Posts Tagged ‘Fantasy’

Diana Wynne Jones: The Pinhoe egg

Friday, April 21st, 2017

Vi er tilbake i Chrestomanci sin “egen” verden, kronologisk noen år etter den første boka i serien. Eric (eller bare “Cat”) har blitt noen år eldre, og hakket mer selvstendig enn sist. I en landsby i nærheten av Chrestomansi Castle har en gammel familiefeide blusset opp igjen. Pinhoe-slekta har samarbeidet bra med Farleigh-slekta, men Marianne Pinhoe, jevngammel med Cat, mistenker at Bestemor Pinhoe kaster magi og forbannelser på tvers mellom familiene, da hun og senga hennes blir flyttet fra det gamle huset, til et sted der familien kan ta bedre vare på henne. Marianne Pinhoe blir kjent med Cat, og sammen finner de en magisk hemmelighet i det gamle huset.

Ved siden av hovedsporet i fortellingen er det mange morsomme sidespor. Mariannes bror og Chrestomancis sønn Roger er to luringer som har smarte prosjekter på gang. Cat lærer å ri. Flyttingen av Bestemor Pinhoe er litt av et sirkus. Chrestomancis datter Julia, og hennes venninne Janet, som er Cats søster Gwendolen sin ekvivalent fra en annen verden (ja, det er komplisert med parallelle verdener) har kjærlighetssorger som tenåringer flest.

Lunt og morsomt. Fin ungdomsfantasy i serien.

Diana Wynne Jones: The Maigicians of Caprona

Monday, March 27th, 2017

I Caprona, en liten bystat i det vi ville kalt Italia, bor lille Tonino med familien sin, Casa Montana. Huset Montana er kjent for sine magiske evner, og som håndverkere flest er de ofte på oppdrag for den lokale fyrsten, for eksempel med å forsterke den lokale broen med trylleformler. Men det er noe rart som skjer. Det er mindre kraft i magien i byen, og hele bystaten står i fare for å falle i krig mot nabostatene Pisa og Siena. Montana-familien skylder på den konkurrerende Casa Petrocchi, og vica verca, naturligvis, siden det har vært ondt blod mellom familiene i lang tid. Men Tonino skjønner at det er noe annet på gang, og det eneste som kan redde byen, er at noen finner trylleformelen som kan vekke byens sovende engel.

Her er det klassiske italienske familiefeider, med kryssende kjærlighet, tause fedre, kyssende mødre, hvitløk og pasta, blandet med en typisk fortelling om litt engstelige men veldig modige barn, en ekte ond dronning, og ikke minst en magisk katt. Ja og bittelitt om Chrestomansi, for å knytte det til resten av serien, så klart.

Dette er mest gøy, og ikke så dypt. Anbefales for barn og unge som liker lett fantasy.

Richard Adams: Watership Down

Saturday, March 18th, 2017

Hazel, en viljesterk og oppvakt kanin i flokken, lytter til broren Fiver som er synsk, og forstår at kaninhulen deres er dømt. Den vil bli gravd opp av menneskene, så det er bare å komme seg avgårde. Siden kaninhøvdingen ikke vil høre på dem, rømmer de sammen med en liten gruppe andre eventyrlystne kaniner, for å danne en ny flokk på et nytt sted. Underveis opplever de mange eventyr, og må ofte kjempe for livet.

Adams’ absolutte klassiker fra 1972 er en rik bok. I det ytre kan den likne på en ganske vanlig form, en fortelling for barn om snakkende dyr. Men under overflaten er dette på grensen til High Fantasy, med barske helter, brorskap, profetier, tøffe slag, djerve raid, kjærlighet, oppofrelse, og nydelige detaljer som egen mytologi, språk, og tallsystem. Selv om kaninene selvsagt er antropomorfe, og tenker og handler rasjonelt lik mennesker, har forfatteren tatt høyde (eller lavde) for at de er nettopp kaniner, og beskrevet verden fra deres synsvinkel. Det er svært gjennomført, og veldig imponerende. Verden sees gjennom blader og gress, og sikten blir helt borte når regnet slår ned, og dråpene spretter i støvet. Flukt fra fienden er en heltegjerning, og det verste som kan skje er å bli angrepet, og stå igjen, frosset i panisk redsel uten klare å rive seg løs. Menneskenes oppførsel er selvsagt fullstendig uforståelig, og hvorfor triller de rundt i farlige illeluktende hrududu‘er?

Det er også en masse visdom inni her. Hazel er en storartet leder, selv om han verken er sterkest eller raskest.

Watership down (eller Flukten til Watership om man leser den på norsk) er en klassiker som bør inngå i enhver barnefamilies bibliotek, sammen med Lindgren, Tolkien, Lewis, og Milne. Boka gir glede og dybde i flere nivåer, og kan som andre gode klassikere leses igjen og igjen, også som voksen, og gi et voksende utbytte for hver gang.

Anbefales!

Diana Wynne Jones: Witch Week

Monday, February 27th, 2017

Storbritannia, en gang på 80-tallet. Larwood House er en kostskole, i en verden ganske lik vår egen, med et unntak: Magi finnes, men det er veldig, veldig forbudt. Hekser, både kvinnelige og mannlige, som blir oppdaget, kan bli tatt av selveste inkvisisjonen, for å bli brent på bålet!

En morgen oppdager lærerne at noen har skrevet på tavla: “NOEN I KLASSEN ER EN HEKS”. Dette er selvsagt en forferdelig påstand. Er det en dårlig spøk? Er det en provokasjon? Tyster noen? Er det sant? Det mysser av rykter og hvisking. Her må lærerne ta tak.

Barne- og ungdomsbok med litt girl power. Ikke overraskende er det barna med litt tilpasningsvansker, og ikke alltid dem med flest venner, som er disponert for magiske krefter. Miks inn en del tenåringsintriger, og en god porsjon humor, så har du en strålende bok. Litt mer alvor blir det når inkvisisjonen dundrer inn, men ikke verre enn at vi overlever.

Diana Wynne Jones: The Lives of Christopher Chant

Saturday, February 18th, 2017

Det er mangt å bruke drageblod til, hadde det bare ikke vært så vanskelig å få tak i. Dessuten er det veldig forbudt, siden det er et så kraftig magisk stoff. Og det finnes nesten ikke i Verden 12A. I andre parallelle verdener derimot, er det ganske lett å få tak. Man trenger bare noen som kan skaffe stoffet, og noen som kan smugle det fra en verden til en annen. Da vil man bli veldig, veldig rik. Såfremt man ikke blir oppdaget, så klart.

Den unge Christopher Chant er utpekt til å bli den neste Chrestomansi, noe som ser ut til å bli en ensom sjebne. Han drømmer rare drømmer. Det er nesten som om han går inn i en annen verden. Og duverden hvor mye morsomt man kan finne på der. I en av verdenene finnes det f.eks en utrolig søt jente som Christopher har lyst til å bli mer kjent med. At hun også er en gudinne i den andre verdenen skremmer ham ikke. Onkel Ralph er svært interessert i disse drømmene, særlig siden Christopher faktisk kan ta med seg ting fra drømmen og ut i sin egen verden, så Onkel Ralph og Christopher gjør hemmelige eksperimenterer sammen, for forskningens skyld, så klart.

Vi hopper i tid fra Charmed Life, en generasjon tilbake, til Chrestomancis oppvekst. Det er en søt liten historie, litt forutsigbar, men det er så sjarmerende at det ikke gjør noe. Den unge kostskoletrollmannen som roter seg bort i magiske drømmer er et kjent tema i nyere bøker også. Anbefales for dem som liker fantasy for barn.

Diana Wynne Jones: Charmed Life

Saturday, February 11th, 2017

Gwendolen er et fantastisk hekseemne. Naboene vet det, ja hele Coven Street vet det. Lillebroren Eric, stort sett bare kalt Cat, dilter etter, og er egentlig fornøyd med at det er Gwen som får oppmerksomheten. Han trenger den nemlig ikke. Gwen og Cat ble foreldreløse etter en båtulykke, der foreldrene druknet. Og siden Gwen har et slikt fantastisk magisk talent, blir hun ikke overrasket da de blir kalt til å bo på selveste Chrestomanci Castle, den magiske myndigheten for hele England. Det som kanskje er litt overraskende er at Cat også skal være med.

En god start på en fin fantasy-serie med trollmenn og hekser for barn og ungdom. Kult å lese en pre-Harry-Potter-historie i genren. Artig vri med long-world-konseptet, med mange parallelle verdener. Litt gammelmodig i stilen kanskje, men stor underholdningsverdi. Noen litt underlige friheter underveis, feks en detalj: Jeg sliter litt med å se hvilken rolle kirken har i boka. Den er tilsynelatende viktig for landsbyfolket, og Chrestomanci har respekt for den, men hvilken funksjon har en kristen kirke i et magisk samfunn?

Jeg kommer nok til å lese resten av Chrestomanci-serien, tenker jeg.

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion; The bigger they are, the harder they fall

Friday, December 30th, 2016

I read Tolkien’s canon every year around Christmas. So also this year.

One of Tolkien’s themes revisited in several of his works, is the fall from greatness.

In The Lord of the Rings, Gandalf tells us that “Nothing is evil in the beginning. Even Sauron was not so.” The all-evil Sauron, the big foe of the world, started out as a good guy, one of the sevants of Melkor. And in the Silmarillion it is told that his master, Morgoth, the black enemy of all elves and men, was once Melkor, the mightiest of the Mayar, the angelic beings of Eru Illúvatar. Instead of serving and building, Melkor rebelled, and in his pride, wanted to rule the world that the Maiar achieved. So Melkor, He who arises in might became he that fell to darkness.

The greatest of the Noldorin elves was Fëanor, for he was “made the mightiest in all parts of body and mind: in valour, in endurance, in beauty, in understanding, in skill, in strength and subtlety alike: of all the Children of Ilúvatar, and a bright flame was in him.” Fëanor makes great works. Tolkien, with his love for language, shows the greatness of him by telling how Fëanor bettered the runes, and created the letters for writing with pen, that were still used by elves and men in Middle-earth, thousands of years later. Even Gandalf recognices Fëanor’s gift for craft, when he feels the desire of the palantír, which he presumes was made by him: “to look across the wide seas of water and of time to Tirion the Fair, and perceive the unimaginable hand and mind of Fëanor at their work, while both the White Tree and the Golden were in flower!” And he even made the silmarills, greatest and most beautiful of all the gems of the World. But Fëanor turns to madness and evil. By his might in words, he turns the Noldor against the Valar, and sets them marching out of the blessed realm of Valinor. He fights and slays his kin at the Swan Havens of Alqualondë. He leaves his followers to shame or a terrible and dangerous march, when burning the stolen ships after crossing back to Middle-earth. He, the greatest of all the Noldor falls, and his fall is great.

Of the Ístari, the wizards, Saruman the White, is the chief and leader. He is the greatest in skill of mind and of lore, and has the gift of turning all to his will by speech. Gandalf calls him the head of his order. Later Frodo will not have Sharkey killed, for “he was great once, of a noble kind, that we should not dare to raise our hands against.” But as Gandalf says, “he will not serve, only command”, and Saruman falls from his noble quest of helping men and elves against Sauron, to become a war-lord, rivaling Sauron himself.

Tolkien’s themes about the great ones who fall, resembles the story of Ikaros, who achieved the gift of flying by gluing feathers to his body by wax, but in his pride, he flew too close to the sun, so the wax melted, and he fell from the sky.

The ones with the greatest power, are always in the danger of taking too much pride of their work and themselves, and turn from serving others in humility, to seeking power and dominion over others. That is evil in Tolkien’s works.

J.R.R. Tolkien: The Hobbit, illustrated by Jemima Catlin

Monday, December 26th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is, The Silmarillion, The Hobbit, The Lord of the Rings, every year. So also this year. There are a lot of things to say about the Hobbit, but this year, I’d just like to show off my new copy of the book, beautifully illustrated by the illustrous illustrator Jemima Catlin.

20170224_183214_small

20170224_183501_small

I picked this up in a used book store, and hey, it was even signed by the illustrator!

20170224_183328_small

I really like Catlin’s style

 

20170226_091331_small

Fits nicely in my growing collection of Hobbit versions.

For Angelica’s use: The Matter of the Mirror (J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings)

Saturday, December 24th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about christmas. So also this year.

In chapter two of The Lord of the Rings, we find a short note on one of Bilbo Baggins’ relations, the young Angelica. Bilbo leaves her a round convex mirror as a farewell gift, and tags it with “For Angelica’s use”, and the author adds that “She was a young Baggins, and too obviously considered her face shapely”.

Now, a couple of questions arise at once: Why in Middle-earth would Bilbo own a non-flat mirror like this? Is it clown-mirror, left-over from some carneval party, or just some other old strange mathom? One might also worry about Angelica’s reaction. As a youngster, isn’t this a bit harsh from old Bilbo to tease her for her caring about her looks?

A convex looking-glass is of course a woman’s make-up mirror, as the curved surface makes it magnifying. And Bilbo being a bachelor, obviously must have inherited this from his mother, Belladonna Took. As Belladonna was of a wealthy family, and as Bilbo had taken care of her mirror for all the years after her death, it must have been quite a heirloom, and just not another mathom. I presume a frame of victorian style silver plated engravings at least.

So giving Angelica his mother’s mirror, with a tongue-in-cheek joke, would be a kind gift from old uncle Bilbo, and it was probably warmly received by her.

Tolkien on Death (J.R.R. Tolkien: The Silmarillion)

Thursday, December 24th, 2015

Around christmas, every year, I read Tolkien’s “canon”, that is, The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. So also this year. And this year’s theme from the Silmarillion is … death. How depressing! Or is it?

Several times after his books took off into a success, Tolkien was asked what they were really about. What was the main theme in The Lord of the Rings, and his other texts? One of the answers he gave, perhaps with the tongue in his cheek, was that ultimately, they were about Death. Reading the Silmarillion, this is more visible than in most of the rest of the legendarium. There is death, sure there is, in The Hobbit and The Lord of the Rings, but death, and the fear of it, not as present as in the Silmarillion.

Before some unknown happening in man’s existence (hints of a fall to sin exists in Letters and The History of Middle-earth, but this was dropped in the later Silmarillion), death was the gift of God (Eru Ilúvatar) to man. What happens after death, the Elves (that has the point of view in the Silmarillion), do not know, and to them, death by age is a strange thing. As they say in Of the beginning of days: whereas to men, he gave strange gifts. But men should trust Eru, and receive death without fearing the unknown. But Morgoth, the Enemy, brings fright of the everlasting darkness to them, and they tend to envy the elves for their immortality within this world. Accepting death as it comes, and not strive for longer life, is presented by Tolkien as a purity. And it is a common mark of a corrupted society when this does not happen. So when Theoden dies in battle, or Aragorn lies down to rest after all his deeds, this is a Good Thing. But as heraldry and strong elixirs becomes more important than faithfully giving power over to your heir, Númenor and Gondor wanes.

Most visible in the legendarium is this in Númenor. The first kings of the Land of the Star live to a very old age, and when their time comes, they give their crown to their heir when he or she comes to age and hood, and then go to rest. And the people followed their king. But as we read in the Akallabêth, when Sauron gets power over the king, the fear of the darkness comes, and the strive to longer life reappears, as their actual life grows shorter. Parallely, we get the kings’ hunger for power, strife between the Númenoreans and enslavement of the people of the coasts. The unwillingness to accept death as a part of life, and a hope, makes the societies of Middle-Earth suffer.

This reappearing mode must have been important for Tolkien, and his catholic christian view shines through: Death is not to be feared, for there is hope after death. As Aragorn says to Arwen at his deathbed: Behold, we are not bound for ever to the circles of the world, and beyond them is more than memory.