Posts Tagged ‘Gert Nygårdshaug’

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

Monday, November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

Monday, November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.

Gert Nygårdshaug: Mengele Zoo

Sunday, May 22nd, 2016

Lille Mino bor i regnskogen. Han hjelper familien til å livnære seg, ved å fange sommerfugler, som selges til markedet i byen. Men skogen og landsbyen er ikke trygge. Et amerikansk oljeselskap hogger ned skogen og fôrer landsbyens Jefe med våpen, soldater og whiskey. Små opprør hjelper ikke, daglig blir landsbyboerne tuktet, og en dag ligger hele landsbyen nedbrent. Mino rømmer. Gjennom regnskog og fjell og byer, kommer han til slutt med erfaringer, penger, og utdannelse til storbyene, og starter sin langsiktige hevn over systemet som tok fra ham alt.

Nygårdshaug bruker kraftig lut, og fyrer oppunder både hovedperson og leser, og når Mino og vennene hans til slutt ender opp i ren terror, kan det av og til være vanskelig å skille mellom rettferdig harme og galskap som rammer de uskyldige. Ingen som har hatt tilknytning til nedslakting av natur kan føle seg trygge for sommerfugl-terroristene i mariposa-gruppen.

Denne fortellingen rører meg. Jeg gripes av sinnet og frustrasjonen til Mino og gruppen hans. Jeg biter meg imidlertid merke i et utsagn som Nygårdshaug holder opp som en sannhet, men som jeg ikke vil la stå uimotsagt: Alt liv er like verdifullt, og i den store sammenhengen er ikke menneskeliv viktige. Jeg er uenig. Menneskeliv måles over sommerfugler. Men det er godt å lese noe man kan bryne seg på. Skal vi støtte Mino? Saken hans er viktig, og målt i antall liv, også menneskeliv i det lange løp, er den kanskje også rettferdig? Mino og hans følgesvenner mener selvsagt det.

Mengele Zoo ble skrevet tilbake i 1989, men er fremdeles absolutt aktuell, selv om det å lese om terror mot skyskrapere føles annereledes med 11. september 2001 og 22. juli 2011 her hjemme, som bakteppe.

Gert Nygaardshaug: Pergamentet

Tuesday, August 25th, 2015

Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har hygget seg med et svært godt måltid mat hos en gammel venn. Idet han går blir han første politimann til åstedet av et drap i samme oppgang. Skarphedin som hadde planlagt en rolig påskeferie, blir beordret av sin sjef til å bistå Oslopolitiet, siden det er ferietid, og utvalget erfarne drapsetterforskere er magert. Den døde, professor Linus Lindehage er (selvsagt) en kryptolog og forsker på gamle pergamenter, og skulle egentlig holde et foredrag i London samme kveld som han ble drept. I foredraget skulle han komme med en sensasjonell nyhet om tolkning av det til nå uløste mysteriet Voynich-manuskriptet – som for øvrig også finnes i virkeligheten. Underveis i etterforskningen må Skarphedin forholde seg til Lindehages vakre og relativt ustabile kone, en antikkhandel, en etter hvert svært så utålmodig sjef som sendes fra fiskevann til fiskevann i Finnmark, og en flott liten bukett av et etterforskningsteam ved Oslopolitiet. Underveis blir vi (selvsagt) jaget av en skummel bande fra Vatikanet, får (igjen selvsagt) servert stilton-ost til etterforskningsmøtene, og en ganske flott finale der hemmeligheten i dokumentet blir avslørt sammen med en ganske klassisk Agatha-Christiesk løsning på mordgåten.

Ikke så veldig alvorlig, men ganske koselig comeback med Skarphedin Olsen. Comeback siden han egentlig forsvant i siste bok i serien fra forfatterens hånd, så denne er plassert kronologisk litt tidligere i rekka. Mer fornøyelig og avslappet enn annen pergament-krim vi har lest. Så vi tar gjerne mer i samme stil, egentlig.

Gert Nygårdshaug: Prost Gotvins geometri

Sunday, September 11th, 2011

Presten Gotvin Soleng fra Østerdalen i Norge reiser med toget til Santiago de Compostela for å oppleve stedet der Jomfru Maria ved et mirakel viste seg for hundrevis av mennesker i et lysfenomen noen år tilbake. Underveis møter han en vakker kvinne ved navn Lucien Lopez. Hun tegner noen mystiske diagrammer på en lapp og går av toget. Gotvin klarer ikke glemme henne, og roper navnet hennes fra toppen av et tre. De møtes igjen, og deretter skjer det … mye. Gotvin finner kjærligheten, men mister troen, blir bannlyst fra hjemstedet, studerer arkitektur og kvantefysikk, blir anklaget for voldtekt, utukt og terrorisme. Underveis mister han embede og forstand, men lander det hele på sett og vis pent til slutt.

Jeg gledet meg over den første halvparten av denne boka. Den var morsom og vakker, av og til nesten tankevekkende, men derfra går det nedover. Dette kunne vært en en flott historie om kjærligheten mellom Gotvin og Lucien – det er den også. Men forfatteren bruker den desverre bare som dekkhistorie for å hamre løs på kirken og alt dens vesen gjennom drøye 2000 år. Desverre er argumentene hans gamle og argumentasjonen svak. Når det blir for drøyt lar han Gotvin gjennomleve absurditeter som er morsomme – comic relief ville det hete hvis det var en film. Det er det ikke. I stedet ble jeg sittende og ergre meg over dumme fordommer mot teologer og deres forhold til bibelforskning og verdensbilde, og harselas over kirken og de kristne i Norge som kanskje kunne ha noe for seg på 50-tallet. Dette blir rett og slett litt barnslig.

Mulig jeg også har lest litt for mange religiøs-konspirasjon-bøker de siste årene, men anklagene mot den katolske kirke her blir bare oppkok, enten de nå er skrevet før eller etter Beltø-bøkene og daVinci-koden.

Historien om Gotvin og Lucien, og miljøet rundt Gotvin og hans familie på hjemstedet hadde vært nok til å lage en god fortelling. Jeg vil anbefale en smalere pensel, og mindre bruk av slegge og spett for å få drevet inn et unødig tydelig budskap.

Anbefales egentlig ikke.