Posts Tagged ‘CrimeFiction’

Colin Dexter: Den hengte i Jeriko

Tuesday, January 10th, 2017

Morse er i selskap, og kjeder seg, men så kommer han i kontakt med ei sneisen dame, Ann Scott, og det ser lovende ut, helt til Morse får en telefon. Og når inspektør Morse får telefon på kveldstid er det jo som regel viktig. Han får med seg navn og adresse på dama, og må stikke. Så går det et halvt års tid, og Morse får det for seg at han skal oppsøke Ann igjen. Han går innom huset der hun bor, og banker på, men det er ingen som svarer. Så han gir opp, og rusler videre til litteraturklubben der han egentlig var på vei. Like etterpå hører han sirener. Ann Scott blir funnet død. Hun har tilsynelatende hengt seg på kjøkkenet, og det må ha skjedd omtrent samtidig som da Morse nesten var innom. Han bestemmer seg for å etterforske saken selv, og pisker selvsagt Lewis rundt for å skaffe rede på kjensgjerninger.

Morse føler … mye forskjellig. Han kunne nesten mistenke seg selv. Han var på stedet omtrent da ugjerningen ble begått. Han hadde et slags forhold, i alle fall fra sin side, til den drepte. Er han sjalu? På hvem da? Dette er en litt annerledes vri på en ellers ganske ordinært og litt trist kriminalmysterium. Morse er seg selv lik fra første side. Det gjør denne historien, som de fleste fortellingene om ham, leseverdig.

Jason Goodwin: Vaktenes tre

Wednesday, December 7th, 2016

Konstantinopel, Det Ottomanske riket, 1836: De stolte janitsjarene er borte. Først var de elitestyrker, senere en maktfaktor og en trussel mot styresmaktene, dvs sultanen. Så for 10 år siden ble de samlet, slaktet ned, og erstattet av moderne soldater i vestlig eksersis. Nå er bare minnet igjen. Men offiserer i de nye styrkene begynner å forsvinne. En blir funnet drept på et sted tidligere assosiert med janitsjarene. De militære ønsker etterforskning uten oppstyr, og tilkaller en de stoler på: Evnukken Yashim. Samtidig skjer det både mord og tyveri i sultanens harem. De trenger også en etterforsker. Og hvem kan komme og gå i haremet uten at det vekker for mye oppstyr? Evnukken Yashim. Yashim må finne ut hva som har skjedd, og hvorfor, og her spares det ikke på konspirasjonene.

Yashim er en tiltalende skikkelse. Han er matelsker (du kan lese ut hele oppskrifter av boka), omtenksom med et vennlig ord til alle, et godt øye til damene, og tar gjerne et tak når nabolaget trenger det. Han har kontakter i høye som lave kretser, fra gatejenter av begge kjønn, og helt opp på ambassadørnivå, for ikke å snakke om sultanens harem.

Riktig spennende blir det underveis. Ganske sikkert er det at Konstantinopel var ikke et sted som var kjent for høy levealder, og Goodwin passer på å holde snittet nede. Dette er bra krim. Det er mulig oversetterne hadde litt dårlig tid, jeg synes språket halter litt innimellom, men det gjør ikke noe, for det er en stor opplevelse å lese likevel. Om man liker historie kan man kose seg med masser av detaljer og forhåpentligvis tidsriktige bilder av byen der Øst og Vest møtes. Yashim anbefales både for dem som liker historisk drama og krim.

Tom Egeland: Nostradamus testamente

Wednesday, November 30th, 2016

Den lett nervøse førsteamanuensis Bjørn Beltø ved Universitetet i Oslo er tilbake. På konferanse i Firenze blir det vist fram et spennende eldgammelt manuskript: Et brev fra selveste Nostradamus! Men før foreleseren, professor Lorenzo Moretti konkluderer blir han kidnappet under stor dramatikk, med mørkkledde menn og helikopter og greier. Beltø blir selvsagt blandet inn, ikke helt mot sin vilje, siden han er sterkt fascinert av Morettis vakre kone. Derfra er det hemmelige koder og skjulte religiøse ordener og rebusløp og internasjonale etteretningsorganisasjoner hele veien til mål. En klassisk Beltø der, altså, og ganske moro hele veien.

Som i de tidligere Beltø-bøkene stikker ikke dette særlig dypt. Mest imponerende er det kildearbeidet som Egeland har gjort, for her må det ha vært jobbet med research i lange tider.

Robert Galbraith: Silkeormen

Saturday, November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.

Robert Galbraith: Når gøken galer

Monday, November 21st, 2016

Lula hopper. Selv i sin opphøyede status av supermodell og luksus, hopper hun fra balkongen. Det er ikke til å tro. Det gjør ikke broren hennes heller, så han oppsøker den avdankede Afghanistan-veteranen Cormoran Strike, som i klassisk Film Noir-detektivstil, Sam Spade med whisky i skuffen og bitter til lunch, tar imot oppdraget. Det kunne egentlig vært kult nok, men så gjør Robert Galbraith, eller J.K. Rowling, som hun vanligvis kalles, en artig vri. Hun innfører en stilig ung dame, Robin, nyforlovet, med bein i nesa og krutt i replikken, og det er hun som er den virkelige helten i historien.

Dette er råstilig krim, stilsikkert, morsomt, ettertenksomt, og med aldri så lite kvinnekamp lurt inn. Jeg lar meg begeistre! Anbefales sterkt.

Len Deighton: Høyt spill i Berlin

Friday, October 7th, 2016

Tidlig 80-tall, og kald krig. Den øst-tyske agenten Brahms 4 føler nettet snøre seg sammen, og vil gjerne hoppe av sammen med kona. Brahms 4 har vært en verdifull agent for vestlig etterretning, men kontaktene hans blir nervøse, og det sitter langt inne å hente ham ut. Bernard Samson, ansatt i de britiske hemmelige tjenester SIS, for øvrig bokas hovedperson, og tidligere nær venn av Brahms 4, innser at han må returnere til aktiv tjeneste i Berlin hvis han vil få ham ut. Men Samson forstår at det er en muldvarp i systemet, med tette forbindelser til KGB. Dessuten må han pleie forholdet til kona som han mistenker har et forhold til en kollega, og passe på sin egen karriere.

Klassisk britisk spionkrim, litt opp i gata til f.eks John le Carré, men kanskje hakket mer hardkokt. Anbefales!

Frode Granhus: Kistemakeren

Friday, June 10th, 2016

Ei jente er forsvunnet. En gutt finner et ødelagt videokamera i vannet. Kameraet er ødelagt, men gutten plukker ut den gamle VHS-kassetten, og får liv i den. Det blir en skremmende opplevelse. Bildet viser ei delvis nedgravd kiste med en arm stikkende ut. En arm det er liv i. Skummelt! En fjellklatrer finner et lik nedfrosset i blodig is, langt til fjells, og lite tilgjengelig. Og vi blir ført tilbake til 50-tallet, der behandlingen av tuberkulose var grusom, og resultatene ofte misdannelser.

Rino Carlsen er tilbake som fungerende lensmann på Reine i Lofoten. Mellom fjell og fjord må han grave i nåtid og fortid. Det er mørkt og kaldt og trist, og han skulle gjerne hatt sønnen, eller sin utvalgte Guro på besøk. Men hun ringer ikke. Nordic Noir.

Granhus gjør sitt beste for å legge ut blindspor og lure leseren. Og det klarer han selvsagt også. Når vi tenker at vi nesten sikkert har gjettet løsningen, gjør han en twist, og så er vi like langt. Det endelige svaret virker litt påtvunget, men det er greit nok. Her er skummel underholdning i bøttevis, og det holder til påskekrim og vel så det.

Åke Edwardson: Rom nummer 10

Thursday, January 7th, 2016

Det er en ganske vanlig dag på jobben for Kommissarie Erik Winter ved Göteborgspolisen. En kvinne blir funnet død på rom nummer 10 på det litt lurvete Hotel Revy, som ikke ligger i byens beste strøk. Kvinnen har tilsynelatende tatt selvmord. Det blir funnet et avskjedsbrev, men politiet ser nærmere på saken i ren rutine. En merkelig detalj er at kvinnens hånd er malt hvit. Winter mistenker også at brevet kan ha blitt skrevet under tvang, men at det som står i det kan være viktig likevel. Så blir det hakket mer spooky. Winter går over inventaret, veggene og taket med blikket, og innser han at han har vært på nøyaktig samme rom tidligere, 20 år tilbake, da det en kvinne forsvant fra samme rom, for aldri å bli funnet senere. Ikke overraskende viser det seg å være en sammenheng mellom det gamle dødsfallet og det nye. Winter graver seg tilbake til tiden som fersking ved politiet, og gjennomgår den opprinnelige etterforskningen på nytt. Og der ligger det flere hunder begravet – bokstavelig talt.

Dette er mesterlig krim, hakket mer psykopatisk og intenst enn bøkene om Erik Winter jeg har lest tidligere. Samtidig som vi møysommelig dykker ned i Winters gamle sak, dykker vi også ned i hans psyke, og Winter grunner på mye. Edwardsons nitidige beskrivelse av etterforskning, vær, detaljer og omgivelser gir en troverdig fortelling, og språket glir av og til nesten over i ren poesi.

Dette vil være en glitrende påskekrim.

Åke Edwardson: Sol og skygge

Wednesday, October 28th, 2015

Maria, datteren til presten som jobber som sjelesørger ved Göteborgspolitiet, har sitt ungdomsopprør. Hun har råket ut i trøbbel, har fått i seg for mye eller for lite av et eller annet, og blir tauet inn av lokal politpatrulje og tatt hånd om. Moren bekymrer seg. Maria som pleide å være så grei og snill. Nå flyr hun sammen med denne Patrick. Patrick har sitt eget liv å stri med. Faren drikker og turer med kompiser hver helg. Patrick gjør det beste utav det, men sliter. Så blir han et mulig vitne til mord.

Erik Winter, førstesnobb hos politiet i Göteborg, har en del viktige hendelser foran seg. Han skal flytte sammen med Angela. De skal få et barn sammen. Men før de kommer så langt må han en tur til Marbella for å se til familien. Der bor nemlig mor og far Winter i golf og vin og luksus og hjerteinfarkt, og Winter senior vil gjerne forsones med sin sønn i fall han ikke skulle stå det over. Underveis treffer Erik selvsagt en vakker kvinne, noe som kan bli litt upraktisk inn i et etablert forhold hjemme i Göteborg. Særlig når Angela blir utsatt for en stalker, og allerede har nervene på høykant.

Tilbake i Göteborg må Winter skvære opp med Angela, forhøre Maria og Patrick, nøste opp mordsaken, og finne ut av ting med familien.

Åke Edwardsson har vært i Marbella for å gjøre research, det er helt sikkert. Detaljnivået er høyt. Det er nesten så man kan telle antall trinn i trappene Winter går i, og føle solas varme under den stive snippen idet leiebilen passerer fra skygge til lys et visst sted på motorveien, eller bøye greiner tilside når han tar en avstikker fra familiens residens. Og det er helt ålreit, for da blir det ganske virkelig når han møter sin bekymrede og lett fordrukne mor, når han snubler og får tømt lommene av den lokale bermen, og når han sitter med en kaffe eller en kald øl på det lille torget. Vi er der sammen med ham. Jeg synes dette er glimrende. Patricks vanskelige forhold hjemme og ute blir også fulgt nøye. Her er det lett å føle seg på innsiden, og sympatisere med hans vanskelige situasjon.

Jeg leser visst bøkene om Erik Winter hulteribulter rekkefølge, men det er ikke så farlig. Bøkene står fjellstøtt også for seg selv. Edwardsson skriver presist, men ikke for stramt. Han legger på følelser her og omgivelsesskildringer der. Sorg og sinne. Vær og brostein. Sol og skygge. Og mellom linjene og i pausene ligger det enda mer. Dette er strålende fortellerglede. At det blir ganske spennende på slutten er selvsagt en ren bonus.

Anbefales.

Åke Edwardson: Rop fra lang avstand

Monday, October 5th, 2015

Det er sommer i Göteborg. Byfestivalen skal straks begynne. Sola skinner så politihuset dirrer i varmen, og de som er på jobb svetter store ringer under uniformsskjorta. Men ikke førstebetjent Erik Winter. Han har lagt bort håndsydde sko og dyre dresser. I stedet og sykler mellom mellom hytta og byen i bermudashorts, hører på The Clash (siden han har fått en plate i posten av sin gode venn Steve MacDonald), og har latt håret vokse. Kort sagt, han har sommerferie. Den blir det slutt på når han blir hentet inn for å etterforske dødsfallet på en ung kvinne som blir funnet drept i et skogholt ved en sjø utenfor byen. Det er ingen skikkelige spor, og ingen skikkelige vitner. Ingen etterlyste kvinner som passer signalementet. Obduksjonen viser dødsårsaken, og Winter biter seg fast i den detaljen at kvinnen har født et barn, men det er også det hele. Winter og teamet hans famler i blinde.

Boka sirkler rundt etterforskningen. Det innbitte arbeidet som gjøres for å finne identiteten til kvinnen, og spor etter ugjerningen, før det endelige gjennombruddet som får dominobrikkene til å velte. Innimellom får vi glimt av tankene fra et barn som har opplevd noe forferdelig. Hvem er hun? Det blir aldri isnende spennende, bøkene om Winter er sjelden slik, men vi må likevel lese videre. Så er det noe med språket. Det lever poetisk, ofte i det usagte, mellom linjene, i pausene.

Dette er også en fortelling om ensomhet. De er alle alene på hver sin måte. Kvinnen som er myrdet. Barnet som ikke blir sett. Den gamle damen i vinduet. Winter selv. Lars Bergenheim. Fredrik og Aneta. Hvordan går det med dem alle sammen?

Dette er bok nummer to i serien om Erik Winter, som jeg av en eller annen grunn ikke leser kronologisk. Jeg kan anbefale dem alle.