn de andre bøkene i serien.

Arnaldur Indriðason: Hjemstavn

Tuesday, February 24th, 2015

Førstebetjent Erlendur Sveinsson er på hjemlige trakter, i Eskifjörður, en av de mange små fjordene øst på Island. Han har tatt ut en lang ferie fra kontoret i Reykjavik, og har slått seg ned med gasslykt og sovepose i ruinene av familiens forlatte og sammenraste småbruk. Det er basen hans, mens han stadig leter etter broren Bergur som forsvant i fjellet over 40 år tidligere. Så dukker det opp en annen forsvinningssak fra samme periode. Den unge Matthildur forsvant på tur over fjellet i dårlig vær. Men var det ikke rart at kompaniet fra den amerikanske basen som gikk motsatt vei ikke så henne på veien? Erlendur oppsøker dem som finnes igjen, og starter etterforskningen fra bunnen av. Han snakker med Matthildurs slekt og bekjente, og nøster langsomt opp den gamle saken, mens han drømmer om å nøste opp trådene i sitt eget liv.

Erlendur finner endelig fred i denne sannsynligvis siste boka om ham og forsvinningene han har etterforsket. Det har vært et trist, nesten depressivt følge gjennom ni bøker, men duverden for noen historier vi har fått med på veien.

Arnaldur Indriðason: Irrganger

Monday, September 8th, 2014

Reykjavik, Island. Runólfur sjekker opp damer på byen og tar dem med hjem, gjerne i tilnærmet bevisstløs tilstand, siden han mikser rohypnol i drinkene deres. Vel hjemme tar han for seg av kjødets lyster, uten ofrenes samtykke. En morgen blir han funnet død på gulvet i leiligheten med overskåret strupe. På åstedet blir det funnet et sjal som neppe er Runólfurs eget.

Siden førstebetjent Erlendur er på fjellet for å finne seg selv, er det Elinborg som må i ilden og løse saken. Det gjør hun også. Mild men bestemt, nøster hun opp både offerets og offerets ofres bakgrunn, og løser saken kurosiøst nok, med nesen.

Dette er bra krim, men jeg blir liksom ikke helt klok på Arnaldur Indriðason. Kanskje er det bare språket og oversettelsen. Selv om språket er korthugd og rett frem, blir etterforskningen likevel fremstilt omstendelig og repeterende. De tidligere bøkene om Erlendur tar gjerne utgangspunkt i en historisk sak som blir rullet opp, og knyttet til nåtiden. Dette grepet blir knapt brukt her, og en historie uten en historie blir litt … tynne greier.

Altså god, men ikke genial krim.

Arnaldur Indriðason: Fjellet

Sunday, June 20th, 2010

En kvinne blir funnet hengt på hytta si, nær Þingvellir på Island. Det er opplagt selvmord, men Erlendur klarer ikke helt å legge saken fra seg. Et eller annet sier ham at han må granske saken nøyere, så han setter i gang etterforskning på egenhånd. Underveis skaffer han klarhet i et par andre saker, og han forbedrer forholdet til sine barn og sin egen fortid.

Denne boka er ikke så god som de tidligere bøkene om kriminaletterforskeren Erlendur fra Reykjavik. Den har mange gode elementer, og for dem som har fulgt ham fra bok til bok er det godt å se at livet hans ikke går helt på skjeve hele tiden. Men kriminalfortellingen denne gangen virker for konstruert. Og han kunne godt blitt kronet med en hel seier for en gangs skyld. Det går ikke helt galt, men det går jammen ikke helt bra heller.

Arnaldur Indriðason: Vinterbyen

Thursday, May 20th, 2010

Reykjavik, Island. Liket av en ung gutt blir funnet på gangveien mellom skolen og blokken han bor i. Gutten har en mor som er innvandrer, og etterforskningsgruppa, som består av Erlendur, Sigurdur Óli og Elínborg, tar utgangspunkt i muligheter for rasisme og fremmedfiendtlighet i nærmiljøet.

De tidligere bøkene om politimannen Erlendur har omhandlet gamle historier som får sin oppklaring mange år senere, når Erlendur graver fram sannheten. Denne gangen er det et mer her-og-nå og tidsaktuelle temaer som blir tatt opp. Selv oppi all elendigheten rundt mordet er boka er heller ikke så dyster som de tidligere i serien.

Dette er ikke en fantastisk enestående roman, men en solid gjennomført krim, og absolutt leseverdig.

Arnaldur Indriðason: Vannet

Wednesday, March 3rd, 2010

En hydrolog finner et skjelett i et vann på Island der vannstanden har sunket noen meter under det normale. Skjelettet er festet til noe som ser ut til å være gammelt avlyttingsutstyr. Erlendur, Sigurdur Óli og Elínborg har fått en ny sak å jobbe med. Underveis får Erlendur ny innsikt om sine barn på skråplanet, og nærmer seg et fastere punkt i tilværelsen.

I Øst-Tyskland på 60-tallet lever islandske og andre utenlandske studenter i en tilværelse av hjernevask, overvåking og kontroll, noe som får katastrofale følger når noen prøver å motarbeide systemet.

Nok en gang tar Arnaldur Indriðason oss tilbake i tid, og kjører historiene i nåtid og fortid parallelt til de endelig møter hverandre mot slutten av boka. Dette er en bedre bok enn forløperne. Mer språklig formfullendt. Det er mindre utmalt elendighet underveis enn i tidligere bøker, og godt er det, for historien er trist nok som den er. Og så er det pussig å lese denne så kort etter å ha lest 1984. Det er nesten utrolig hvor godt sjablongen derfra passer til Stasi sitt arbeid i DDR.

Denne boka er sørgelig, men god. Anbefales!

Arnaldur Indriðason: Røsten

Friday, October 23rd, 2009

Det er snart jul i Reykjavik. Politietterforskeren Erlendur har fått hotellets døde julenisse å hanskes med. For sikkerhets skyld med en kniv i hjertet, og buksene på knærne. Selv har ikke Erlendur det så bra i utgangspunktet. Livet har ikke de store oppsvingene, han er ensom, og planlegger å feire julen alene. Datteren er deprimert, og risikerer å havne på kjøret. Igjen. Erlendurs gamle demoner fra barndommen hjemsøker ham.

Så han tar like godt inn på hotellet, og flykter inn i etterforskningen 24 timer i døgnet. Makkerne hans, Sigurdur Óli og Elínborg klarer ikke trenge gjennom til privatlivet hans, og får ikke gjort annet enn å bistå i etterforskningen.

Fortellingen om julenissen rulles opp. Som før i Indriðasons bøker er det en trist affære med en familie i oppløsning vi får høre om. En barnestjerne med en fantastisk guttesopran, men en trist sjebne.

Dette er rimelig godt skrevet, men noen av temaene males opp og ned, og gjentas til det kjedsommelige. Forfatteren går i Agatha-Christie-fella, og morderen og motivet pekes ut alt for tidlig i boka, desverre. Det blir ikke mer enn midt på treet. Grei skuring, nogenlunde underholdende, men hverken oppfinnsomt eller overraskende nok til å bli en pageturner.

Arnaldur Indriðason: Gravstille

Friday, May 15th, 2009

Lillesøster til bursdagsbarnet i et barneselskap sitter og sutter på en rar stein som broren fant ved en byggeplass. Det viser seg at det ikke er en stein, men en menneskeknokkel. Erlendur Sveinsson får nok en fortelling fra fortiden på Island å nøste opp.

Også i denne boka veksler forfatteren mellom å fortelle fra fortiden og nåtiden. Vi får være med på en historie fra 40-tallets Island. En mann mishandler sin kone i år etter år. Parallelt med å legge ut denne ganske grusomme historien avdekkes skjelettet som beinrestene stammer fra, og spenningen ligger selvsagt i hvem som ligger der, og hvorfor.

Erlendur nøster møysommelig opp saken, med hjelp av sine faste sidekicks, Sigurdur Óli og Elínborg, og det er godt at han har hjelp. Strengt tatt har han egentlig mer enn nok med å dykke ned i Reykjaviks underverden for å finne og ta seg av sin gravide narkomane datter.

Krim av kjent merke, men med høy kvalitet, altså. Ikke en rysare, snarere litt trist og ettertenksom.