Posts Tagged ‘Crime’

Roberto Saviano: Gomorra

Wednesday, December 7th, 2016

Til sommeren skal vi til Italia, nærmere bestemt Campania. Hva kan da passe bedre enn litt lektyre om hvordan det lokale livet forholder seg. Evt ikke gjøre det. Roberto Saviano sin “Gomorra” beskriver den lokale mafiaen i Napoli-området. Jeg håper jeg slipper å forholde meg til det som fortelles om her, for det virker ganske håpløst. Camorraen er ikke en klassisk organisasjon i sciciliansk hollywoodstil, med ære og dress. Camorraen er hensynsløs, brutal og rå. Den skåner ingen. Saviano gir ekte øyenvitneskildringer fra miljøer både under og over under den siviliserte overflaten, og det er ikke småtteri. Smugling og omsetning av våpen og narkotika en masse, massiv politisk korrupsjon, slavearbeid, korrupt og ekstremt farlig (evt mangel på) søppelhåndtering, korrupt byggebransje, dystre sweatshops, politisk og økonomisk rettet drap og terror. Siden 1979 har Camorraen drept flere enn IRA, ETA, og den scicilianske mafiaen tilsammen. Saviano viser elendigheten fram, håpet er mørkesvart for området, og det meste er stort sett til å grine av, selv med en og annen svart humoristisk anekdote innimellom.

Dette er sannheten og virkeligheten, og er dermed viktig lesning. Det synes visst italienerne også, som gikk mann av huse for å kjøpe boka. Forfatteren selv gikk under jorda for å beholde livet.

Anbefales sterkt.

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

Monday, November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

Monday, November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.

Jussi Adler-Olsen: Flaskepost fra P

Friday, June 17th, 2016

Københavnspolitiet. Carl Mørck, leder for Avdeling Q, forsvinningssaker, får en flaske sendt fra Skottland, å undersøke. Flaska inneholder et brev som er delvis ødelagt av sjøvann og sollys. Men den forteller om to barn som er kidnappet, og blir holdt fanget. Saken er gammel, men Carl starter etterforskning sammen med makkerne sine, sivilistene Assad, og Yrsa, tilsynelatende søster til og vikar for den rocka sekretæren Rose som egentlig motvillig burde ha vært der.

Fortellingen river oss med i livet til en fullstendig skruppelløs psykopat som oppsøker lukkede religiøse miljøer for å kidnappe barn. Parallelt lever han et tilsynelatende normalt familieliv med kone og en liten sønn. Det blir av og til veldig spennende, ettersom vi vet at skurken ikke viker tilbake for å drepe. Faktisk slett ikke. Carl & co sirkler inn kidnapperen litt om litt, til en dramatisk avslutning. På kontoret og privaten har Carl sitt. Hva er det Assad driver med, siden han opererer med falsk adresse, og hvor er det blitt av Rose? Hjemme har Carl huset fylt av en kollega som nå er 100% pleiepasient. Forholdet til eks-kona er også et problem; hun truer nemlig med å komme tilbake, og Carl må ty til sønnen og noen dirty tricks for å holde henne unna.

Glimrende (og grusomme) beskrivelser av hva som kan skje i lukkede miljøer ved overgrep eller vold. Litt barsk humor tar kantene når det blir for alvorlig. Dette er mer enn godkjent. Boka er en page-turner av dimensjoner, sinnsykt spennende, svært underholdende, sterk og interessant. Sterkt anbefalt krim!

Trude Teige: Svik

Friday, June 17th, 2016

Journalisten Kajsa Coren har fri. Hun har reist tilbake til barndommens ferieparadis, Losvika på Sunnmøre. Hun skal ha litt ferie, og kanskje begynne på et bokprosjekt om kvinner under krigen. En tysk turist på stedet blir funnet død i båten han har leid. Det viser seg at dødsfallet ikke er naturlig, og vi får følge etterforskningen fram til løsningen, der Kajsa graver i familiehistorie, og lensmannen, med støtte fra Kripos, tilfeldigvis ved Karsten, Kajsas kjæreste, finner mer ut om offeret og hans bakgrunn. Parallelt får vi historien om Ada som forsvant under krigen, i retrospekt. Til slutt er alle trådene samlet i et dramatisk oppgjør.

Krigen i Norge blir vi heldigvis aldri ferdige med, og denne boka kom ut over 60 år etter at krigen var slutt. Hver generasjon må skrive sin historie om krigen, sies det. Vi trenger ikke lenger bare fortelle om heltene og motstandsbevegelsen. Hvis man ser et blikk til side for fiendebildet, hvordan var dagliglivet for tyske soldater i Norge? Hvordan følte de det, de norske jentene som fikk kjærester blant dem, med kjærligheten, og forakten og utstøtingen når forholdet ble kjent?

Trude Teige skriver godt og egentlig litt modig om viktige tema. Formen er velprøvd, og genren er sikker, og som krim blir den faktisk skummel nok innimellom, uten at blod og gørr spruter. Av og til snubler språket litt, og i noen partier mister hun litt flyt. Et hendelsesforløp blir f.eks et par ganger raskt rekapitulert uten at det er noen fortellerperson, der gjenfortelling, gjerne i dialog, ville har fungert mye bedre. Det gjør ikke så mye. Boka engasjerer, og blir ikke kjedelig.

Jon Michelet: Hvit som snø

Tuesday, June 14th, 2016

Ville Thygesen er ikke død. Han våkner etter en fest, og prøver å stifte sammen hva som skjedde kvelden før. Var det damer der? Det ligger en leppestift på gulvet. Det ligger også en død mann på badet, med skallen perforert av den høye hælen fra en damesko. Thygesen er ikke interessert i å bli innkalt som vitne eller verre, bli siktet for drap, så han begynner i stedet å rote rundt i offerets lommebok og bakgrunn for å løse mysteriet selv. Snart tuller han seg inn i en brutal virkelighet i Oslos underverden. Det er dop og kniver og skytevåpen, tiltrekkende kvinner og skumle mannfolk, og Thygesen veksler raskt i rollen som jeger og bytte.

Først og fremst er dette en fortelling om Oslo. Noen burde lage en Hvit-som-snø-løype, og gå guidet tur på gater og stier, for dette er ekte vare. Dopreir på Sagene, frisør på Galgeberg, og speiderhytte i Nordmarka, beskrevet med en inderlighet som få gjør Michelet etter. Under all elendigheten som Thygesen må gjennom, ligger en sterk kjærlighet til byen. Elendigheten og miljøene som Thygesen graver i, blir også gjengitt i et detaljnivå som var sjeldent i en roman i 1981. Svetten og blodet skvetter så vi kan lukte det. Både Jo Nesbø og Ingvar Ambjørnsen har garantert lest Hvit som Snø til glede og inspirasjon. Det er ikke uten grunn at boka havnet på 3. plass i Dagbladets kåring av beste norske kriminalroman i 2009.

Roy Jacobsen: Marions slør

Monday, June 13th, 2016

Hva har skjedd med Nasreen Madni? Hun blir funnet drept i en glasscontainer. Liket mangler den ene hånda. Er det et rovmord? Sjalusidrap? Etnisk betinget æresdrap? Eller noe helt annet. Enda mer komplisert blir det når det blir funnet en hånd med Nasreens ring, men det er ikke hennes hånd!

Framtidskrim fra 2007 – noen år fram i tid, det skulle vel være omtrent nå, det. Velferdsstaten er truet av etinske konflikter, og politiet har en egen hemmelig avdeling for etterforsking av saker med etnisk bakgrunn, som det ikke kan snakkes om høyt i media, da det kan true stabiliteten i samfunnet. Dette er utgangspunktet for Roy Jacobsens kriminalroman, der det på klassisk manér etterforskes et drap. Selve etterforskningen går sin gang som en ganske vanlig politiroman. Etterforskning av spor, teorier som følges eller forkastes, tvil på egne og andres egnethet i etterforskningsgruppa. Regelmessig kommenteres etterforskningen i retrospekt av en granskingskommié, så leseren forstår at noe gikk galt underveis. Fortellingen har sin verdi som krim alene, men får ekstra verdi som kommentar på hva som skjer i et samfunn som er så politisk korrekt at f.eks etnisitet ikke kan diskuteres åpent.

Jo Nesbø: Sønnen

Monday, June 13th, 2016

I det nye sikkerhetsfengselet Staten i Oslo sitter Sonny dømt for drap. Som en opphøyd Buddha tar han audiens fra medfanger, og blir den alle betror seg til i rene skriftemål. Som en frelser tar han på seg andres straff, og soner i deres sted, i bytte mot jevn strøm av heroin på cella. Praktisk for alle parter altså. Så får han en dag en betroelse i en sak som handler om faren, som var mistenkt for å være muldvarp i politiet, og tok livet sitt i skammen. Sønnen legger bort heroinet, og setter seg fore å hevne sin far, ved å ordne opp opp i de mange gamle sakene han blitt betrodd. På utsiden sitter en litt sliten politietterforsker, og en strebersk kvinnelig etterforskerspire, som må rydde opp, og finne ut av hva som skjer. Og det blir mye rydding. Sønnen har nemlig kommet tilbake, for å dømme levende til døde.

Her må leseren holde tunga rett i munnen. Skal man holde med den utrolig sympatiske sønnen, som samtidig dreper for fote? Er det greit å ta livet av slemmingene på bestialsk vis, når det er velfortjent hevn? Nesbø briljerer som vanlig thrillergenren, selv om et her er opp mot unødvendig mye voldsdetaljer. Leflingen med kristen symbolikk og bibelske referanser har vi sett hos Nesbø flere ganger, men sjelden så gjennomført som her. Politietterforsker Simon Kefas følger Sønnen, Tvillingen tviler, og det renner blod fra Sønnens hender. Populistisk? Så klart. Topp underholdning? Javisst. Spennende så det holder? Javisst, og vel så det. Godt håndtverk, men den blir neppe stående som toppen av forfatterskapet.

Håkan Nesser: Kjære Agnes

Monday, June 13th, 2016

Agnes sitter i kirken, i sin manns begravelse. Det er en vakker sermoni, om ikke trist. Han var tross alt en del eldre enn henne, og Agnes selv kan fortsette sin akademiske karriere, og kanskje finne seg en ny mann? I begravelsen ser hun at Henny, en gammel venninne, har kommet for å vise sin respekt. I ungdomstida kom de svært nær hverandre, men senere drev de fra hverandre. Noen dager senere får Agnes et brev fra Henny; Kjære Agnes, og de to tar opp igjen kontakten per korrespondanse. Det viser seg at Henny har et problem. Hun ønsker å kvitte seg med mannen sin, siden han er henne utro. Vil Agnes hjelpe til?

Dette er snedig gjort, om enn kanskje litt forutsigbart. Etter hvert som vi blir kjent med Agnes skjønner vi hvilken vei det går, for her ligger det ondskap og mange hunder begravet. Nesten mer interessant enn intrigen, synes jeg, er kanskje formen. Fortellingen skrider fram nesten uten ytre handling. Det begrenser seg til en kjøretur og rusling med hundene i ny og ne. (Hva er det forresten med Håkan Nessers kvinner og hunder?) Resten av boka spiller seg ut i brevs form, Kjære Agnes, og Kjære Henny, samt tilbakeblikk til ungdomsårene. Selv den dramatiske avslutning er et brev. Det er ganske stilig. Raskt unnagjort er det også, siden boka ikke er på mange sidene. En liten sommerkrim for damene.

Eystein Hanssen: Brennemerket

Thursday, May 26th, 2016

Etterforskningsleder ved Oslopolitiet, Elli Rathke og moren er egentlig på ferie i Bankok der moren kommer fra. De blir vitne til et selvmord, og moren forsøker å trøste og ta seg av søsteren til offeret. Hun er prostituert, og jobber, som titusener av andre piker i Bangkok, på en bar der gjestene kan ta med seg pikene ovenpå om de skulle ønske. Når baren besøkes av mafia som henter beskyttelsespenger, reagerer Elli spontant, og angriper skurkene. Dermed er det duket for action i Bankoks gater. Etter litt om og men innleder Elli et samarbeid med lokalt politi for å få has på skurkene, og jammen dukker det ikke opp en gammel kjenning fra forrige bok. Hvem skulle trodd det? Dermed avsluttes boka med en klassisk bossfight. Det lyser litt rett-på-DVD-manus desverre.

Brennemerket er altså ganske spekket med action. Samtidig er det en viss varhet for emnet. De prostituerte jentene og deres historier blir behandlet med forståelse og respekt av forfatteren, ja selv horemammaen som bestyrer baren, får fortalt sin historie. Eystein Hanssen har ingen løsninger, men han tar opp et tema som burde være viktig for den vestlige verden. Det er her mye av kundegrunnlaget kommer fra.

Jeg kunne ønske meg litt mindre gladvold, og litt mer tema. Kanskje jeg begynner å bli gammel.