Posts Tagged ‘CrimeFiction’

Hans Olav Lahlum: Haimennesket

Friday, March 10th, 2017

Kolbjørn Kristiansen, K2 blant venner, har endelig funnet ut at han kan kalle Patricia sin kjæreste. For å feire det reiser de to turtelduer på hotellferie på en øy på Sørlandet. Hotellet har en mørk historie. Et barn ble drept i vuggen sin, og storesøsteren, en av to tvillinger forsvant like etterpå, før endelig moren tar selvmord. Dystert der altså, og nå, i ekte Agatha Christie-stil, er sjakkbrettet stilt opp på nytt, og de som var tilstede da barnet døde, er igjen samlet på sommerhotellet. Så går det som det gjerne gjør i slike historier: Noen dør, og for sikkerhets skyld er telefonlinjene kuttet, og båten til fastlandet kan ikke brukes.

En veldig klassisk setup altså, men likevel elegant løst i klassisk stil. Patricia er den reneste Poirot, mens Kolbjørn gjør en passe slett Hastings. Anbefales.

Sue Grafton: A for Alibi

Friday, March 3rd, 2017

Tidlig 80-tall, Santa Teresa, en liten by i California. Det er en varm og tørr sommer, så varm at det nesten ikke er mulig å jogge. Oppdragsskuffen til Kinsey, ung kvinnelig privatdetektiv, er også tørr. Så da Nikki Fife kommer innom, rett fra tukthuset, for å få henne til å etterforske mordet hun – etter egne ord – urettmessig ble dømt for, tar Kinsey saken.

Drapsgåten, med gift som mordvåpen, viser seg å være mer innfløkt enn først antatt. Kinsey må rote rundt i fortiden både til offeret og den dømte, og det viser seg at når alt kommer til alt, er det mange som har tatt feil. Ikke minst Kinsey. Kronet med en ganske så spennende action-scene blir dette bra krim. Det er dessuten helt umulig å ikke bli veldig glad i Kinsey med en gang.

Anbefalt for dem som klarer å holde hodet klart, også gjennom en kronglete etterforskning.

Georges Simenon: Maigret og avdøde herr Gallet

Friday, February 3rd, 2017

Maigret blir kalt ut for å etterforske mordet på herr Gallet. Han tar toget ut på landet og besøker enken og sønnen. Det er noe galt med hele stemningen, men han klarer ikke helt sette fingeren på det. Enken er overbevist om at mannen fremdeles er i live. Hun fikk jo postkort fra ham senest dagen før, etter at liket ble funnet. Så selve mordstedet, et enkelt hotellrom, tett opptil et forfallent herskapshus. Her er det også noe galt. Gallet er skutt fra utsiden av vinduet, men ser ut til å faktisk blitt drept med kniv. Det viser seg at videre Gallet har lurt sin kone i 18 år, og ikke gått på jobb, men snarere på tiggerferd. Maigret finner flere spor, men de gir ikke mening. Etterforskningen går i ring, og han må grave i fortiden til Gallet, til han endelig finner ut av gåten. Her er alt feil, alt er falskhet, og løsningen omfatter utpressing, indentitetstyveri, svindel, samt en hel masse trist løgn og bedrag.

Her er litt av alt. Her er liket som forsvant, det lukkede roms mysterium, fotsporet som peker feil vei, den hemmelige hagen, mannen som skiftet identitet, den blaserte sønnen, og den fortvilte enken. Men også Maigrets langsomme tristesse, for ikke å si fortvilelse over all falskheten han møter, men samtidig hans iver etter å løse mysteriet.

Litt gammelmodig oversettelse, men det går. Maigret anbefales!

Georges Simenon: Maigret og de uvillige vidnene

Tuesday, January 24th, 2017

Maigret merker tidens forfall på seg selv. Eller for enkelthets skyld: Han føler seg gammel, og drømmer nostalgisk om fortiden. Bedre blir det ikke av at han må etterforske et tilsynelatende drap i et hus av forfall, men med masse nostalgi i veggene. Nede på Quai de la Gare er det et gammelt herskapshus tilhørende en falmet kjeksindustrimagnat. Der forrige generasjon hadde lysekroner og dans, er det flekkete tapet og sykdom som gjenstår. Husets herre, Léonard Lachaume, ligger skutt i sin egen seng. Mordet er simpelt kamuflert som ran, men Maigret lar seg ikke overbevise.

Dette er ganske langsom krim, og min oversettelse er litt gammelmodig i språkbruken. Det er vidner, nu, aften, og efterhånden. Man må like Maigret for å like Maigret, og siden jeg nå en gang gjør nettopp det, gjør det ikke noe at formen er som den er. Vi følger den gode etterforskeren idet han rister av seg nostalgien, finner igjen litt ungdommelig iver, og løser gåten. Maigret etterforsker sakene sine ved å forsøke å sette seg inn i ofrene og vitnenes situasjon og psyke. Kanskje blir han litt skremt over seg selv når han innser sammenhengen, og kan hekte drapsmannen.

Jeg har ikke lest så veldig mye Maigret enda. Det er nok å ta av. Simenon skrev 76 romaner og 28 noveller om ham.

Robert Galbraith: Career of Evil

Tuesday, January 17th, 2017

Robin Ellacott, assistent og/eller etterforskningspartner i det lille private detektivbyrået til Cormoran Strike, mottar en pakke. Den inneholder armen til et menneske. Tøff start på morgenen for Robin der, altså. Cormoran innser at hilsenen kan stamme fra et lite knippe mistenkte fra hans fortid. De har dermed en sak å etterforske, og Cormoran og Robin må reise på kryss og tvers av landet, for å finne gamle skurker. De går selvsagt i beina politiets ikke helt effektive etterforskning underveis.

På privaten knirker det mellom Robin og Mathew, som blir mer og mer sjalu på Strike. Kanskje ikke så overraskende, siden Strike er en råtøff helt, og Mathew er en dust. Og siden kvinner er fra Venus, og menn flest fra bunnen av kornsilo, blir det forviklingar og grining, og Robin og Cormoran blir selvsagt tiltrukket av hverandre. Det kan også fort gå i beina for effektiv etterforskning.

Med på lasset får vi gammel popkultur som Blue Öyster Cult og andre rariteter som BIID. Dessuten blir noe av lokket over Robins til nå ganske ukjente fortid tatt av. Portrettene av menneskesjebner på små puber på den engelske landsbygda er hjerteskjærende og vassekte. Her er det mye trist research bak. Det blir det god litteratur av.

Alt i alt både et ettertenksomt og trist portrett av britiske småbyer, og en ganske så velsmurt maskin av krim som passer for både kvinner og menn. Jeg klarte ikke plukke skurken på forhånd, og løsningen på gåten føltes hverken tvunget eller rar. Fortellingen er spennende på flere nivåer mot slutten av boka. Career of Evil, eller Ondskapens kall anbefales herved. Frittstående fortsettelse av Silkeormen.

Frode Granhus: Malstrømmen

Tuesday, January 17th, 2017

Niklas Hultin, tidligere etterforsker ved Oslo-politiet, har blitt med kona Karianne tilbake til hennes hjemsted Bergland, og han jobber nå hos politiet i Bodø. Han har noen merkelige voldssaker å etterforske. En porselensdukke blir funnet i fjæra. Noen dager etterpå blir det funnet en skadet kvinne kledd i samme type kjole som dukken. I samme område finner to smågutter en mann mellom svabergene, i live, men lenket med hendene under overflaten av det iskalde vannet. En eldre mann er ute med spaden sin og graver hver eneste dag, for å endevende hele området på jakt etter søsteren som forsvant. Dessuten regner det støtt, og det er kaldt og mørkt. Det er altså et ganske dystert sted Frode Granhus tar oss med til, og langt fra noen nordnorsk turist-idyll

Etterforskeren Rino Carlsen, som stadig vikarierer ved lensmannskontoret på Reine i Lofoten, kommer over en liknende sak som mannen som var lenket fast, og må samarbeide med Niklas. De er like og ulike, og parallelliteten mellom dem, og sakene de etterforsker er interessant, men av og til litt forvirrende. Er det en eller to eller tre saker som etterforskes?

Dette er en skummel thriller, nesten ubehagelig skummel. Leseren håper det går bra, men det gis ingen garantier underveis. Avslutningen og finalen er forrykende, nesten som et filmmanus. Anbefalt mørk nordnorsk krim.

Colin Dexter: Den hengte i Jeriko

Tuesday, January 10th, 2017

Morse er i selskap, og kjeder seg, men så kommer han i kontakt med ei sneisen dame, Ann Scott, og det ser lovende ut, helt til Morse får en telefon. Og når inspektør Morse får telefon på kveldstid er det jo som regel viktig. Han får med seg navn og adresse på dama, og må stikke. Så går det et halvt års tid, og Morse får det for seg at han skal oppsøke Ann igjen. Han går innom huset der hun bor, og banker på, men det er ingen som svarer. Så han gir opp, og rusler videre til litteraturklubben der han egentlig var på vei. Like etterpå hører han sirener. Ann Scott blir funnet død. Hun har tilsynelatende hengt seg på kjøkkenet, og det må ha skjedd omtrent samtidig som da Morse nesten var innom. Han bestemmer seg for å etterforske saken selv, og pisker selvsagt Lewis rundt for å skaffe rede på kjensgjerninger.

Morse føler … mye forskjellig. Han kunne nesten mistenke seg selv. Han var på stedet omtrent da ugjerningen ble begått. Han hadde et slags forhold, i alle fall fra sin side, til den drepte. Er han sjalu? På hvem da? Dette er en litt annerledes vri på en ellers ganske ordinært og litt trist kriminalmysterium. Morse er seg selv lik fra første side. Det gjør denne historien, som de fleste fortellingene om ham, leseverdig.

Jason Goodwin: Vaktenes tre

Wednesday, December 7th, 2016

Konstantinopel, Det Ottomanske riket, 1836: De stolte janitsjarene er borte. Først var de elitestyrker, senere en maktfaktor og en trussel mot styresmaktene, dvs sultanen. Så for 10 år siden ble de samlet, slaktet ned, og erstattet av moderne soldater i vestlig eksersis. Nå er bare minnet igjen. Men offiserer i de nye styrkene begynner å forsvinne. En blir funnet drept på et sted tidligere assosiert med janitsjarene. De militære ønsker etterforskning uten oppstyr, og tilkaller en de stoler på: Evnukken Yashim. Samtidig skjer det både mord og tyveri i sultanens harem. De trenger også en etterforsker. Og hvem kan komme og gå i haremet uten at det vekker for mye oppstyr? Evnukken Yashim. Yashim må finne ut hva som har skjedd, og hvorfor, og her spares det ikke på konspirasjonene.

Yashim er en tiltalende skikkelse. Han er matelsker (du kan lese ut hele oppskrifter av boka), omtenksom med et vennlig ord til alle, et godt øye til damene, og tar gjerne et tak når nabolaget trenger det. Han har kontakter i høye som lave kretser, fra gatejenter av begge kjønn, og helt opp på ambassadørnivå, for ikke å snakke om sultanens harem.

Riktig spennende blir det underveis. Ganske sikkert er det at Konstantinopel var ikke et sted som var kjent for høy levealder, og Goodwin passer på å holde snittet nede. Dette er bra krim. Det er mulig oversetterne hadde litt dårlig tid, jeg synes språket halter litt innimellom, men det gjør ikke noe, for det er en stor opplevelse å lese likevel. Om man liker historie kan man kose seg med masser av detaljer og forhåpentligvis tidsriktige bilder av byen der Øst og Vest møtes. Yashim anbefales både for dem som liker historisk drama og krim.

Tom Egeland: Nostradamus testamente

Wednesday, November 30th, 2016

Den lett nervøse førsteamanuensis Bjørn Beltø ved Universitetet i Oslo er tilbake. På konferanse i Firenze blir det vist fram et spennende eldgammelt manuskript: Et brev fra selveste Nostradamus! Men før foreleseren, professor Lorenzo Moretti konkluderer blir han kidnappet under stor dramatikk, med mørkkledde menn og helikopter og greier. Beltø blir selvsagt blandet inn, ikke helt mot sin vilje, siden han er sterkt fascinert av Morettis vakre kone. Derfra er det hemmelige koder og skjulte religiøse ordener og rebusløp og internasjonale etteretningsorganisasjoner hele veien til mål. En klassisk Beltø der, altså, og ganske moro hele veien.

Som i de tidligere Beltø-bøkene stikker ikke dette særlig dypt. Mest imponerende er det kildearbeidet som Egeland har gjort, for her må det ha vært jobbet med research i lange tider.

Robert Galbraith: Silkeormen

Saturday, November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.