Posts Tagged ‘CrimeFiction’

Robert Galbraith: Silkeormen

Saturday, November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.

Robert Galbraith: Når gøken galer

Monday, November 21st, 2016

Lula hopper. Selv i sin opphøyede status av supermodell og luksus, hopper hun fra balkongen. Det er ikke til å tro. Det gjør ikke broren hennes heller, så han oppsøker den avdankede Afghanistan-veteranen Cormoran Strike, som i klassisk Film Noir-detektivstil, Sam Spade med whisky i skuffen og bitter til lunch, tar imot oppdraget. Det kunne egentlig vært kult nok, men så gjør Robert Galbraith, eller J.K. Rowling, som hun vanligvis kalles, en artig vri. Hun innfører en stilig ung dame, Robin, nyforlovet, med bein i nesa og krutt i replikken, og det er hun som er den virkelige helten i historien.

Dette er råstilig krim, stilsikkert, morsomt, ettertenksomt, og med aldri så lite kvinnekamp lurt inn. Jeg lar meg begeistre! Anbefales sterkt.

Len Deighton: Høyt spill i Berlin

Friday, October 7th, 2016

Tidlig 80-tall, og kald krig. Den øst-tyske agenten Brahms 4 føler nettet snøre seg sammen, og vil gjerne hoppe av sammen med kona. Brahms 4 har vært en verdifull agent for vestlig etterretning, men kontaktene hans blir nervøse, og det sitter langt inne å hente ham ut. Bernard Samson, ansatt i de britiske hemmelige tjenester SIS, for øvrig bokas hovedperson, og tidligere nær venn av Brahms 4, innser at han må returnere til aktiv tjeneste i Berlin hvis han vil få ham ut. Men Samson forstår at det er en muldvarp i systemet, med tette forbindelser til KGB. Dessuten må han pleie forholdet til kona som han mistenker har et forhold til en kollega, og passe på sin egen karriere.

Klassisk britisk spionkrim, litt opp i gata til f.eks John le Carré, men kanskje hakket mer hardkokt. Anbefales!

Frode Granhus: Kistemakeren

Friday, June 10th, 2016

Ei jente er forsvunnet. En gutt finner et ødelagt videokamera i vannet. Kameraet er ødelagt, men gutten plukker ut den gamle VHS-kassetten, og får liv i den. Det blir en skremmende opplevelse. Bildet viser ei delvis nedgravd kiste med en arm stikkende ut. En arm det er liv i. Skummelt! En fjellklatrer finner et lik nedfrosset i blodig is, langt til fjells, og lite tilgjengelig. Og vi blir ført tilbake til 50-tallet, der behandlingen av tuberkulose var grusom, og resultatene ofte misdannelser.

Rino Carlsen er tilbake som fungerende lensmann på Reine i Lofoten. Mellom fjell og fjord må han grave i nåtid og fortid. Det er mørkt og kaldt og trist, og han skulle gjerne hatt sønnen, eller sin utvalgte Guro på besøk. Men hun ringer ikke. Nordic Noir.

Granhus gjør sitt beste for å legge ut blindspor og lure leseren. Og det klarer han selvsagt også. Når vi tenker at vi nesten sikkert har gjettet løsningen, gjør han en twist, og så er vi like langt. Det endelige svaret virker litt påtvunget, men det er greit nok. Her er skummel underholdning i bøttevis, og det holder til påskekrim og vel så det.

Åke Edwardson: Rom nummer 10

Thursday, January 7th, 2016

Det er en ganske vanlig dag på jobben for Kommissarie Erik Winter ved Göteborgspolisen. En kvinne blir funnet død på rom nummer 10 på det litt lurvete Hotel Revy, som ikke ligger i byens beste strøk. Kvinnen har tilsynelatende tatt selvmord. Det blir funnet et avskjedsbrev, men politiet ser nærmere på saken i ren rutine. En merkelig detalj er at kvinnens hånd er malt hvit. Winter mistenker også at brevet kan ha blitt skrevet under tvang, men at det som står i det kan være viktig likevel. Så blir det hakket mer spooky. Winter går over inventaret, veggene og taket med blikket, og innser han at han har vært på nøyaktig samme rom tidligere, 20 år tilbake, da det en kvinne forsvant fra samme rom, for aldri å bli funnet senere. Ikke overraskende viser det seg å være en sammenheng mellom det gamle dødsfallet og det nye. Winter graver seg tilbake til tiden som fersking ved politiet, og gjennomgår den opprinnelige etterforskningen på nytt. Og der ligger det flere hunder begravet – bokstavelig talt.

Dette er mesterlig krim, hakket mer psykopatisk og intenst enn bøkene om Erik Winter jeg har lest tidligere. Samtidig som vi møysommelig dykker ned i Winters gamle sak, dykker vi også ned i hans psyke, og Winter grunner på mye. Edwardsons nitidige beskrivelse av etterforskning, vær, detaljer og omgivelser gir en troverdig fortelling, og språket glir av og til nesten over i ren poesi.

Dette vil være en glitrende påskekrim.

Åke Edwardson: Sol og skygge

Wednesday, October 28th, 2015

Maria, datteren til presten som jobber som sjelesørger ved Göteborgspolitiet, har sitt ungdomsopprør. Hun har råket ut i trøbbel, har fått i seg for mye eller for lite av et eller annet, og blir tauet inn av lokal politpatrulje og tatt hånd om. Moren bekymrer seg. Maria som pleide å være så grei og snill. Nå flyr hun sammen med denne Patrick. Patrick har sitt eget liv å stri med. Faren drikker og turer med kompiser hver helg. Patrick gjør det beste utav det, men sliter. Så blir han et mulig vitne til mord.

Erik Winter, førstesnobb hos politiet i Göteborg, har en del viktige hendelser foran seg. Han skal flytte sammen med Angela. De skal få et barn sammen. Men før de kommer så langt må han en tur til Marbella for å se til familien. Der bor nemlig mor og far Winter i golf og vin og luksus og hjerteinfarkt, og Winter senior vil gjerne forsones med sin sønn i fall han ikke skulle stå det over. Underveis treffer Erik selvsagt en vakker kvinne, noe som kan bli litt upraktisk inn i et etablert forhold hjemme i Göteborg. Særlig når Angela blir utsatt for en stalker, og allerede har nervene på høykant.

Tilbake i Göteborg må Winter skvære opp med Angela, forhøre Maria og Patrick, nøste opp mordsaken, og finne ut av ting med familien.

Åke Edwardsson har vært i Marbella for å gjøre research, det er helt sikkert. Detaljnivået er høyt. Det er nesten så man kan telle antall trinn i trappene Winter går i, og føle solas varme under den stive snippen idet leiebilen passerer fra skygge til lys et visst sted på motorveien, eller bøye greiner tilside når han tar en avstikker fra familiens residens. Og det er helt ålreit, for da blir det ganske virkelig når han møter sin bekymrede og lett fordrukne mor, når han snubler og får tømt lommene av den lokale bermen, og når han sitter med en kaffe eller en kald øl på det lille torget. Vi er der sammen med ham. Jeg synes dette er glimrende. Patricks vanskelige forhold hjemme og ute blir også fulgt nøye. Her er det lett å føle seg på innsiden, og sympatisere med hans vanskelige situasjon.

Jeg leser visst bøkene om Erik Winter hulteribulter rekkefølge, men det er ikke så farlig. Bøkene står fjellstøtt også for seg selv. Edwardsson skriver presist, men ikke for stramt. Han legger på følelser her og omgivelsesskildringer der. Sorg og sinne. Vær og brostein. Sol og skygge. Og mellom linjene og i pausene ligger det enda mer. Dette er strålende fortellerglede. At det blir ganske spennende på slutten er selvsagt en ren bonus.

Anbefales.

Åke Edwardson: Rop fra lang avstand

Monday, October 5th, 2015

Det er sommer i Göteborg. Byfestivalen skal straks begynne. Sola skinner så politihuset dirrer i varmen, og de som er på jobb svetter store ringer under uniformsskjorta. Men ikke førstebetjent Erik Winter. Han har lagt bort håndsydde sko og dyre dresser. I stedet og sykler mellom mellom hytta og byen i bermudashorts, hører på The Clash (siden han har fått en plate i posten av sin gode venn Steve MacDonald), og har latt håret vokse. Kort sagt, han har sommerferie. Den blir det slutt på når han blir hentet inn for å etterforske dødsfallet på en ung kvinne som blir funnet drept i et skogholt ved en sjø utenfor byen. Det er ingen skikkelige spor, og ingen skikkelige vitner. Ingen etterlyste kvinner som passer signalementet. Obduksjonen viser dødsårsaken, og Winter biter seg fast i den detaljen at kvinnen har født et barn, men det er også det hele. Winter og teamet hans famler i blinde.

Boka sirkler rundt etterforskningen. Det innbitte arbeidet som gjøres for å finne identiteten til kvinnen, og spor etter ugjerningen, før det endelige gjennombruddet som får dominobrikkene til å velte. Innimellom får vi glimt av tankene fra et barn som har opplevd noe forferdelig. Hvem er hun? Det blir aldri isnende spennende, bøkene om Winter er sjelden slik, men vi må likevel lese videre. Så er det noe med språket. Det lever poetisk, ofte i det usagte, mellom linjene, i pausene.

Dette er også en fortelling om ensomhet. De er alle alene på hver sin måte. Kvinnen som er myrdet. Barnet som ikke blir sett. Den gamle damen i vinduet. Winter selv. Lars Bergenheim. Fredrik og Aneta. Hvordan går det med dem alle sammen?

Dette er bok nummer to i serien om Erik Winter, som jeg av en eller annen grunn ikke leser kronologisk. Jeg kan anbefale dem alle.

Åke Edwardson: Seil av stein

Sunday, September 20th, 2015

Erik Winter, førstebetjent ved kriminalavsnittet ved Göteborgspolitiet, lurer på om han skal kjøpe tomt og bygge hus. Så han kan bo der sammen med sin kjære Angela og datteren Lotta. Han blir kontaktet av en ungsdomskjæreste. Faren hennes, i en familie som har vært fiskere i generasjoner, forsvant etter at han mottok et brev fra Skottland. Noen dager senere blir han funnet, omkommet, naken, oppe i det skotske høylandet. Winter klarer ikke legge saken fra seg, og begynner å rote i familiens historie. Så tar han med seg Angela og sin gamle venn Steve MacDonald, og drar på arbeidsferie til Skotskekysten.

Betjent Aneta Djanali, politi fra Göteborg med aner fra Burkina Faso, dater Fredrik Halders, enkemann, småbarnsfar, og politi som henne. Hun rykker ut på en sak om husbråk. Da hun kommer fram vil ikke kvinnen i leiligheten, Anette Marke, slippe henne inn. Det er ikke lenger noen som lager bråk. Djanali ønsker å følge opp saken, og oppsøker leiligheten et par dager senere. Da er den i ferd med å tømmes av flyttefolk. Djanali tar en prat med den ene av flyttefolkene som presenterer seg som faren til Anette. Han forteller at hun har flyttet for å slippe unna samboeren. Litt senere oppdager Djanali at det slett ikke dreide seg om Anettes far, men simple tyver som tømte leiligheten, og Anette er som sunket i jorden. Djanali starter etterforskning for å finne ut hva som egentlig skjedde med henne.

De to historielinjer krysser hverandre ikke i løpet av boka, annet enn helt sporadisk. Underveis hopper vi fra den ene siden til den andre. I prinsippet kunne det vært to helt adskilte historier. De hører likevel sammen. Winter står på spranget til å binde seg sterkere til Angela. Å bygge hus, og stifte hjem sammen, men dveler og venter. Djanali kvier seg for å flytte inn hos Fredrik. Hva er det som holder dem tilbake?

Winters sak er komplisert, med spor etter en forbrytelse som kanskje skjedde for halvannen generasjon siden. Underveis får Steve MacDonald kjenne på savnet etter sin tapte ungdomstid. Seil av stein er en fortelling om savn og tap og svik. Og så poetisk fortalt at man i blant glemmer at det er en kriminalfortelling man faktisk leser. Og som ren bonus får vi et innføringskurs i skotsk single malt whisky. Det blir knapt bedre enn dette.

Åke Edwardson: Dans med en engel

Monday, October 13th, 2014

I London blir en gutt funnet drept med kniv på hotellrommet sitt. Han sitter på en stol, mens blodet hans ligger utover hele gulvet. I blodet finner etterforskerne dansespor. Så blir et så godt som identisk drap oppdaget i Göteborg i Sverige. Drapene blir etterforsket i parallell på hver side av Nordsjøen, inntil etterforskningslederen i Göteborg, Erik Winter finner det for godt å kontakte sin britiske kollega. Når en tredje gutt blir funnet drept på samme vis slås det fast at en usedvanlig blodig seriemorder går løs. På et av åstedene blir det funnet en liten gummifot fra et kamera. Det er altså sannsynlig at noen har filmet drapene, og en teori er at disse filmene er å finne i lyskye klubbmiljøer.

Intenst og nesten poetisk grusomt blodig starter boka med den første guttens endelikt. Og den intense, poetiske tonen følger boka gjennom. Det er som et blått lydspor av John Coltrane, slik Winter ville valgt det, ligger som bakgrunnslyd.

Her er det også mange interessante personligheter. Det er Erik Winter selv, såklart, som er født til penger, og kler seg og ter seg som en snobb, men kanskje ikke er det. Slank, høy og mørk møter han på åstedet i skreddersydd dress og kamelhårsfrakk. Han blir forrært sigarer i 6000-kroners-klassen fra spesialistforretningen i London, som gammel og god kunde. Han forbruker dyr gourmetmat, dyre viner, og dyre kvinner og småprater med sin lett alkoholiserte mor som hviler ut på den spanske solkysten, mens han hører på kvalitetsjazz. Men han er også usikker på seg selv og etterforskningen, og bruker snobbeimaget som sikkerhetsskall. Så er han en superhelt eller en antihelt? Winters barndomsvenn Bolger er hans rake motsetning. En rund pub-eier som Winter tar et glass med i ny og ne, og bruker som kontaktpunkt mot Göteborgs underverden. Så har vi presten som jobber deltid som sjelesørger for at politiet skal ha noen å kunne snakke med. Men hvem har tid til å snakke med henne? Winters kollega Bergenhem blir sendt ut for å spane på pornoklubber, men etter nærkontakt med en kilde, av jentene som danser på klubbene, sliter han med forholdet til sin høygravide kone.

Her er det flere temaer som blir tatt opp. Forfatteren slår et slag for gode relasjoner mellom politi og folket på gata. Hvordan har egentlig de som jobber i det røde mørket i lugubre klubber det? Hva drev dem dit? Så får vi noen gode mat-tips, og en lang liste klassiske jazzlåter som vi sikkert burde være sofistikert nok til å like.

Kriminalgåten er ikke så overraskende, den virkelige skurken pekes ut ganske tidlig, men Winter og teamet hans bruker en stund på å komme fram dit. Men det gjør ikke noe, for vi følger dem så gjerne på veien, og har lyst til å bli mer kjent med dem. Her har vi ikke Mankells Wallanders notorisk systematiske etterforskningsgjennomgang eller actionfylte avslutninger (ikke et vondt ord om dem). Det er heller tanker og levd liv, og avslutningen er snarere lavmælt tristesse enn suksess.

Mitt første møte med kommisær Erik Winter blir nok ganske sikkert ikke det siste.

Henning Mankell: Pyramiden

Tuesday, May 13th, 2008

Jeg er jo Mankell-fan, og husker med glede de første Wallander bøkene. Her er en samling, tja, skal vi kalle dem, romaneller? Lange noveller? Korte romaner? Glimt fra Wallanders liv fra hans første kriminaletterforskning til like oppunder der de øvrige bøkene kommer inn. Her er det alt som hører til. Wallanders som kommer til kort med familien, kjærlighet, tap og savn. En del ganske så spennende action. Klassisk mordetterforskning. Samfunnskritikk og ettertanke. Tittelsporet er helt klart det beste, og kunne vært verdt en hel bok i seg selv. Anbefales varmt.