Posts Tagged ‘Crime’

Jo Nesbø: Mere blod

Tuesday, May 24th, 2016

Midten av 70-tallet. På flukt fra en stor sorg, og fra narkobossen Fiskeren som vi husker fra Blod på snø, finner vi han som kaller seg for Ulf. Hans eneste håp for å slippe unna er å gjøre noe overraskende, et innfall som ikke sporhundene til Fiskeren kan tenke ut. Så han reiser med tog og buss, og befinner seg plutselig på tjukkeste Finnmarksvidda, blant samer og læstadianere.

Dette er svært god underholdning, både morsomt og spennende, med rent karikaturklovenri av fordrukne samer og noen thrillergrep som vi kjenner igjen f.eks fra bøkene om Harry Hole og Hodejegerne, men med vri som er et nikk til selveste The Empire Strikes Back!! Som bonus får vi en riktig søt liten romantisk kjærlighetshistorie, og litt sunt bondevett både om tro og tvil og fornuft. Leseren må holde seg fast og tro og håpe på kjærligheten. Jo Nesbø er jo ikke akkurat kjent for å være nådig hverken med hoved- eller bipersoner i fortellingene sine.

Anbefales både til skratt og grøss. Jahda-jahda.

Henning Mankell: Hånden

Tuesday, May 24th, 2016

Kurt Wallander vil gjerne flytte for seg selv. Han bor sammen med datteren i leiligheten, og hun retter på ham og oppdrar ham. Som om de var et gammelt ektepar. Så han er på utkikk etter et lite hus på landet, gjerne i området der faren bodde. Det viser seg at kollegaen Martinsson har et hus på hånden. Han skal selge et hus nettopp i samme område, for en slekning av kona. Wallander kjører ut for å se på huset. På tunet snubler han i noe som stikker opp av bakken, men han bryr seg ikke om det, for huset er midt i blinken. Litt gammelt og ustelt er det riktignok. Det trenger oppussing, men Wallander pruter på prisen, og ser for seg en nær fremtid med maling og oppussing, og endelig, en hund. Så ser han nøyere på det han snublet i. Det er fingre av bein, og fingrene henger på beinrestene av en hånd. I stedet for et hus, har Wallander funnet et åsted.

Lang-novelle eller kort-roman. Fortellingen er mollstemt og ettertenksom som vanlig. Wallander må grave flere tiår tilbake, og oppklaringen går seint, noe som selvsagt er upopulært hos en politimester som forventer effektivitet og bedring av oppklaringsprosenten. Wallander frustrerer seg, kanskje ikke over jobben i seg selv, men den rollen politiet har. Mer papir, mindre synlighet, lavere oppklaringsprosent, med mindre man jukser, slik politiet i Ystad gjør i boka, ved å oppgi henlagte saker som oppklart(!!). I Jørn Lier Horsts etterord, dveler han ved hele Wallander-prosjektet, hvordan det speiler utviklingen i det svenske samfunnet, Det Stora Brottet, Folkhemmets fall og sosialdemokratiets svik mot dem som er dets grunnlag.

Det er alltid stas å få lese mer om Kurt Wallander, og det skjer jo stadig sjeldnere, siden Mankell døde i 2013. Mon det finnes flere manuskripter som kan utgis i stiv perm. Det er lov å håpe.

Eystein Hanssen: Triangel

Monday, May 23rd, 2016

Elisabeth Sunee Rathke, Elli blant venner, har permisjon fra stillingen som etterforskningsleder ved Oslo-politiet, etter et opprivende oppdrag i Uganda. Hun bruker tiden til å grave seg ned i det uoppklarte drapet på lillesøsteren Anne. På klassisk politimanér oppretter hun et mordrom hjemme i leiligheten, med tidslinjer, tavler med lister over kontakter, og bilder fra åstedet. Da etterforskningen faktisk bringer henne videre, får hun støtte fra kollegaen Jan, og de danner et uoffisielt team, etter hvert i skarp konflikt med andre etterforskere i politiet. Det blir en god del action før saken til slutt kan anses løst, selv om det legges opp en fin segway til neste bok.

Elli er en typisk powergirl. Svart belte i karate. Konfronterenede, og med liten respekt for autoriteter. Går helst solo, og løper gjerne høy risiko for seg selv og andre, uten at resultatet er særlig sannsynlig. Det blir sagt at hun er en god etterforskningsleder. Slik hun fremstilles i denne boka har jeg mine tvil. Samtidig har hun buddhistisk oppdragelse fra sin mor fra Thailand, som maner til forsoning og forståelse, uten at det hjelper nevneverdig, annet enn som frustrasjon og dårlig samvittighet.

Jeg opplever intrigen som litt lite sannsynlig. Jeg kjøper liksom ikke helt greia. Skal man fortelle en historie må man gjøre nettopp det. Her synes jeg mye av intrigen blir en unskyldning for å lage mer eller mindre spektakulære action-scener med gode muligheter for stunts.

Motvekten til den litt hesblesende stilen er heldigvis at Hanssen viser fram samfunnsproblemer. Hvordan klarer en tidligere stoffmisbruker seg, når hun endelig har begynt å få livet på rett kjøl? Hva skal en stakkar gjøre, når hun presses til å oppbevare og frakte stoff mot sin vilje? Her er ingen enkle løsninger, men bildet som vises i disse situasjonene virker ekte og nære.

Dette kunne kanskje blitt en helt OK film. Jeg gir Elli en sjanse til, men er jeg ikke overbevist da, setter jeg stopp.

Agatha Christie: Problemer i Pollensa og andre historier

Saturday, May 21st, 2016

Seks klassiske noveller fra Agatha Christie. Noen av dem ikke tidligere utgitt i bokform Vi møter bla Poirot som løser gåtene sine på vanlig måte, og et gjensyn med den underlige Parker Pyne. I noen av novellene gjenkjenner vi elementer, slik som f.eks Den andre gongongen, som er utgangspunktet for den senere romanen Død manns speil. Men det er også noen søte, og noen ikke fullt så søte fortellinger. God underholdning til Agatha-Christie-fansen.

Dan Brown: Det tapte symbol

Saturday, May 21st, 2016

Robert Langdon, professor i historie, med særlig kunnskap om symboler og hemmelige tegn, blir kontaktet av sekretæren til sin gamle venn Peter Solomon, for å holde et hasteforedrag i Washington DC. Foredragsholderen som skulle vært der er blitt syk, og Peter spør om ikke Robert kan ta på seg oppdraget i full fart. Han har jo så mange ferdige foredrag han kan bruke. Flybiletter er dessuten allerede kjøpt inn. Langdon hopper på flyet, og ender opp i Washington. Det viser seg at det ikke er noe foredrag som skal holdes. I stedet blir Langdon vitne til et drap, og (selvsagt) trukket med i etterforskningen. Det er det nok en gang duket for rebusløp, denne gangen mellom Washingtons berømte bygninger, og det er hemmelige tunneler og skjulte forheng og vriene gåter, selvsagt med Peter Solomons smellvakre søster, på lasset. Hun forsker forresten på selve grenselandet mellom vitenskap og religion, og har noen voldsomme resultater å melde til forskningsverdenen, om da ikke den erkeslemme Malakh kommer og dreper henne først, da.

Ja, og frimurere. Masse frimurere. og CIA! Så vi er der altså.

Morsom og drivende, om enn litt sjablongpreget og hesblesende. Det er fullt trykk side opp og side ned, til den forrykende avslutningen med helikopter og blodsoffer om hverandre. Litt artig er det jo, men det er mulig jeg har gått litt lei av Dan Brown nå.

Frode Granhus: Djevelanger

Friday, May 20th, 2016

Lille Ida forsvant bare. Moren så henne leke ute med dukkevogn og sommerkjole, før hun øyeblikket etter bare borte. Hvor ble hun av? Gikk hun på sjøen? Ble hun kidnappet? Moren er fylt av angst, men faren er rolig. Gud har fortalt ham at Ida vil komme tilbake etter tre dager.

Politiet i Bodø blir tilkalt, og Rino Carlsen blir satt på saken. Med seg på laget har han den nyansatte, og selvsagt veldig vakre Guro Hammer, som han forsøker å gjøre kur til. Det er en underlig sak. Familien er med i en kristen sekt, og den sterke gudstroen provoserer etterforskerne. Hvordan kan faren vite så skråsikkert at Ida kommer tilbake? Rino og Guro går tilbake i tid, og finner liknende saker fra tidligere år. Samtidig renner håpet ut for Ida. Hvor lenge kan man anta at et barn er i live?

Med selveste Hurtigruten og vær og natur som vassekte nordnorske rekvisitter, opplever vi angsten til et lite barn. Det er til å ta og føle på. Hvordan skal det gå med Ida? Med bakgrunn i de gamle sakene kan vi ikke vite om hun overlever eller ikke, så det gjør innspurten veldig spennende for leseren. En litt pussig vri på slutten snur litt om på hele etterforskningen, uten at det ødelegger for fortellingen, men kanskje for Rino?

Anbefalt ramsalt krim fra Nord-Norge!

Frode Granhus: Stormen

Friday, May 20th, 2016

På et bortgjemt sted i Lofoten går det et ras. Det gjør det jo ofte når det er dårlig vær på de kanter. I ura blir det funnt restene av et skjelett. Den lokale lensmannen Rino Carlsen forsøker å finne ut av den gamle saken. Samtidig ligger en mann sterkt forbrent på det lokale sykehjemmet på Reine i Lofoten, etter en ulykke med en gressklippermotor og bensin i garasjen sin. Han kan ikke ikke se eller snakke, han kan knapt bevege seg, langt fra forsvare seg. Han blir plaget, for ikke å si torturert, av en av pleierne. Hvorfor? Hvem?

En passe grusom mordgåte med røtter langt bakover i tid må løses av stakkers ensomme Rino. Det hjelper ikke at det stadig er et forrykende vær der ute på øyene i Lofoten. Granhus skildrer natur og naturkrefter på en måte som kun de som har bodd i området kan gjøre. Lofoten, denne perlen av natur som reklamebyråene selger i strålende sol, kan være djevelsk farlig når det stormer som verst.

Jeg tenker av og til at vi kan spares for de mest grusomme detaljene i ren Nesbø-stil. Jeg trenger f.eks ikke vite hvordan det føles når syre møter bare slimhinner. Men jeg kan skumme forbi det, og nyte resten av boka. Dette er en spennende, litt skummel, og storslagen krim fra Nord-Norge, med en imponerende sluttspurt.

Håkan Nesser: Levende og døde i Winsford

Friday, May 20th, 2016

Winsford, en liten by på vestkysten av England, ved nasjonalparken Exmoor. Et vakkert men vilt kystlandskap med store tåke, heder, åser, klipper, og små landsbyer. Vi følger en kvinne som leier seg et lite hus. Hun tar en dag ad gangen. Kommer hun til å overleve hunden sin? Hun fyrer i ovnen. Går tur med hunden. Ser på villhestene. Rydder. Leser litt. Prøver å sove. Så neste dag. Noen innkjøp. Tur med hunden. Sjekke epost på det lokale biblioteket. Hva er forhistorien hennes? Den avdekkes i små og store drypp, bit for bit, til vi har hele sammenhengen. Selvsagt ligger det en tragedie bak, og livet sitt kan man ikke rømme fra, selv om det kommer noen små glimt av håp underveis.

Det er en stillferdig, og ganske flott bok, om enn litt trist og grusom. Jeg likte den veldig godt. Håkan Nesser anbefales som vanlig.

Jo Nesbø: Blod på snø

Thursday, January 14th, 2016

Oslo, 1975. Olav Johansen jobber med det han kan best. Han er litt naiv, sliter med å lese og skrive, og det er mye han ikke duger til. Men han er god til en ting, og det er å ta livet av folk. Arbeidsgiveren hans er en av de to store narkotika-kongene i byen, Daniel Hoffmann. Og den jobben gjør han uten å gjøre så mye utav det. Det er en jobb. Olav har imidlertid et problem. Han blir så fort forelska. Han har f.eks blitt forelska i kassadama på butikken. Hun er døvstum, og Olav hadde en finger med i spillet da hun slapp ut av tvangsprostitusjon på grunn av gjeld. Olav har fått et nytt oppdrag. Han skal ta livet av Daniel Hoffmanns kone. Men så blir Olav forelska igjen. Han bestemmer seg for å løse det på den måten han kan best. Det blir en del makaber vold på veien.

Jeg får ikke helt taket på denne boka. Den er noe nytt i Nesbøs forfatterskap, etterfulgt av Mere blod som fortsetter i samme format. Om man legger de to oppå hverandre har man ikke mer enn en halv Harry Hole-bok. Det blir altså bare plass med kortere tidsspenn, mindre intrige, og færre personer. Ikke at det er noe galt i det, altså. Men vil forfatteren noe mer? Er det bare et hvileskjær. Historien er selvsagt, i tillegg til alt blodet og elendigheten blant dem som lever på siden av samfunnet, en fortelling om svik og tapt kjærlighet. Den er både spennende og litt rørende, og har romantisk sørgelig slutt. Kanskje er det nok? Leseverdig er det uansett. Fort gjort er det også.

Åke Edwardson: Rom nummer 10

Thursday, January 7th, 2016

Det er en ganske vanlig dag på jobben for Kommissarie Erik Winter ved Göteborgspolisen. En kvinne blir funnet død på rom nummer 10 på det litt lurvete Hotel Revy, som ikke ligger i byens beste strøk. Kvinnen har tilsynelatende tatt selvmord. Det blir funnet et avskjedsbrev, men politiet ser nærmere på saken i ren rutine. En merkelig detalj er at kvinnens hånd er malt hvit. Winter mistenker også at brevet kan ha blitt skrevet under tvang, men at det som står i det kan være viktig likevel. Så blir det hakket mer spooky. Winter går over inventaret, veggene og taket med blikket, og innser han at han har vært på nøyaktig samme rom tidligere, 20 år tilbake, da det en kvinne forsvant fra samme rom, for aldri å bli funnet senere. Ikke overraskende viser det seg å være en sammenheng mellom det gamle dødsfallet og det nye. Winter graver seg tilbake til tiden som fersking ved politiet, og gjennomgår den opprinnelige etterforskningen på nytt. Og der ligger det flere hunder begravet – bokstavelig talt.

Dette er mesterlig krim, hakket mer psykopatisk og intenst enn bøkene om Erik Winter jeg har lest tidligere. Samtidig som vi møysommelig dykker ned i Winters gamle sak, dykker vi også ned i hans psyke, og Winter grunner på mye. Edwardsons nitidige beskrivelse av etterforskning, vær, detaljer og omgivelser gir en troverdig fortelling, og språket glir av og til nesten over i ren poesi.

Dette vil være en glitrende påskekrim.