Posts Tagged ‘Håkan Nesser’

Håkan Nesser: Elleve dager i Berlin

Monday, November 14th, 2016

Arne Murberg er ikke helt god i hodet. Etter en alvorlig smell i planeten i ung alder har han kommet seg såpass at han kan hjelpe til i butikken hjemme hos far. Faren havner på sykehus, og har et ønske, at Arne reiser til Berlin for å prøve å finne moren sin, som Arne alltid har trodd var død. Så Arne reiser, med sin fantasivenn Perry Mason, en bunke penger, og en bunke gode råd fra onkel og tante, til Berlin. Den reisen blir ikke som forventet. For i Berlin venter en spik spenna gæren professor, en reise tilbake i tiden, og ikke minst den store kjærligheten.

Dette er verken veldig spennende eller særlig dypt, men gøy er det. Og ganske fint. Flere har omtalt Elleve dager i Berlin som en feelgood-roman. Det har de ganske sikkert rett i.

Dette er bind nummer tre i storbytrilogien, men uten at den har noe med de andre bøkene å gjøre.

Håkan Nesser: Himmel over London

Monday, November 7th, 2016

Unge og lovende Leonard møter Tsjekkoslovakiske Carla, midt under jernteppets tyngste tiår, og blir – mer eller mindre – spion. 40 år senere skal det gjøres opp status, og den aldrende Leonard inviterer slekt fra ut- og innland for en middag i London der hemmeligheter skal avsløres og – håper mange av de tilreisende – arv skal deles ut. Samtidig er det klart at noen planlegger å rydde Leonard av veien. Hvem kan det være? Parallelt blir vi kjent med Lars Gustav Selen. Han reiser til London for å skrive ferdig boka si, og oppsøker stedene der Leonard & co befinner seg, og vi skjønner jo etterhvert sammenhengen, selv om det tar litt tid før forfatteren kommer så langt. Det er nemlig mange anekdoter fra livet som skal fortelles først.

Nesser forsker litt på meta-romanen her. Hvem styrer egentlig handlingen i fortellingen? Er det Leonard, Gustav, eller Nesser selv? Fiksjonenes opprør mot handlingen, og denslags Sofies-verden-takter er jo litt artig, men jeg ville egentlig heller vite hvordan det gikk med mange av de morsomme bifigurene. Nesser bruker dessuten mye tid og mange ord på å fortelle. Det passer av og til bra, men av og til går det for sakte. Er man kjent i London vil jeg anta at det er en fest å være med reisefølget rundt i byen. For oss andre blir det mye navn på gater og streder.

Dette er visstnok bind nummer to i Håkan Nessers storbytrilogi, uten at boka har noe med de andre å gjøre.

Håkan Nesser: Kjære Agnes

Monday, June 13th, 2016

Agnes sitter i kirken, i sin manns begravelse. Det er en vakker sermoni, om ikke trist. Han var tross alt en del eldre enn henne, og Agnes selv kan fortsette sin akademiske karriere, og kanskje finne seg en ny mann? I begravelsen ser hun at Henny, en gammel venninne, har kommet for å vise sin respekt. I ungdomstida kom de svært nær hverandre, men senere drev de fra hverandre. Noen dager senere får Agnes et brev fra Henny; Kjære Agnes, og de to tar opp igjen kontakten per korrespondanse. Det viser seg at Henny har et problem. Hun ønsker å kvitte seg med mannen sin, siden han er henne utro. Vil Agnes hjelpe til?

Dette er snedig gjort, om enn kanskje litt forutsigbart. Etter hvert som vi blir kjent med Agnes skjønner vi hvilken vei det går, for her ligger det ondskap og mange hunder begravet. Nesten mer interessant enn intrigen, synes jeg, er kanskje formen. Fortellingen skrider fram nesten uten ytre handling. Det begrenser seg til en kjøretur og rusling med hundene i ny og ne. (Hva er det forresten med Håkan Nessers kvinner og hunder?) Resten av boka spiller seg ut i brevs form, Kjære Agnes, og Kjære Henny, samt tilbakeblikk til ungdomsårene. Selv den dramatiske avslutning er et brev. Det er ganske stilig. Raskt unnagjort er det også, siden boka ikke er på mange sidene. En liten sommerkrim for damene.

Håkan Nesser: Levende og døde i Winsford

Friday, May 20th, 2016

Winsford, en liten by på vestkysten av England, ved nasjonalparken Exmoor. Et vakkert men vilt kystlandskap med store tåke, heder, åser, klipper, og små landsbyer. Vi følger en kvinne som leier seg et lite hus. Hun tar en dag ad gangen. Kommer hun til å overleve hunden sin? Hun fyrer i ovnen. Går tur med hunden. Ser på villhestene. Rydder. Leser litt. Prøver å sove. Så neste dag. Noen innkjøp. Tur med hunden. Sjekke epost på det lokale biblioteket. Hva er forhistorien hennes? Den avdekkes i små og store drypp, bit for bit, til vi har hele sammenhengen. Selvsagt ligger det en tragedie bak, og livet sitt kan man ikke rømme fra, selv om det kommer noen små glimt av håp underveis.

Det er en stillferdig, og ganske flott bok, om enn litt trist og grusom. Jeg likte den veldig godt. Håkan Nesser anbefales som vanlig.

Håkan Nesser: De sørgende

Sunday, May 26th, 2013

Hurra! En Barbarotti-bok fra Håkan Nesser igjen.

Gunnar Barbarotti, kriminalbetjent ved Kymlinge-politiet, er i dyp sorg, etter at hans inderlig kjære Marianne dør plutselig, om ikke fullstendig uventet. Som en myk start i veien tilbake til det normale livet må han sette seg inn i et par såkalte “cold cases”. Den ene handler om en Ellen Bjarnebo, kjent som “Partersken fra Lilla Burma”, etter at hun blir kjent skyldig i å ha drept og partert ektemannen på gården sin for noen tiår siden. Etter at straffen er sonet, og hun har kommet tilbake til samfunnet, forsvinner senere samboeren hennes på mystisk vis, noe som utgjør sak nummer to.

Fortellingen om Ellen Bjarnebo, og hennes triste liv er den virkelige historien her. Og for en forteller Nesser er. Selv om dette er så sørgerlig at det er til å gråte av, er det mesterlig fremført, og av og til glimter det litt håp gjennom. Dette er et mesterverk, og boka anbefales på det varmeste.

De sørgende er bok nummer fem i den såkalte Barbarotti-kvartetten. Nesser klarer altså ikke å la være å skrive mer om Gunnar Barbarotti. Måtte han fortsette!

Håkan Nesser: De ensomme

Wednesday, September 28th, 2011

En mann blir funnet død ved foten av et stup. Ikke så veldig rart kanskje, bortsett fra at det viser seg at mannens samboer døde på samme måte, og på nøyaktig samme sted, 35 år tidligere. Kriminialoverbetjent Gunnar Barbarotti er tilbake i en ny sak der han må drøfte livet med VårHerre og løse nok et mysterium sammen med sin kompanjong Eva Backmann

I 1969 reiser Richard Berglund til Uppsala for å studere. Der treffer han den meget forekommende Tomas, og de blir fort venner. Tomas treffer Gunilla, og Richard sin Anna. Med et par til, Tomas’ søster Maria med hennes venn Germund, blir de en sekstett som tilbringer mye tid sammen. Vi følger parene gjennom flere år, til de ikke møtes lenger etter 1974.

Håkan Nesser er en stor historieforteller. Han veksler mellom nåtid og fortid, og lar hendelsene i Gunnars og de seks unges liv spille mot hverandre. Når krisen treffer de seks i fortiden, treffer den også Gunnar i nåtiden, og livet hans slår plutselig kolbøtte. Forfatteren veksler mellom forskjellige synsvinkler, snart hos Gunnar og familien hans, snart hos Eva Backmann, så inne i hodet til Maria Winckler, og så til Richard. Underveis får han sagt mye viktig om kjærligheten og livet, men uten å smøre for tjukt på.

Til slutt får vi endelig oppklaringen på mysteriet. Jeg ble ikke veldig overrasket – det kritiske punktet i fortellingen ble ikke skjult godt nok, men likevel spennende nok til at vi blir drevet side opp og side ned til det endelig er ferdig.

Her er det bare å ta av seg hatten og bukke dypt, for dette er veldig, veldig bra. Anbefales svært varmt.

Håkan Nesser: Carmine Street

Sunday, May 29th, 2011

Forfatteren Erik og hans kone billedkunstneren Winny, opplever alle barneforeldres mareritt. Deres fire år gamle datter Sara blir bortført, og forsvinner. Winny må ha psykiatrisk behandling, og Erik overlever på jobben med å holde henne oppe, eller bære henne på hendene, som psykologen hans sier. For å komme seg videre i savnet og sorgen flytter de til New York. Winny er overbevist om at Sara fortsatt er i live, og Erik har fått beskjed om ikke å knuse håpet hennes. Så begynner merkelige ting å skje, og Erik innser hvor lite han egentlig vet om sin kone.

Dette er en flott bok fra Håkan Nesser. Fra å være en litt trist historie om hvordan kunstnerparet overlever sorgen over sin datter, snur den seg til en ultraspennende thriller, ikke ulikt det Nesser gjør både i bøkene om Gunnar Barbarotti og om Van Veeteren.

Samtidig er dette en aldri så liten godbit fordi den er skrevet i og om New York. Jeg fikk jammen lyst til å reise dit da jeg leste boka. Dette er bind 1 i Nessers såkalte storbytrilogi, uten at den har noe med de andre bøkene å gjøre.

Nesser er nestor. Les denne.

Håkan Nesser: Kim Novak badet aldri i Genesaretsjøen

Sunday, June 20th, 2010

Sverige på 60-tallet. Erik er 14 år. Moren hans skal snart dø av kreft. På skolen får de vikar de siste ukene før sommeren. Vikaren Ewa Kaludis er like ung og vakker som selveste Kim Novak. Hun er forlovet med en håndballkjendis, men alle i klassen ligger langflate etter henne. Når skoleferien begynner drar han på sommerferie til landstedet Genesaret sammen med en klassekamerat og den eldre broren, mens faren følger opp moren på sykehuset. Så dukker Ewa opp der ute.

Dette er en gnistrende god bok. I stil starter den som ungdomsroman, ikke ulik f.eks Beatles eller Seierherrene, og gir ungdomstiden som gutt på 14 år et ansik, og det er tidløs sannhet. Jeg måtte imidlertid google hvem Kim Novak er. Jeg håper hun føler seg smigret av boka. Mot slutten endrer historien seg i kjent Håkan Nesser-stil karakter, og blir til en slags kriminalroman, med oppklaring på siste side.

Underveis blir det gitt et hint til hvem som er den skyldige som er så klart som vann. Men det ser man selvsagt ikke før man etter at man er ferdig, i klassisk Agatha-Christie-stil.

Anbefales varmt

Håkan Nesser: Tilfellet G

Wednesday, August 26th, 2009

En litt lurvete privatdetektiv får i oppdrag av en vakker kvinne å overvåke hennes mann. Noen dager senere blir kvinnen funnet død, på bunnen av et tomt badebasseng, utenfor huset der ekteparet bodde. Ektemannen, Jan G. Hennen siktes for mord.

For dem som har lest Van Veeteren-serien av Håkan Nesser er det ingen overraskelse at G-saken, etterforskningen av Hennen, eller bare “G”, som han blir kalt, ender med at Hennen, siktet for drapet på sin kone, blir frikjent, og Van Veeteren blir dermed påført sitt eneste nederlag i sin etterforskningskarrière. Men når den pensjonerte førstebetjenten har gitt opp å skrive ferdig meoarene sine, og sitter litt loslitt, men fornøyd i antikvariatet sitt, dukker saken opp igjen. Kan den løses denne gangen?

Denne boka er flott, og den blir enda bedre om man har fulgt hele serien. Underveis får vi oppsummering av mange av de andre sakene Van Veeteren har jobbet med. Vi nikker gjenkjennende hver gang et navn dukker opp. Den klassiske tørre humoren etterforskerne mellom gjør at man trekker mye på smilebåndene underveis. Sporene ender opp til slutt i Kaalbringen, og som i Borkmanns Punkt bor Van Veetern hos den gamle politisjefen – og de to gamle vennene koser seg glugg-glugg-glugg ihjel i pausene i etterforskningen. Mot slutten blir det så grisespennende som Nesser klarer å få det til, og boka ender som en ren thriller.

Svært velskrevet, anbefales sterkt, men bør leses som en dessert, etter resten av serien.

Håkan Nesser: Svalen, katten, rosen, døden

Saturday, August 15th, 2009

Vi følger en morder fra han kveler sitt første offer – hans kone – og hvordan han innynder seg hos andre, og kveler dem en etter en. Det hele er svært utspekulert, og blir riktig så uspiselig etter hvert.

Den unge presten Tomas Gassel besøker pensjonerte førstebetjent Van Veeteren der han jobber i Krauses Antikvariat. Van Veeteren er i dårlig humør, for han har ødelagt en tann på en olivenstein, og har ikke tid til å snakke med presten, for han må til tannlegen. Når presten senere blir funnet myrdet har Van Veeteren vanskelig for å la være å blande seg i etterforskningen. Sammenhengen kommer etter hvert.

Et av Van Veeterens gjengangerdilemmaer – justitia eller nemesis – melder seg nok en gang. Mot opprullingen av saken glir han og Münster inn i den klassiske rollen som Sherlock Holmes og Watson, eller Poirot og Hastings om man vil. Artig, men det blir nesten for mye av det gode, særlig med et såpass grotesk bakteppe.

Velskrevet og underholdene, men ikke så fengslende som mange av de øvrige bøkene om Van Veeteren og etterforskningsteamet rundt ham. De bitene som sitter best igjen (bortsett fra sluttscenen) er faktisk Van Veeterens lykkelige morgenstund med svalen og katten og det nye livet sitt. Det kapittelet kan jeg godt lese et par ganger på rappen. Det er ren og velfortjent idyll.