Posts Tagged ‘Fantasy’

Neil Gaiman: Anansi Boys

Saturday, September 20th, 2014

Charles “Fat Charlie” Nancy, er egentlig slett ikke er feit, men fikk tilnavnet av faren, mr. Nancy som barn, og tilnavn faren gav, ble sittende. Han flyttet fra barndomshjemmet i Florida, idet moren gir opp faren og reiser over dammen, til London, der Charles vokser opp. Charles er sjenert og beskjeden, og rødmer og skammer seg for det meste. Han jobber i et byrå som tar hånd om finansene til kjendiser og andre som trenger folk til å passe på pengene sine for seg. Charles skal snart gifte seg, men så får han plutselig om at faren er død. Han reiser til Florida for å overvære begravelsen. Der får han vite at faren egentlig var en gammel afrikansk gud, selveste Anansi, guden for spillopper og snille og mindre snille triks og fanteri. Og ikke nok med at faren var en gud, han finner også ut at han har en bror. Og broren Spider er alt som Charlie ikke er. Han lever livet skamløst for alt hva det er verdt, med piker vin og sang, og snur Charles’ liv fullstendig på hodet.

Neil Gaiman har skrevet en helt fantastisk og morsom bok om sjenanse og skam mot prang og bram, om YOLO-livet mot ansvar og rettferdighet, om morsomme historier, og om gleden og styrken i det å synge. Oppi miksen har han blandet en humoristisk liten spøkelseshistorie, en overnaturlig kriminalthriller, noen referanser til Hitchcocks Fuglene og jeg mistenker ham for å ha laget hele plotet som unnskyldning for å drive research langs hvite strender i Karibia. Anbefales varmt!

Neil Gaiman: The Graveyard Book

Sunday, September 14th, 2014

Et småbarn, en liten gutt, er veldig flink til å klatre. Så flink faktisk, at han klatrer ut av barnesenga, aker ned trappa, og setter avsted på oppdagelsesferd på egenhånd. Alle foreldres mareritt, såklart. Men Gutten har ingen foreldre lenger. I samme øyeblikk som han krabber ut av døra, ned på gata, og stabber bortover veien, blir foreldrene hans nemlig effektivt myrdet av en leiemorder, som så går etter gutten. Like ved er en kirkegård. Gutten går dit, og de døde som bor der sørger for at morderen ikke finner ham. Så har han ikke noe sted å være, men får vokse opp blant de døde, under navnet Nobody Owens, eller bare Bod blant venner. Med et koselig ektepar, spøkelsene herr og fru Ownens som fosterforeldre, en vennlig vampyr som verge, og en litt streng russisk varulv som lærer, er han rimelig trygg mot nattens skumle vesener, men de kan ikke beskytte ham for alltid.

Barnevennlig fantasy, litt spennende, litt skummel, litt morsom, og litt trist. Som mye av det Neil Gaiman skriver. Om ikke så veldig dypt, så et ganske fantastisk plot. Tolkien-entusiaster vil kjenne igjen minst en delfortelling i lett omskrevet variant. Kan trygt anbefales, både for Gaiman-fans og barn/unge. Finnes visstnok også i tegneserievariant.

Thore Hansen: Skogland 1-5 + Alvenes lengsel

Sunday, September 14th, 2014

Skogmannen Gwan er den siste av sitt folk. Alt han hadde har han mistet, og det eneste han ønsker er en ærefull død. Så han oppsøker en drage, for å ta livet av den, eller dø i forsøket. Han dreper dragen. Men i Dragens rede finner han et egg, og en gutt, et menneskebarn, opplagt fanget av dragen som føde til drageyngelet som venter inne i egget. Gwan tar med seg gutten, og oppfostrer ham, først som verge, siden som venn. Og jammen dukker det ikke opp et drageyngel som kjæledyr i denne litt underlige familien også.

Gjennom en serie fantasybøker for barn f.eks i 10-års-alderen, opplever de mange eventyr, der vi finner glemte byer, treffer onde mennesker, flere drager, schimooler, troll, og alver, og mellom slagene hviler man selvsagt ut på et vertshus der ølet er godt, og det alltid er fyr på peisen.

Dette er nydelig fantasy, av og til med alvorlige undertoner, og ikke minst fantastisk illustrert av forfatteren selv. Finner du en samleutgave uten illustrasjoner: Styr unna! Om bøkene ikke lenger er i salg finnes de garantert på nærmeste bibliotek. Anbefales varmt.

Neil Gaiman: Coraline

Monday, September 8th, 2014

Coraline Jones flytter inn med Mamma og Pappa i nytt hus. Huset er egentlig et gammelt stort hus som er delt opp i leiligheter, så vegg i vegg bor herr Bobo som forsøker å trene opp sirkus-mus, og et par søte gamle damer. Coraline kjeder seg. Hun har tegnet. Og lest. Og truffet en katt. Mamma og Pappa har ikke tid til å leke eller være sammen med henne. Så Coraline går på oppdagelsesferd. Hun finner en dør. Mamma forklarer at bak døra er det bare en mursteinsvegg. Døra er der fra den gangen før huset ble delt opp i leiligheter. Coraline besøker de gamle damene i stedet. De serverer te, og leser fremtiden hennes i teblader. Det ser dårlig ut, så hun får en påstått magisk stein som beskyttelse. Herr Bobo har en beskjed fra musene hennes. Ikke gå gjennom døra. Men Coraline kjeder seg, så hun går gjennom døra likevel. Det viser seg å være en dårlig idé. For på den andre siden av døra er Den Andre Mammaen. Som er nesten som mammaen hjemme. Og hun er veldig glad i barn.

En blanding av skvett-skrekkfilm og Alice i Eventyrland. Fornøyelig, morsom, og litt skremmende, men ikke verre enn at det går bra til slutt. Heldigvis.

Neil Gaiman: The Ocean at the end of the Lane

Thursday, September 4th, 2014

En gutt (jeg-person og forteller) bor med lillesøster, far og mor i et hus på landet. Han er litt ensom, sitter ofte for seg selv og leser bøker. Det skjer rare ting. Leieboeren i huset stjeler farens bil, og begår selvmord. Gutten selv våkner med en mynt i halsen, og holder på å kveles. Søsteren finner penger slengt rundt. Gutten oppsøker naboen, i det lille huset ved enden av veien, der familien Hempstock bor. En eldgammel bestemor, hennes voksne datter, og barnebarnet Lettie. Siden de opplagt er av overnaturlig – eh – overbevisning (bestemoren husker f.eks da universet ble til, og Hempstock-familien er representert i flere Gaiman-bøker, f.eks som heks i The Graveyard Book), deler han problemet sitt med dem. Lettie blir sendt ut for å ordne opp, og hun tar med seg gutten. Det ender ikke så bra. Han får med seg noe han ikke burde hjem til huset igjen.

Dagen etter kunngjør guttens mor at fordi hun er så mye borte i ny jobb, skal de få en husholderske som skal passe barna, Ursula Montkton. Gutten innser imidlertid at Ursula ikke er den hun utgir seg for å være, og kommer opp i en rekke vanskeligheter. Dessuten er Verden slik vi kjenner den i fare.

Kjærlig skrevet til sin kone, har forfatteren laget en historie som er litt forskjellig fra de andre bøkene hans. Den var påtenkt som en liten novelle, men hadde vokst til en liten roman da den var ferdig fortalt. Neil Gaiman har lagt inn mye av sin egen barndom i denne boka. Det er lett å se for seg forfatteren selv i mange av situasjonene. En litt ensom gutt som liker å lese bøker og klatre i trær.

Dette er nydelig fantasy, om forholdet mellom barn og voksne, om det å stole på venner, og om selvoppofrelse. Et svært kjent bilde: Hvordan opplever et barn det når det vet at det har rett, men blir blankt avvist av de voksne? Vanskelig både for barn og foreldre.

Som bonus får vi en nydelig rammehistorie, der hovedpersonen i voksen alder oppsøker huset til Hempstock-familien etter å ha deltatt i en begravelse i nærheten. Det skal ligge i enden av kjerreveien, og ved huset ligger en andedam som Lettie, datteren i huset påsto var et helt verdenshav. Hvor ble det av Lettie? Han treffer moren i huset, og slår av en prat. Så husker han historien.

The Ocean at the end of the Lane anbefales varmt.

Neil Gaiman: American Gods

Thursday, September 4th, 2014

Shadow blir kalt inn til fengselsdirektøren, som har en god og en dårlig nyhet til ham. Han blir løslatt noen dager før tiden. Det passer bra for Shadow, som har gledet seg til å komme hjem til kona Laura. Den dårlige nyheten er at Laura og Shadows beste venn har omkommet i en trafikkulykke.

På vei til begravelsen møter han mr. Wednesday, som tilbyr ham jobb som livvakt, sjåfør og altmuligmann. Det viser seg at Wednesday ikke er noen annen enn selveste Odin – allfaderen, og oppdraget de har er å samle støtte blant alle de eldre gudene som har blitt med til på lasset til Amerika når folk utvandret dit. De gamle gudene har trøbbel. Folk tror ikke på dem lenger, og dyrker heller nye guddommer som Media, Teknologi og Narkotika. Dermed er det duket for en roadmovie av dimensjoner. Vi reiser gjennom USA på kryss og tvers, og møter gamle og nye guder, og får et Gaimansk tverrsnitt av Amerikas glade og gale befolkning og natur, krydret med gudekrig, Men in Black, litt romantikk, litt zombie-horror, og et aldri så lite dykk ned i døden og opp igjen.

Dette er en helt fantastisk bok. Anbefales varmt.

Mythopoeia (norsk)

Friday, April 18th, 2014

Tørre fakta om diktet, se Wikipedia-siden

Det er mange, mange ting å si om dette diktet. Tolkien setter mennesket i sin rolle i skaperverket som den som gir navn. Verden ville bare vært stoff, hadde det ikke vært for oss som ser på den, og setter alt i sammenheng til alt. Med klassisk kristen teologi diskuterer han det onde, og han utlegger sin skepsis til tanken om fremskritt og teknologi som positiv kraft i verden. Han argumenterer for at det mange negativt angir som eskapisme gjennom myter og fantasi, faktisk er en bra ting. Men mest sier han kanskje, om menneskets kreative kraft, hvor den kommer fra, og hvordan den dermed blir opphav til de myter vi ser opp gjennom historien. Gud har skapt menneskenes kreativitet, og selv om mennesket har blitt fordervet gjennom synd, vil likevel mytene vi skaper ha rot i sannheten, fordi vår kreativitet kommer fra Ham.

Et av de vakreste bildene Tolkien bruker i dette diktet er for meg den, at mennesket er et prisme som bryter lyset. Gud er det sanne hele hvite klare lyset, og fra ham kommer all skaperkraft. Når vi lar det hvite lyset skinne gjennom oss, altså når vi lager myter, eller med-skapelse (sub-creation), som Tolkien kaller det, er det ikke perfekt. Det blir ikke den hele sannheten. Det blir enkeltfarger, noen røde, noen blå, noen gule, noen fiolette. Men dette fargespekteret er en rikdom. Det har stor verdi i seg selv. Når vi skaper fortellinger, eller, siden vi ikke alle er forfattere eller skalder, bruker de talenter vi har, om det er som musiker eller programmerer eller statistiker eller snekker, er det en oppfyllelse av det potensial som Gud stråler gjennom oss. Med sine mange former og fargetoner bringer vi fram en rikdom som ikke ville fantes uten oss. Og om vår med-skapelse ikke er fullkommen, så kommer den likevel fra det ubrutte, hvite lyset.

Så der snek jeg inn dagens lille andakt. Så til selve diktet.


Mythopeia
av J.R.R Tolkien, 1931

Til norsk ved Ingvar Hagelund
April, 2014
v0.3

Til han [C.S. Lewis] som sa at myter er usanne, og derfor verdiløse, selv om de er ‘åndet med sølv’.

Fra Philomythus til Misomythus

Du ser på trær men navner kun kontekst                           You look at trees and label them just so,
(for trær er 'trær', og vekst er bare 'vekst');                  (for trees are 'trees', and growing is 'to grow');
du tråkker jorden ned med verdig gange                           you walk the earth and tread with solemn pace
denne vesle sfære blandt de mange:                               one of the many minor globes of Space:
en stjerne kun en liten stoppet ball                             a star's a star, some matter in a ball
i evig tvunget matematisk fall                                   compelled to courses mathematical
midt i den strenge, kalde, tomme dans                            amid the regimented, cold, inane,
der dømte atomer drepes uten stans                               where destined atoms are each moment slain.

Vi kneler foran Viljen (som vi må)                               At bidding of a Will, to which we bend
vi kan den svakt, ja bare knapt forstå                           (and must), but only dimly apprehend,
på dens bud stiger veldige prosesser frem,                       great processes march on, as Time unrolls
fra dunkel start til ukjent mål for dem                          from dark beginnings to uncertain goals;
som på en side vettløst overskrevet                              and as on page o'er-written without clue,
en endeløs myriade av former vevet                               with script and limning packed of various hue,
pakket med skrift og risset i ulik drakt                         an endless multitude of forms appear,
en stygg, en vakker, en underlig, en forsagt                     some grim, some frail, some beautiful, some queer,
alle fremmed, ringer kun i vann                                  each alien, except as kin from one
fra fjernt Origo, stein, sol, mygg, og mann.                     remote Origo, gnat, man, stone, and sun.
Gud skapte petroøse steiner og arboreale trær                    God made the petreous rocks, the arboreal trees,
den telluriske jord, stellare stjerner, og der                   tellurian earth, and stellar stars, and these
de ørsmå mennesker som roter jorden i fryd                       homuncular men, who walk upon the ground
med nerver som kribler berørt av lys og lyd                      with nerves that tingle touched by light and sound.
Havets rytme, vind i trær, de ville dyr                          The movements of the sea, the wind in boughs,
det grønne gress, det rare trege som er kyr                      green grass, the large slow oddity of cows,
torden og lyn, fugler sirkler med skrik og skrål                 thunder and lightning, birds that wheel and cry,
slim fra mudderet kravler og dør etter sitt formål               slime crawling up from mud to live and die,
alle behøvrig registrert i godt behold                           these each are duly registered and print
i hjernens furer, i hver sin egen fold                           the brain's contortions with a separate dint.

Men trær er ikke 'trær' før de var til                           Yet trees are not 'trees', until so named and seen
som så dem og gav navn til 'Eik' og 'Pil'                        and never were so named, till those had been
som foldet ut pustens knopp til blad av ord                      who speech's involuted breath unfurled,
svakt ekko, uklart bilde av vår jord                             faint echo and dim picture of the world,
men hverken foto eller et lydopptak,                             but neither record nor a photograph,
er omen, latter, eller dom i sak                                 being divination, judgement, and a laugh
svar fra dem som kjente vekket                                   response of those that felt astir within
i brystet dype følelser i slekt                                  by deep monition movements that were kin
med liv, og trærs, og dyrs, og stjerners død                     to life and death of trees, of beasts, of stars:
frie fanger filer over skygge-gitters nød                        free captives undermining shadowy bars,
miner ut alt det vi vet fra det vi har sett                      digging the foreknown from experience
og vasker gull fra åndens åre med vårt vett                      and panning the vein of spirit out of sense.
Fra seg selv trakk de mektige krefter strake                     Great powers they slowly brought out of themselves
Og alver var der når de så tilbake                               and looking backward they beheld the elves
som har i sinnets dunkle smie spunnet                            that wrought on cunning forges in the mind,
lys og mørke drømmer sammentvunnet                               and light and dark on secret looms entwined.

Den ser ei stjerner, som ei første gang                          He sees no stars who does not see them first
ser det levende sølv som plutselig sprang                        of living silver made that sudden burst
som blomster, ut i flamme, under en eldgammel sang               to flame like flowers beneath an ancient song,
og musikkens ekko er her fremdeles siden den gang                whose very echo after-music long
Det finnes ingen himmelvelving med stjerner som du har telt      has since pursued. There is no firmament,
Tomrom kun, om ikke et juvelbesatt telt                          only a void, unless a jewelled tent
mytevevd, mønstret av alver; det finnes ingen Jord,              myth-woven and elf-patterned; and no earth,
om ikke det liv vi er født fra, som er vår mor                   unless the mother's womb whence all have birth.

Vi husker ennå ham som la visdom i vårt minne                    The heart of Man is not compound of lies,
og vårt hjerte, ingen løgn fra ham, finnes gjemt der inne        but draws some wisdom from the only Wise,
Om vi har blitt fremmedgjort fra han som har oss skapt           and still recalls him. Though now long estranged,
er vi verken endret eller helt fullstendig tapt                  Man is not wholly lost nor wholly changed.
Kanskje falt fra nåden, men ennå ei fra tronen                   Dis-graced he may be, yet is not dethroned,
Vi samler sparsomt restene av makten og av kronen                and keeps the rags of lordship once he owned,
vårt verdensstyre ved vår skaperakt                              his world-dominion by creative act:
men ikke tilbe det som vi har skapt                              not his to worship the great Artefact,
Menneske, medskaper, det hvite lys alene                         Man, Sub-creator, the refracted light
gjennom deg er splintret, brutt i fra det ene                    through whom is splintered from a single White
i fargetoner, vi kan sammenføye                                  to many hues, and endlessly combined
til skikkelser som flyr fra sinn til øye                         in living shapes that move from mind to mind.
Om vi fylte alle verdens sprekker eller berg                     Though all the crannies of the world we filled
med skogalver og fjelltusser, og mang en skjegget dverg          with Elves and Goblins, though we dared to build
om vi våget bygge Guder og tempel ingen har sett                 Gods and their houses out of dark and light,
og sådde vi dragesæd, tenk, så var det vår rett                  and sowed the seed of dragons, 'twas our right
brukt eller misbrukt, den retten har ikke gått tapt              (used or misused). The right has not decayed.
vi skaper ved samme lov som vi ved er skapt                      We make still by the law in which we're made.

Visst spinner vi "ønskedrømmer" for å narre vårt tandre hjerte   Yes! 'wish-fulfilment dreams' we spin to cheat
Luller bort fæle fakta, og fortier Verdens smerte                our timid hearts and ugly Fact defeat!
Men hvor kom det ønsket fra, og kraften til å drømme?            Whence came the wish, and whence the power to dream,
Hvorfor finner vi ting vakre eller fæle ved å dømme?             or some things fair and others ugly deem?
Ikke alle ønskedrømmer trenger vi å sverte                       All wishes are not idle, nor in vain
ei forgjeves oppfylle dem -- for smerte er smerte                fulfilment we devise -- for pain is pain
aldri å begjære, den er bare Ond, ellers var det å streve        not for itself to be desired, but ill;
eller undertrykke viljen, like nådeløst å leve                   or else to strive or to subdue the will
Alene Denne grusomme Sannhet kan vinnes                          alike were graceless; and of Evil this
om Ondskapen: -- At den finnes!                                  alone is deadly certain: Evil is.

Signede bevrende hjerte det onde hater,                          Blessed are the timid hearts that evil hate
skjelver i skyggen, men likevel ondt det forsaker                that quail in its shadow, and yet shut the gate;
vil ikke forhandle, men gjemt i sikrede bôl                      that seek no parley, and in guarded room,
liten og bløt, og på en tander vevstol                           though small and bate, upon a clumsy loom
med tråder av morgensol lar de skyttelen løpe                    weave tissues gilded by the far-off day
vever troen og håpet, under Skyggens svøpe                       hoped and believed in under Shadow's sway.
Signet de byggende menn av Noas art                              Blessed are the men of Noah's race that build
sine små arker, enn skrøpelige, med dekket bart                  their little arks, though frail and poorly filled,
styrer de gjennom skiftende vind mot et skrømt                   and steer through winds contrary towards a wraith,
mot en havn, et rykte, som kun noen i tillit har drømt           a rumour of a harbour guessed by faith.

Signet er de som skrev ned legender med flid                     Blessed are the legend-makers with their rhyme
om de ting som ikke lenger kan festes i tid                      of things not found within recorded time.
Det er ikke dem som har glemt hvilen på Nattens bryst            It is not they that have forgot the Night,
eller bedt oss flykte til organisert vellyst                     or bid us flee to organized delight,
på lotus-øyer veldrevet økonomisk                                in lotus-isles of economic bliss
de selger sjelen for et kyss atomisk                             forswearing souls to gain a Circe-kiss
av en mekanisk nymfe, (og falsk selv den,                         (and counterfeit at that, machine-produced,
samlebåndsforføring igjen og igjen)                              bogus seduction of the twice-seduced).

Slike øyer langt ute, og enda fagrere ble sagt                   Such isles they saw afar, and ones more fair,
og de som ennå hører dem, kan ennå ta seg i akt                  and those that hear them yet may yet beware.
De har sett Døden, og nederlag til slutt                         They have seen Death and ultimate defeat,
og likevel vil ei fortvilet trekke seg ut                        and yet they would not in despair retreat,
har snarere lyren hen til seier stemt                            but oft to victory have tuned the lyre
og med legenders ild har hjerter tent,                           and kindled hearts with legendary fire,
den lyser opp Nået og Fortidens mørke og kalde                   illuminating Now and dark Hath-been,
med lys fra soler fremmed for alle                             with light of suns as yet by no man seen.

Å gid jeg kunne med skaldene synge så lett                       I would that I might with the minstrels sing
med lyrestreng berøre det vi ikke har sett                       and stir the unseen with a throbbing string.
Jeg ville reist med sjøfarerne over dypet                        I would be with the mariners of the deep
som hogger sitt skipsbord blant fjellbjørk og rype               that cut their slender planks on mountains steep
og blitt med på ferd med skiftende blest,                        and voyage upon a vague and wandering quest,
for noen har reist lenger enn det ytterste Vest.                 for some have passed beyond the fabled West.
Blant beleirede tåper, jeg vil bli fortalt                       I would with the beleaguered fools be told,
de har et indre fort, der lagret de alt                          that keep an inner fastness where their gold,
sitt gull, ikke mye, ikke purt, men gjerne                       impure and scanty, yet they loyally bring
slått til mynt, med svakt riss av sin konge i det fjerne         to mint in image blurred of distant king,
eller vevet i bannere, strålende minner                          or in fantastic banners weave the sheen
sin usynlige Herres skjoldmerker som fantastisk skinner          heraldic emblems of a lord unseen.

Jeg vil ei gå med dine progressive aper                         I will not walk with your progressive apes,
oppreist og tenkende, foran dem gaper                           erect and sapient. Before them gapes
den mørke avgrunn dit fremskritt oss sender                     the dark abyss to which their progress tends
om ved Guds nåde, fremskrittet en dag ender                     if by God's mercy progress ever ends,
og ikke ustanselig roterer, uten savn                           and does not ceaselessly revolve the same
om samme tørre akse med stadig nye navn                         unfruitful course with changing of a name.
Jeg nekter på en støvet sti å måtte gå                       I will not treat your dusty path and flat,
og nevne alting flatt som slikt og så                           denoting this and that by this and that,
den lille skaper med sin skapermakt                             your world immutable wherein no part
jeg deler ei din verdens faste takt                             the little maker has with maker's art.
Jeg bøyer meg ikke ennå for Jernkronen                          I bow not yet before the Iron Crown,
Og kaster ei mitt lille gullsepter fra tronen                   nor cast my own small golden sceptre down.

                 *                                                                  *

I Paradis jeg kanskje blikket vil vende                         In Paradise perchance the eye may stray
fra å stirre på Dagen som aldri vil ende                        from gazing upon everlasting Day
til å se den skinnende ny over vannet                           to see the day illumined, and renew
fra gåte i speil til bilde av det Sanne.                        from mirrored truth the likeness of the True.
Ser jeg utover det signede land, fra meg selv:                  Then looking on the Blessed Land 'twill see
Alt er som det er, men fritt likevel                            that all is as it is, and yet made free:
Frelsen endrer ikke, og knuser ei hager                         Salvation changes not, nor yet destroys,
eller gartner, barn eller leketøysdrager                        garden nor gardener, children nor their toys.
Ondt vi ser ei mer, dets dolkestikk                             Evil it will not see, for evil lies
er ikke i Guds sanne bilde, men i de skjeve blikk               not in God's picture but in crooked eyes,
og ikke i Kilden, men i å velge det slemme                      not in the source but in malicious choice,
og ikke i lyden, men i toneløs stemme                           and not in sound but in the tuneless voice.
I Paradis de ser ei mer forkjært                                In Paradise they look no more awry;
og skaper aldri nytt med løgn besnært                           and though they make anew, they make no lie.
For døden er ei her mer i dette landet                          Be sure they still will make, not being dead,
og dikterne har flammer på sin panne                            and poets shall have flames upon their head,
de spiller harper dit feilfrie fingre blir kalt                 and harps whereon their faultless fingers fall:
og enhver får velge for alltid fra Alt                          there each shall choose for ever from the All.

Terry Pratchett: Raising steam

Thursday, April 10th, 2014

Grovsmeden Simnel forsvant i skuret sitt i et rosa poff, og ble aldri sett siden. Sønnen Dick Simnel har lært seg matematikk og ingeniørkunst. Han roter rundt i farens skur, finner tegninger og deler, og forstår hva faren prøvde å bygge. Med arvegull fra en onkel som var pirat, og kanskje fant pengene på ærlig vis, bygger han et damplokomotiv, selveste Iron Girder (og blir boka oversatt til norsk hun hete Jern-Erna), og en testbane på jordet utenfor landsbyen. Så reiser han til Ankh Morpork for å skaffe investorer til oppfinnelsen sin. Skiveverdenen er klar for dampalderen!

I Ankh Morpork er det opprørsstemning blant dvergene, og selveste Lavkongen over alle dverger blir forsøkt utsatt for statskupp. Byens ubestridte tyrann Vetinari må bruke all sin kløkt for å løse den politiske situasjonen, og ber sin generelle problemløser, Bankdirektør, Postmester, og sjef for Den Kongelige Mynt, Moist von Lipwig ta seg av både jernbanen og å få lavkongen tilbake til kongssete i Schmaltzberg under Überwald i tide. Alternativet er selvsagt at Moist ikke har noe hode å sette alle hattene sine på, så Moist må gjøre sitt beste.

I sedvanlig hysterisk morsomme vendinger tar Pratchett oss på en frodig reise i sin magiske verden av tusser og troll, dverger, mennesker, vampyrer, og alle andre tenkende skapninger. Samtidig som han pøser på med viktige spørsmål i lett allegorisk form. Hva gjør vi med religiøse fundamentalister som angriper infrastruktur? Hvordan forholder vi oss til nye folkegrupper som ofte er både flinkere og mer arbeidssomme enn vi er vant til? Hvordan utvikler vi ny teknologi slik at det er til det beste for samfunnet.

Dette er en fest! Anbefales varmt.

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Tuesday, December 31st, 2013

Since it’s that time of the year again, I’m reading Tolkiens “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. I always do around Christmas. I’m still moved by the creation of Ëa, the Earth, and of the many stories, I find The Tale of the Children of Húrin the most intriguing. The story variant in the Silmarillion is almost too short, and for those who want the longer version, I would recommend the standalone book The Children of Húrin.

J.R.R. Tolkien: The Lord of the Rings

Tuesday, December 31st, 2013

Since it’s that time of the year again, I’m reading Tolkiens “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. As earlier years, I’ve also this time tried to find a new angle or figure to scrutinize. This year, the turn has come to Prince Imrahil of Dol Amroth.

Imrahil is a bit strange to me. His name would have another kind of etymology, I think. Imrahil sounds more Arabic-like (or Harad, if you like) than of Nùmenorean origin. And he’s too good to be true. Being but Denethor’s brother-in-law, he appears even more noble than Faramir!

When Imrahil first enters the story, he’s the bright hero warrier knight in his shining armour, on his white horse, and his soldiers are marching behind him singing. Wow! And through the story, he barely jumps from his high horse, and then either to save prince Faramir from certain death, or to find that Eowyn is still alive, (and thus saving her as well): ‘I deem she yet lives.’ And he held the bright-burnished vambrace that was upon his arm before her cold lips, and behold! a little mist was laid on it hardly to be seen. And when finally Aragorn is revealed as the heir of the throne of Gondor, Imrahil bows his head, and calls him his liege-lord.

What a man, what a hero, and he is even humble in all his glory. It’s almost too much. And he even has the looks; he is part elvish, according to Legolas: Legolas looked at him and bowed low; for he saw that here indeed was one who had elven-blood in his veins..

Stop. Brakes on. Part elvish? There’s something fishy here. Skipping forward to Appendix A, subchapter The Nùmenorean Kings, it is stated that there were only three unions of elves and men; Lúthien and Beren, Idril and Tuor, and Arwen and Aragorn. Of course, Imrahil could be of Nùmenorean race, but that doesn’t rhyme with the rest of Legolas encounter: It is long since the people of Nimrodel left the woodlands of Lórien, and yet still one may see that not all sailed from Amroth’s haven west over the water. And Imrahil answers: So is the lore of my land.

Now this is a little mystery. What’s the story about elves mingling with men in Dol Amroth? I thought I could remember having read something about that somewhere, but being unwilling to read my volumes of The History of Middle-Earth again, I humbled my pride, and searched the Internet. Wikipedia had the answer, of course. I’m obviously not the first to dig into this. The story is is found in a note in Unfinished Tales, in one of the variants of the founding of the line of Dol Amroth. It is shortly told that Mithrellas, a Silvan elf-lady of Nimrodel’s company became lost in the mountains, but was found and harboured by the Nùmenorean Imrazôr of Bel Falas, who wedded her. She bore him two children, a girl Gilmith and a boy Galador. Thus Nùmenorean blood was mingeled with Silvan elves, and the line of Dol Amroth was established. Shortly after, Mithrellas left, and was never heard of again. It is an, a bit sad story I think, and with Mithrellas leaving, not to say escaping, her wedding to Imrazôr is not mentioned by the “official” unions of elves and men – or it could just be one of the many discrepancies in Tolkien’s stories.