Posts Tagged ‘Fantasy’

Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown

Wednesday, October 7th, 2015

Sjefsheksa Granny Weatherwax er blitt gammel. Dvs, det har hun jo mer eller mindre alltid vært, men nå går det tyngre. Hun tar runden i Lancre, gjør skrubber hele hytta hun bor i, inklusive utedassen, tar på seg pent tøy, og legger seg til å sove. Når Døden så kommer for å hente henne er hun klar, og Døden selv synes det er en ren ære å få eskortere henne videre over i det neste og ukjente. Hvem skal så være den første blant likehekser? Granny selv etterlater seg ingen tvil. Hytta og heksedømmet hennes går til Tiffany Aching (Petronella Pine i den norske oversettelsen). Dermed blir det litt tungt for Tiffany også. Hun må pendle mellom Lancre og The Chalk. Som om det ikke var nok med dobbel jobb, er alvene på krigsstien igjen. Derfor er det veldig bra når det dukker opp en lærling til stillingen som heks. Og en geit.

Her er det ungt alvor og mye moro i sedvanlig sinnsyk forening, slik det gjerne er hos Pratchett. Hva skal man f.eks gjøre med gamle menn? Jo, gi dem et skur og noe å sysle med. Pratchetts gamle hederstanke, at ei jente kan bli trollmann får en fin gjenvisitt fra Equal Rites, idet en gutt vil bli heks. The Sheperd’s Crown er et flott punktum i den lange serien av Discworld-bøker. Det er likevel noe litt uforløst her, og jeg tipper salige Terry ville ha brukt mer tid på manuskriptet om han hadde vært i stand til det. Fansen må selvsagt ha med seg denne boka som siste bind i Discworld-serien, men den står godt på egne bein som frittstående fortsettelse på bøkene om Tiffany Aching. Anbefales for ungdom i alle aldre.

The Letters of J.R.R. Tolkien

Saturday, September 19th, 2015

How did we communicate before email? Before SMS? Before faxes? While using a telephone was an expensive luxury? People wrote letters. Writing a personal letter is a great exercise for the mind, giving the opportunity to think and focus, and make visible the train of your thought. Those who loved their language probably wrote more than others. And for many it was customary to keep letters, for reference, or for cherishing. So while looking for clues about someone’s life over the first 70 years of the 20th century, one should look for their letters.

J.R.R. Tolkien had during his lifetime a massive correspondence. He constantly wrote to his family, employers, friends, and publishers. Some of them are collected in this book. Through his letters, we follow his life, as seen with Tolkien’s own eyes, from the small everyday events when writing to his friends and family, through the drafts of The Lord of the Rings while writing to his publishers, and even to religious musings or pure philosophy, when writing to his children in his elder days.

Many of the letters were found in draft form, or collected from their receivers. The collection is comprehensive, but of course not complete. Lots of letters are missing, and no one knows how many Tolkien ever wrote. From the known letters, this is of course also an edition, and the editors have focused on Tolkien’s life, and especially the occations that touched the legendarium, from which his most famous works arose.

For those interested in Tolkien’s life and the story of his books, this is pure silver, and specked with golden treasures, like these:

Got my head-harvest reaped: a big crop: still fertile soil, evidently (#63)

The vast sum om human courage is stupendous (#64)

Finnish nearly ruined my Hon. Mods, and was the original gem of the Silmarillion (#75)

I coined the word ‘eucatastrophe’: the sudden happy turn in a story which pierces you with a joy that brings tears (which I argue is the highest function of fairy-stories to produce) (#89)

This university business of earning one’s living by teaching, delivering philological lectures, and daily attendance at ‘boards’ and other talk-meetings, interferes sadly with serious work. (#117)

The Letters of J.R.R. Tolkien is highly recommended reading. And if you get nothing else from this, at least I have learned, that taking time to write personal letters, is something I should do more often.

J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings (BBC dramatization)

Tuesday, September 1st, 2015

Inspired by a tweet I’m unable to find at the moment, I listened to BBC’s excellent full-cast dramatization of The Lord of the Rings again, for the first time in 15 years or so. While there are some choices I find strange, like Aragorn’s voice and style for instance, this is still a mighty interpretation of Tolkien’s masterpiece. And it includes quite a bit of song and music too. The intro theme still fills me with anticipation for a new episode, and almost gives me goosebumps.

If you think the complete audiobook too massive, this variant of The Lord of the Rings is a highly recommended abridged variant.

J.R.R. Tolkien: Unfinished Tales of Númenor and Middle-earth

Tuesday, March 10th, 2015

I read Unfinished Tales again. I should do so more often. It is a fantastic collection of writings, some in more finished form, some less, from J.R.R. Tolkien’s hand, collected, edited and commented by his son Christopher.

Here are the longest “raw” cuts of the story of Turin Túrambar, later fine edited and released as a separat work. Here is the touching story of Erendis, the unhappy wife of Aldarion, one of the mariner kings of Númenor, in almost Brontëan style. Here are essays on the wizards, the Istari, and of the seeing stones, the Palantíri. Here is the long version of the story that led Gandalf, Thorin Oakenshield and his 12 companions to Bilbo’s door, and the story of the hunt of the ring before Frodo set out from the Shire. In a footnote, we get the explanation of why it is said that Imrahil of Dol Amroth has some elven blood in his veins. In a moving part, we get the story of the oath of Eorl and Cirion. And we even get facts (though a bit confusing and partly contradicting) concerning Galadriel and Celeborn.

If you are a true fan of Tolkien’s works and legendarium, you probably have read Unfinished Tales already. If not, it’s high time.

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Wednesday, December 31st, 2014

I read Tolkien’s “canon” every christmas, and while posting late, I managed to read through The Silmarillion this December too.

While reading The Silmarillion yearly, there are some passages that touches me more than others. Luthien’s rescue of Beren on Tol-in-Gaurhoth. Hurin’s last stand – Aure Entuluva! The killing of Beleg Cúthalion. Fingon finding Maedhros by song. But I am deepest moved by the Ainulindalë, the Song of the Ainur, that is, the creation of the World, simply because it is so beautiful.

God, Eru Ilúvatar, creates the The World, and not the Earth only, but the whole Universe. And how is this done? It is shaped by song. But he does not sing himself. He suggests a theme, and lets his Ainur sing in before him. He’s not even conducting. He sits back, and lets the Ainur sing, improvising in beautiful harmony, inspired by his thought. And when the song is finished, he says Ëa! – Let this be! And the World is created from the void, and the Ainur watches their song unfold in time and matter and space. This is probably the finest image of Tolkien’s idea of sub-creation, and of course, integrated in his own legendarium.

But wait, there is more. The mightiest and proudest of all the Ainur was Melkor, and he tries to turn his song to another theme, where his song stands out. The result is disharmony. But Illúvatar tells him that there is nothing Melkor can do, that has not its uttermost source from him. So when the World is created, there are valleys where there were sung mountains, cold winter where there were sung mild summer, and fires and heat where there were sung water and cool breezes. But thus, there were snowflakes and ice crystals, and there were clouds and rain. Ever more beauty is revealed from Melkor’s attempt to draw the song to himself.

Both Melkor and rest of the Ainur improvise with free will, and as real beauty comes from all the Ainur’s song, Evil also comes from Melkor’s fall from harmony. God did not want evil to be, but while it is often hard and cruel to the children of Ilúvatar – elves and men, afterwards it will have been good to have been, as God will make amends, and from it create more beauty in a better world.

While Tolkien seldom preaches the Christian gospel in his books, the problem of evil and the span between free will and God’s omnipotence, is seldom better discussed than in this text.

The heroes of The Lord of the Rings

Wednesday, December 31st, 2014

Every year around christmas, I read Tolkiens “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. As earlier years, I’ve also this time tried to find a new angle or figure to watch closer. This year, let’s talk about heroes.

Who is the true hero of The Lord of the Rings. Frodo everybody yells at once, of course. Or Gandalf! Gandalf for president! – an american slogan from the sixties. Or even Aragorn, the high king returned.

I tend to disagree.

Of course, Frodo is the main character, the Ringbearer, our beloved protagonist, and the hero of the story, as he goes forward, constantly dodging dangers and all the time trying to avoid the lure of the Ring itself. But what does he do? (more…)

Neil Gaiman: Fragile Things

Monday, October 13th, 2014

En samling korte og lange noveller av Neil Gaiman, og med et og annet dikt slengt innimellom, komplett med en liten omtale for hvert stykke, der vi får vite når, til hva eller hvem, og av og til også hvorfor han skrev. Her er det mye rart. Et trist liv og et troll, Sherlock Holmes i H.P. Lovecraft-kontekst, tenåringer på sjekkern blant bokstavelig talt utenomjordisk vakre damer, tolv små noveller som matcher plata Strange little girls av forfatterens gode venn Tori Amos, et skrekk-pornografisk mareritt, en episode skrevet som intro til The Matrix-universet, hva som skjedde med Susan fra Narnia, og mye mye mer. Og når du tror alt er over kommer selve rosinen i pølsa, en skikkelig porsjon eventyr med Shadow, noen år etter American Gods, som Beowulf.

Her er det bare å ta av seg hatten. Dette er strålende.

Neil Gaiman: Stardust

Sunday, September 21st, 2014

Langt, langt inne i ALveland, høyt oppe i tårnet Stormholdt-borgen er kongen døende. Han vil sette sine (gjenlevende) sønner på prøve, for å se hvem som skal arve tronen av Stormholdt, og kaster tronesmykket langt ut av vinduet. Den som får tilbake smykket, en topas, skal arve tronen. Topasen flyr høyt og langt, og treffer en stjerne, som faller mot jorda.

Landsbyen Wall ligger på grensen til Alveland. I bymuren er det en port ut til en eng. Porten voktes dag og natt av de unge mennene i Landsbyen, men en gang hvert niende år er det et stort marked på enga, og folk fra fjern og nær, også fra Alveland, kommer til markedet. Unge Dunstan Thorn treffer en vakker alvekvinne som holdes fanget av en heks til månen mister sitt barn, og to mandager kommer sammen i samme uke. Han kjøper et vakkert smykke av henne. Dunstan treffer alven igjen på kvelden, og ni måneder senere havner det en kurv på døra hos Dunstan, med et lite barn oppi. Tristran Thorn, med usikkert opphav. 18 år senere frir Tristran til landsbyens skjønnhet, Victoria Forester. Hun ber ham hente stjernen som i det øyeblikket faller over Alveland. Tristran tar henne på ordet, og begir seg inn i eventyret.

Dette eventyret er skrevet som en gammeldags romanse, i klassisk tradisjon fra folkeeventyr og en twist av Alice i Eventyrland. Her er skumle hekser og talende trær, vimsete rare små menn med hatt, enhjørninger og løver, stolte prinser, overraskelser rundt annethvert hjørne, så godt som alle dyr er egentlig fortrollede mennesker, og alt går bra til slutt. Anbefales, både for fantasy-entusiaster, og barn i alle aldre som liker eventyr.

Neil Gaiman: Anansi Boys

Saturday, September 20th, 2014

Charles “Fat Charlie” Nancy, er egentlig slett ikke er feit, men fikk tilnavnet av faren, mr. Nancy som barn, og tilnavn faren gav, ble sittende. Han flyttet fra barndomshjemmet i Florida, idet moren gir opp faren og reiser over dammen, til London, der Charles vokser opp. Charles er sjenert og beskjeden, og rødmer og skammer seg for det meste. Han jobber i et byrå som tar hånd om finansene til kjendiser og andre som trenger folk til å passe på pengene sine for seg. Charles skal snart gifte seg, men så får han plutselig om at faren er død. Han reiser til Florida for å overvære begravelsen. Der får han vite at faren egentlig var en gammel afrikansk gud, selveste Anansi, guden for spillopper og snille og mindre snille triks og fanteri. Og ikke nok med at faren var en gud, han finner også ut at han har en bror. Og broren Spider er alt som Charlie ikke er. Han lever livet skamløst for alt hva det er verdt, med piker vin og sang, og snur Charles’ liv fullstendig på hodet.

Neil Gaiman har skrevet en helt fantastisk og morsom bok om sjenanse og skam mot prang og bram, om YOLO-livet mot ansvar og rettferdighet, om morsomme historier, og om gleden og styrken i det å synge. Oppi miksen har han blandet en humoristisk liten spøkelseshistorie, en overnaturlig kriminalthriller, noen referanser til Hitchcocks Fuglene og jeg mistenker ham for å ha laget hele plotet som unnskyldning for å drive research langs hvite strender i Karibia. Anbefales varmt!

Neil Gaiman: The Graveyard Book

Sunday, September 14th, 2014

Et småbarn, en liten gutt, er veldig flink til å klatre. Så flink faktisk, at han klatrer ut av barnesenga, aker ned trappa, og setter avsted på oppdagelsesferd på egenhånd. Alle foreldres mareritt, såklart. Men Gutten har ingen foreldre lenger. I samme øyeblikk som han krabber ut av døra, ned på gata, og stabber bortover veien, blir foreldrene hans nemlig effektivt myrdet av en leiemorder, som så går etter gutten. Like ved er en kirkegård. Gutten går dit, og de døde som bor der sørger for at morderen ikke finner ham. Så har han ikke noe sted å være, men får vokse opp blant de døde, under navnet Nobody Owens, eller bare Bod blant venner. Med et koselig ektepar, spøkelsene herr og fru Ownens som fosterforeldre, en vennlig vampyr som verge, og en litt streng russisk varulv som lærer, er han rimelig trygg mot nattens skumle vesener, men de kan ikke beskytte ham for alltid.

Barnevennlig fantasy, litt spennende, litt skummel, litt morsom, og litt trist. Som mye av det Neil Gaiman skriver. Om ikke så veldig dypt, så et ganske fantastisk plot. Tolkien-entusiaster vil kjenne igjen minst en delfortelling i lett omskrevet variant. Kan trygt anbefales, både for Gaiman-fans og barn/unge. Finnes visstnok også i tegneserievariant.