Posts Tagged ‘Dag Solstad’

Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land

Thursday, November 5th, 2015

Larvik, 1968 og gjennom 70-tallet. Gymnaslærer Knut Pedersen forteller om hvordan han blir vervet inn i AKP(ml), denne underlige politiske vekkelsen. Og vekkelse er sannelig ordet, for dette er mer en sekt enn et politisk parti.

I retrospekt er det rart å høre om hvor viktig og altomfattende Partiet, partiarbeid, og de kommunistiske idealene ble for medlemmene. Partikamerater på skolen kunne gå i politisk agitasjon, eller bryte ut i vietnamesisk kampsang i friminuttene. Leger og lærere med akademisk karriere ønsket å nærmest utslette seg selv, og sluttet i jobben, for å ta jobb sammen med proletariatet, og arbeide på fabrikken. Det blir nærmest surrealistisk, og knapt til å tro.

Solstad har gitt mye av seg selv i denne fortellingen, og betrakter det selv mer som sorgarbeid enn ironisk latterliggjøring. For, for dem som var midt oppe i det, var dette det største og beste som hendte både dem selv og verden. Etter Gymnaslærer Pedersens beretning forstår vi kanskje litt bedre det som skjedde.

Dag Solstad: Professor Andersens natt

Saturday, March 19th, 2011

Pål Andersen, professor i litteratur ved Universitetet i Oslo med Ibsen som spesialitet, feirer jul alene i sin leilighet på Skillebekk med stort velbehag. Han kler seg pent opp, spiser tradisjonell mat, inspiserer juletreet sitt, åpner gaver (en bok av Ingvar Ambjørnsen og en av Karsten Alnæs), og koser seg med konjakk. Idét den hellige natt begynner titter han over på den andre siden av gaten, og blir vitne til et mord.

Hans første tanke er å fortelle det han har sett til politiet, eller i det minste, til noen, men opplever at det kan han ikke gjøre, selv ikke til sine beste venner. I skrekk over sin egen reaksjon forsøker han å rømme fra det hele ved å feire romjulen i Trondheim. Derfra må han rømme hjem igjen i skrekk over at forbryteren kanskje kommer til å unnslippe. Mer og mer usikker forsøker han å tolke sin egen reaksjon, og hvordan han skal komme seg ut av den. Det blir ikke rent lite ibsensk av det, og passer jo bra. Underveis blir det plass til noen ganske absurde og humoristiske møter.

Dette er den ytre historien, som er interessant nok, men jeg mistenker at Solstad bruker den som ramme for å komme med ikke for tilslørt kritikk av sin egen generasjon generelt, og klassereisen fra opprørske 68′ere til veletablerte rike akademikere spesielt. Noen ganske ramsalte spark til norsk Ibsen-dyrkning (“er dette egentlig så veldig bra?”) blir det også tid til.

Vel, morsomt er det uansett