Posts Tagged ‘France’

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

Wednesday, October 15th, 2014

Simone Simonini blir født i Italia på 1800-tallet, og oppdratt av sin bestefar, som er glødende antisemitt, og forteller den ene skrønen om jødene, verre enn den andre. Simonini får dermed jødehatet inn nesten med morsmelka. Han er imidlertid ikke alene. Det blåser en antisemittisk vind over det 19. århundret, og jødehatet kan brukes til så mangt. Simonini vokser til, og fortsetter å hate jøder, men dessuten også frimurere, kirken, kvinner, og det meste annet, unntatt et godt måltid mat. Han går på skoler, og lærer seg sakføringskunst, i form av avansert svindel i et advokatfirma han etter hvert overtar. Det viser seg nemlig at Simonini har et voldsomt talent som falskner. Han kan lage testamenter som er mer velformulert, og med en håndskrift som er så lik den han gjør etter, at klienten/offeret neppe kunne gjort det bedre selv. Talentet hans blir plukket opp av de hemmelige tjenester, og Simonini blir dermed agent. Senere ender han opp i Paris, der resten av handlingen foregår. Simonini ønsker å sikre seg økonomisk, slik at han kan spise godt, og leve ubekymret på rentene. For å oppnå dette utnytter han sitt store talenter som falskner, sin fantasi, sine minner om bestefars historier, og sitt jødehat. Han innser at alle konspirasjoner i prinsippet er den samme. Basert på en skisse fra en fortelling av Dumas, koker han sammen han en historie om de de hemmelige lederne som samles, f.eks jødene på gravlunden i Praha, for å planlegge hvordan de kan legge verden under seg. Bytt ut jødene med frimurerne, tempelridderne, tyskerne, djeveldyrkerne eller de revolusjonære, skriv litt om på historien, og legg den til et annet sted, og vips, så har man en ny konspirasjon, og gjerne med jødene blandet inn på et eller annet vis. Simonini blir ekspert på emnet og selger og selger og alle vil kjøpe.

Underveis i handlingen er Simonini sakfører, agent, spion, prest, forlegger, og dertil morder, ekspertfalskner, og terrorist. Og han er innom en lang serie berømte hendelser. Hvor ble det av Garibaldi etter invasjonen av Scicilia? Spør Simonini, den gode vennen til Alexandre Dumas som var på stedet. Dreyfus-affæren? Gjett hvem som skrev de berømte spiondokumentene. Og hvem forråder Pariserkommunens revolusjonære til myndighetene som angriper fra Versailles? Simonini igjen. Oppi denne suppa av historiske hendelser beskriver Eco det fanatiske og skandalesøkende 1800-tallet, der man kunne få et voldsomt opplag på pamfletter som f.eks avslørte hemmelighetene til frimurerne, eller ritualene til satanistene. Vi hopper innom Freud, som Simonini selvsagt møter, og forskningen og kvakksalveriet rundt hysteri og mental helse, som Simonini har bruk for, siden han i store deler av boka lider av spaltet personlighet.

Hvor kom egentlig Sions vises protokoller fra? Umberto Eco lager noe som høres ut som en røverhistorie, men det er bare hovedpersonen som er diktet opp. Alle andre personer, og de fleste av de sentrale hendelsene har faktisk skjedd. Og det er virkelig skremmende. Et Europa som oppi en fantastisk teknologisk fremtidsoptimisme er så gjennomsydende av antisemitisme at det er nesten ikke til å tro.

Dette er en fascinerende bok, om enn litt fortumlende, om man ikke har lest mye historie. Det har ikke jeg, men heldigvis leste jeg nylig en bok om Paris, og det kom godt med. Umberto Eco sjenker fra sitt overflødighetshorn av kunnskap om historie og religion, så det kunne vært en fryd, hadde det ikke vært for at det er så makabert. På kjøpet får vi en del oppskrifter på gourmetmat.

Alistair Horne: Seven ages of Paris

Wednesday, September 10th, 2014

Fra de første steinene ble stablet på Île de la Cité under romerne, til Charles de Gaulle går av. Her er alle de store. De som bygde byen på nytt og på nytt. De som rev den ned. De som knuste den under bombardement. De som satte den i brann. De som gav innbyggerne fungerende kloakk og rent vann. De som startet revolusjon, og de sterke menn som straks tok over. Her er konger, prelater, keisere, ministre, intellektuelle, og revolusjonsråd, som hersket og elsket og horet, som gav blaffen, som startet krig, sluttet fred, som drepte, og som ba paver, elskerinner, og koner, om forlatelse etterpå. Men her er også de som hoppet mellom steinene i sølete gater som manglet brolegging, de som tigget på plassen utenfor katedralene, de som døde av sult, tæring, tuberkulose eller overfall, bøndene, legene, ranerne, steinhoggerne, kremmerne, kjoledesignerne, skriverne, graverne, bakerne og grovsmedene.

Historien om Paris er historien om Frankrike, og historien om Frankrike er historien om Europa, i alle fall i grove trekk. Dette er en helt fantastisk bok, og anbefales på det varmeste.