Posts Tagged ‘Arto Paasilinna’

Arto Paasilinna: Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting

Tuesday, December 8th, 2015

Den sparsommelige juriststudenten Volomari Volotinen gifter seg med feltlotten Laura Loponen. Hun er 20 år eldre enn ham, og det er jammen bra for Volotinen, for han kan trenge både ballast i livet, moderlig omsorg, og øm kjærlighet. Sammen med henne, og alene på oppdrag som jurist for forsikringsselskaper, opplever han mange rare eventyr. For Volotinen har alltid samlet på rare gamle ting, og har et privat museum med alt fra Tarzans underbukser til Lenins skinnlue, og for hver underlige gjenstand han klarer å skaffe seg, får vi historien om hvordan han fikk tak i den.

Dette er mest blott til lyst. Lite alvor, men tant og fjas, og en og annen eksplosjon. Men kjempegøy.

Arto Paasilinna: Herre min hatt

Tuesday, October 20th, 2015

Kranfører Birgeri Ryynänen sitter høyt mot himmelen i heisekrana si. Der får han uventet selskap. Det er selveste Engelen St. Peter som kommer og forteller ham at Gud Fader i Himmelen har bestemt seg for at det er Ryynänen som skal være vikar for Gud, i alle fall for en stund. Så Gud kan ta seg litt ferie. Gud selv føler seg nemlig litt utbrent. Han trenger fri. Sønnen hans, Jesus, har dratt på ferie sammen med en finsk halvgud et eller annet sted i universet, så han kan heller ikke steppe inn. Ryynäanen tar vervet, og finner ut at det er ikke så enkelt å være Gud, som man skulle anta. Vær og katastrofer. Og mennesker som vil krige. Og Satan sjøl. Det er nok å henge fingrene i. Kanskje skulle han dessuten flytte Himmelen til Finland?

Lettbeint og tøysete om tro og allmakt. Hvis vi vrir kluten litt kan man kanskje si noe om inderlighet og bønn også. Litt morsomt, men ikke så mye mer enn det.

Arto Paasilinna: Den senile landmåleren

Monday, September 8th, 2014

Drosjesjåfør Seppo Sorjonen plukker opp en litt forvirret eldre mann. Mannen ber ham kjøre, og det er ikke så farlig med destinasjoner. Det viser seg at mannen, Taavetti Rytkönen, pensjoner landmåler, har tatt ut det han har av kontanter, men siden han lider av senil demens, glemmer han stadig hvem han er, og hva slags oppdrag han er ute på. Det hindrer ikke de to herrer i å ha det mye gøy sammen. Underveis reiser de over store deler av Finland, drikker sprit, besøker gamle kjærester, sprenger en gård i lufta, og går på oksejakt med børse og ferge(!)

Dette er ikke så veldig alvorlig. Faktisk er det stort sett moro hele veien hjem, men om man skulle se på et underliggende tema, kan man peke på to; Raljering med finsk landbruks(nedleggings)politikk, og det å la eldre generelt, og demente spesielt, få eldes med verdighet, for ikke å si stil.

Dette er langt over gjennomsnitt fra Paasilinna, og kan anbefales varmt.

Arto Paasilinna: Kollektivt selvmord

Thursday, November 8th, 2012

Etter mang en konkurs er såkalt direktør Rellonen møkk lei, og ønsker å gjøre slutt på det hele. Han plukker seg et gammelt sommerfjøs til åsted, men der er allerede en pensjonert offiser i ferd med å gjøre det samme. De to slår seg sammen, og feirer i stedet det (u)heldige sammentreff med en fuktig natt. Resultatet av natten blir en resolusjon om å samle finske potensielle selvmordere fra det ganske land til konferanse, og senere evt en kollektivt avslutning av livet, i ordnede former. Som sagt så gjort, og etter arrangementet samler Rellonen og hans medsammensvorne inn selvmordskandidater i en diger turistbuss, for å legge ut på en storslagen og herlig fandenivoldsk siste reise.

Burlesk og festlig, og med lun ironi som vanlig fra Paasilinna. Depresjon og selvmord er et stort problem i Finland, og mer åpenhet og humor om saken skader neppe.

Arto Paasilinna: Den elskelige giftblandersken

Thursday, August 30th, 2012

78 år gamle oberstinne Linnea Ravaska bor alene på et lite torp utenfor Helsingfors. Her blir hun regelmessig hetset av sin lømmel av en nevø Kauko Nyyssönen, og hans kriminelle kumpaner. Til slutt blir det for mye for Linnea. Hun rømmer til en gammel venn i byen, og begynner å fordype seg i gift, for om ikke annet å kunne ta selvmord om det skulle knipe. Til sin egen overraskelse tar hun innersvingen på fiendene sine, den ene etter den andre.

Frekt og usentimentalt, og som vanlig fra Arto Paaslinna ser det ut til, svært morsomt. Kanskje i overkant kynisk innimellom, f.eks når gamle Linnea setter hodet på skakke og ser på resultatet sitt: -Jaja, du fikk din lønn. Underholdende, men kanskje ikke like god som f.eks En lykkelig mann, som traff meg mer hjemme.

Arto Paasilinna: En lykkelig mann

Thursday, August 30th, 2012

Betongingeniør Akseli Jaatinen er en moderne Espen Askeladd. Han skal bygge bro i den lille kommunen Granbacka i Finland. Han kommer godt i gang, og blir godt likt av arbeiderne, men kommer på kant med kommuneledelsen. Når byggingen nærmer seg slutten sørger de for at han mister jobben. Men Jaatinen er ikke tapt bak en vogn. Han tar inderlig hevn, og gir seg ikke før han har tatt innersvingen på alle, og fått kongsdattera og halve kommunestyret. Vatanen fra Harens år gjør et knøttlite gjestespill, bare for kontinuitetens skyld.

Denne boka stikker kanskje ikke så veldig dypt, men det er morsomt som bare det. Moralen er enkel. Ikke gi opp. Evt vær smartere enn motstanderen.

Arto Paasilinna: Harens år

Thursday, August 30th, 2012

Journalisten Vatanen lever et gørrkjedelig liv. Han kjører rundt med fotograf i Finland og lager kjedelige saker for den kjedelige avisa si, før han drar hjem til et troll av en kjerring. På veien til Helsingfors kjører de på en hare, og Vatanen løper etter haren for å se hvordan det gikk med den. Han kommer ikke tilbake.

Dette er som en roadmovie, bortsett fra at det er mer skog en bil og vei. Vatanen og haren reiser Finland rundt, og underveis skiller han seg, pusser opp en tømmerkoie, blir angrepet av bjørn, snikkjører helikopter, slåss med ravn, dykker etter kanoner, og går til Sovjetunionen på ski. For å nevne bare bittelitt.

Dette er kanskje ikke veldig dypt, men morsomt er det. Et tema kan jo være at liten tue kan velte stort lass, og skal man ha noe ut av livet er det bare å henge seg på.

Jeg likte denne godt, jeg. Kan trygt anbefales. Fort unnagjort er det også.