Posts Tagged ‘Fantasy’

J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings (BBC dramatization)

Tuesday, September 1st, 2015

Inspired by a tweet I’m unable to find at the moment, I listened to BBC’s excellent full-cast dramatization of The Lord of the Rings again, for the first time in 15 years or so. While there are some choices I find strange, like Aragorn’s voice and style for instance, this is still a mighty interpretation of Tolkien’s masterpiece. And it includes quite a bit of song and music too. The intro theme still fills me with anticipation for a new episode, and almost gives me goosebumps.

If you think the complete audiobook too massive, this variant of The Lord of the Rings is a highly recommended abridged variant.

J.R.R. Tolkien: Unfinished Tales of Númenor and Middle-earth

Tuesday, March 10th, 2015

I read Unfinished Tales again. I should do so more often. It is a fantastic collection of writings, some in more finished form, some less, from J.R.R. Tolkien’s hand, collected, edited and commented by his son Christopher.

Here are the longest “raw” cuts of the story of Turin Túrambar, later fine edited and released as a separat work. Here is the touching story of Erendis, the unhappy wife of Aldarion, one of the mariner kings of Númenor, in almost Brontëan style. Here are essays on the wizards, the Istari, and of the seeing stones, the Palantíri. Here is the long version of the story that led Gandalf, Thorin Oakenshield and his 12 companions to Bilbo’s door, and the story of the hunt of the ring before Frodo set out from the Shire. In a footnote, we get the explanation of why it is said that Imrahil of Dol Amroth has some elven blood in his veins. In a moving part, we get the story of the oath of Eorl and Cirion. And we even get facts (though a bit confusing and partly contradicting) concerning Galadriel and Celeborn.

If you are a true fan of Tolkien’s works and legendarium, you probably have read Unfinished Tales already. If not, it’s high time.

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Wednesday, December 31st, 2014

I read Tolkien’s “canon” every christmas, and while posting late, I managed to read through The Silmarillion this December too.

While reading The Silmarillion yearly, there are some passages that touches me more than others. Luthien’s rescue of Beren on Tol-in-Gaurhoth. Hurin’s last stand – Aure Entuluva! The killing of Beleg Cúthalion. Fingon finding Maedhros by song. But I am deepest moved by the Ainulindalë, the Song of the Ainur, that is, the creation of the World, simply because it is so beautiful.

God, Eru Ilúvatar, creates the The World, and not the Earth only, but the whole Universe. And how is this done? It is shaped by song. But he does not sing himself. He suggests a theme, and lets his Ainur sing in before him. He’s not even conducting. He sits back, and lets the Ainur sing, improvising in beautiful harmony, inspired by his thought. And when the song is finished, he says Ëa! – Let this be! And the World is created from the void, and the Ainur watches their song unfold in time and matter and space. This is probably the finest image of Tolkien’s idea of sub-creation, and of course, integrated in his own legendarium.

But wait, there is more. The mightiest and proudest of all the Ainur was Melkor, and he tries to turn his song to another theme, where his song stands out. The result is disharmony. But Illúvatar tells him that there is nothing Melkor can do, that has not its uttermost source from him. So when the World is created, there are valleys where there were sung mountains, cold winter where there were sung mild summer, and fires and heat where there were sung water and cool breezes. But thus, there were snowflakes and ice crystals, and there were clouds and rain. Ever more beauty is revealed from Melkor’s attempt to draw the song to himself.

Both Melkor and rest of the Ainur improvise with free will, and as real beauty comes from all the Ainur’s song, Evil also comes from Melkor’s fall from harmony. God did not want evil to be, but while it is often hard and cruel to the children of Ilúvatar – elves and men, afterwards it will have been good to have been, as God will make amends, and from it create more beauty in a better world.

While Tolkien seldom preaches the Christian gospel in his books, the problem of evil and the span between free will and God’s omnipotence, is seldom better discussed than in this text.

The heroes of The Lord of the Rings

Wednesday, December 31st, 2014

Every year around christmas, I read Tolkiens “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. As earlier years, I’ve also this time tried to find a new angle or figure to watch closer. This year, let’s talk about heroes.

Who is the true hero of The Lord of the Rings. Frodo everybody yells at once, of course. Or Gandalf! Gandalf for president! – an american slogan from the sixties. Or even Aragorn, the high king returned.

I tend to disagree.

Of course, Frodo is the main character, the Ringbearer, our beloved protagonist, and the hero of the story, as he goes forward, constantly dodging dangers and all the time trying to avoid the lure of the Ring itself. But what does he do? (more…)

Neil Gaiman: Fragile Things

Monday, October 13th, 2014

En samling korte og lange noveller av Neil Gaiman, og med et og annet dikt slengt innimellom, komplett med en liten omtale for hvert stykke, der vi får vite når, til hva eller hvem, og av og til også hvorfor han skrev. Her er det mye rart. Et trist liv og et troll, Sherlock Holmes i H.P. Lovecraft-kontekst, tenåringer på sjekkern blant bokstavelig talt utenomjordisk vakre damer, tolv små noveller som matcher plata Strange little girls av forfatterens gode venn Tori Amos, et skrekk-pornografisk mareritt, en episode skrevet som intro til The Matrix-universet, hva som skjedde med Susan fra Narnia, og mye mye mer. Og når du tror alt er over kommer selve rosinen i pølsa, en skikkelig porsjon eventyr med Shadow, noen år etter American Gods, som Beowulf.

Her er det bare å ta av seg hatten. Dette er strålende.

Neil Gaiman: Stardust

Sunday, September 21st, 2014

Langt, langt inne i ALveland, høyt oppe i tårnet Stormholdt-borgen er kongen døende. Han vil sette sine (gjenlevende) sønner på prøve, for å se hvem som skal arve tronen av Stormholdt, og kaster tronesmykket langt ut av vinduet. Den som får tilbake smykket, en topas, skal arve tronen. Topasen flyr høyt og langt, og treffer en stjerne, som faller mot jorda.

Landsbyen Wall ligger på grensen til Alveland. I bymuren er det en port ut til en eng. Porten voktes dag og natt av de unge mennene i Landsbyen, men en gang hvert niende år er det et stort marked på enga, og folk fra fjern og nær, også fra Alveland, kommer til markedet. Unge Dunstan Thorn treffer en vakker alvekvinne som holdes fanget av en heks til månen mister sitt barn, og to mandager kommer sammen i samme uke. Han kjøper et vakkert smykke av henne. Dunstan treffer alven igjen på kvelden, og ni måneder senere havner det en kurv på døra hos Dunstan, med et lite barn oppi. Tristran Thorn, med usikkert opphav. 18 år senere frir Tristran til landsbyens skjønnhet, Victoria Forester. Hun ber ham hente stjernen som i det øyeblikket faller over Alveland. Tristran tar henne på ordet, og begir seg inn i eventyret.

Dette eventyret er skrevet som en gammeldags romanse, i klassisk tradisjon fra folkeeventyr og en twist av Alice i Eventyrland. Her er skumle hekser og talende trær, vimsete rare små menn med hatt, enhjørninger og løver, stolte prinser, overraskelser rundt annethvert hjørne, så godt som alle dyr er egentlig fortrollede mennesker, og alt går bra til slutt. Anbefales, både for fantasy-entusiaster, og barn i alle aldre som liker eventyr.

Neil Gaiman: Anansi Boys

Saturday, September 20th, 2014

Charles “Fat Charlie” Nancy, er egentlig slett ikke er feit, men fikk tilnavnet av faren, mr. Nancy som barn, og tilnavn faren gav, ble sittende. Han flyttet fra barndomshjemmet i Florida, idet moren gir opp faren og reiser over dammen, til London, der Charles vokser opp. Charles er sjenert og beskjeden, og rødmer og skammer seg for det meste. Han jobber i et byrå som tar hånd om finansene til kjendiser og andre som trenger folk til å passe på pengene sine for seg. Charles skal snart gifte seg, men så får han plutselig om at faren er død. Han reiser til Florida for å overvære begravelsen. Der får han vite at faren egentlig var en gammel afrikansk gud, selveste Anansi, guden for spillopper og snille og mindre snille triks og fanteri. Og ikke nok med at faren var en gud, han finner også ut at han har en bror. Og broren Spider er alt som Charlie ikke er. Han lever livet skamløst for alt hva det er verdt, med piker vin og sang, og snur Charles’ liv fullstendig på hodet.

Neil Gaiman har skrevet en helt fantastisk og morsom bok om sjenanse og skam mot prang og bram, om YOLO-livet mot ansvar og rettferdighet, om morsomme historier, og om gleden og styrken i det å synge. Oppi miksen har han blandet en humoristisk liten spøkelseshistorie, en overnaturlig kriminalthriller, noen referanser til Hitchcocks Fuglene og jeg mistenker ham for å ha laget hele plotet som unnskyldning for å drive research langs hvite strender i Karibia. Anbefales varmt!

Neil Gaiman: The Graveyard Book

Sunday, September 14th, 2014

Et småbarn, en liten gutt, er veldig flink til å klatre. Så flink faktisk, at han klatrer ut av barnesenga, aker ned trappa, og setter avsted på oppdagelsesferd på egenhånd. Alle foreldres mareritt, såklart. Men Gutten har ingen foreldre lenger. I samme øyeblikk som han krabber ut av døra, ned på gata, og stabber bortover veien, blir foreldrene hans nemlig effektivt myrdet av en leiemorder, som så går etter gutten. Like ved er en kirkegård. Gutten går dit, og de døde som bor der sørger for at morderen ikke finner ham. Så har han ikke noe sted å være, men får vokse opp blant de døde, under navnet Nobody Owens, eller bare Bod blant venner. Med et koselig ektepar, spøkelsene herr og fru Ownens som fosterforeldre, en vennlig vampyr som verge, og en litt streng russisk varulv som lærer, er han rimelig trygg mot nattens skumle vesener, men de kan ikke beskytte ham for alltid.

Barnevennlig fantasy, litt spennende, litt skummel, litt morsom, og litt trist. Som mye av det Neil Gaiman skriver. Om ikke så veldig dypt, så et ganske fantastisk plot. Tolkien-entusiaster vil kjenne igjen minst en delfortelling i lett omskrevet variant. Kan trygt anbefales, både for Gaiman-fans og barn/unge. Finnes visstnok også i tegneserievariant.

Thore Hansen: Skogland 1-5 + Alvenes lengsel

Sunday, September 14th, 2014

Skogmannen Gwan er den siste av sitt folk. Alt han hadde har han mistet, og det eneste han ønsker er en ærefull død. Så han oppsøker en drage, for å ta livet av den, eller dø i forsøket. Han dreper dragen. Men i Dragens rede finner han et egg, og en gutt, et menneskebarn, opplagt fanget av dragen som føde til drageyngelet som venter inne i egget. Gwan tar med seg gutten, og oppfostrer ham, først som verge, siden som venn. Og jammen dukker det ikke opp et drageyngel som kjæledyr i denne litt underlige familien også.

Gjennom en serie fantasybøker for barn f.eks i 10-års-alderen, opplever de mange eventyr, der vi finner glemte byer, treffer onde mennesker, flere drager, schimooler, troll, og alver, og mellom slagene hviler man selvsagt ut på et vertshus der ølet er godt, og det alltid er fyr på peisen.

Dette er nydelig fantasy, av og til med alvorlige undertoner, og ikke minst fantastisk illustrert av forfatteren selv. Finner du en samleutgave uten illustrasjoner: Styr unna! Om bøkene ikke lenger er i salg finnes de garantert på nærmeste bibliotek. Anbefales varmt.

Neil Gaiman: Coraline

Monday, September 8th, 2014

Coraline Jones flytter inn med Mamma og Pappa i nytt hus. Huset er egentlig et gammelt stort hus som er delt opp i leiligheter, så vegg i vegg bor herr Bobo som forsøker å trene opp sirkus-mus, og et par søte gamle damer. Coraline kjeder seg. Hun har tegnet. Og lest. Og truffet en katt. Mamma og Pappa har ikke tid til å leke eller være sammen med henne. Så Coraline går på oppdagelsesferd. Hun finner en dør. Mamma forklarer at bak døra er det bare en mursteinsvegg. Døra er der fra den gangen før huset ble delt opp i leiligheter. Coraline besøker de gamle damene i stedet. De serverer te, og leser fremtiden hennes i teblader. Det ser dårlig ut, så hun får en påstått magisk stein som beskyttelse. Herr Bobo har en beskjed fra musene hennes. Ikke gå gjennom døra. Men Coraline kjeder seg, så hun går gjennom døra likevel. Det viser seg å være en dårlig idé. For på den andre siden av døra er Den Andre Mammaen. Som er nesten som mammaen hjemme. Og hun er veldig glad i barn.

En blanding av skvett-skrekkfilm og Alice i Eventyrland. Fornøyelig, morsom, og litt skremmende, men ikke verre enn at det går bra til slutt. Heldigvis.