Posts Tagged ‘Harry Hole’

Jo Nesbø: Mere blod

Tuesday, May 24th, 2016

Midten av 70-tallet. På flukt fra en stor sorg, og fra narkobossen Fiskeren som vi husker fra Blod på snø, finner vi han som kaller seg for Ulf. Hans eneste håp for å slippe unna er å gjøre noe overraskende, et innfall som ikke sporhundene til Fiskeren kan tenke ut. Så han reiser med tog og buss, og befinner seg plutselig på tjukkeste Finnmarksvidda, blant samer og læstadianere.

Dette er svært god underholdning, både morsomt og spennende, med rent karikaturklovenri av fordrukne samer og noen thrillergrep som vi kjenner igjen f.eks fra bøkene om Harry Hole og Hodejegerne, men med vri som er et nikk til selveste The Empire Strikes Back!! Som bonus får vi en riktig søt liten romantisk kjærlighetshistorie, og litt sunt bondevett både om tro og tvil og fornuft. Leseren må holde seg fast og tro og håpe på kjærligheten. Jo Nesbø er jo ikke akkurat kjent for å være nådig hverken med hoved- eller bipersoner i fortellingene sine.

Anbefales både til skratt og grøss. Jahda-jahda.

Jo Nesbø: Blod på snø

Thursday, January 14th, 2016

Oslo, 1975. Olav Johansen jobber med det han kan best. Han er litt naiv, sliter med å lese og skrive, og det er mye han ikke duger til. Men han er god til en ting, og det er å ta livet av folk. Arbeidsgiveren hans er en av de to store narkotika-kongene i byen, Daniel Hoffmann. Og den jobben gjør han uten å gjøre så mye utav det. Det er en jobb. Olav har imidlertid et problem. Han blir så fort forelska. Han har f.eks blitt forelska i kassadama på butikken. Hun er døvstum, og Olav hadde en finger med i spillet da hun slapp ut av tvangsprostitusjon på grunn av gjeld. Olav har fått et nytt oppdrag. Han skal ta livet av Daniel Hoffmanns kone. Men så blir Olav forelska igjen. Han bestemmer seg for å løse det på den måten han kan best. Det blir en del makaber vold på veien.

Jeg får ikke helt taket på denne boka. Den er noe nytt i Nesbøs forfatterskap, etterfulgt av Mere blod som fortsetter i samme format. Om man legger de to oppå hverandre har man ikke mer enn en halv Harry Hole-bok. Det blir altså bare plass med kortere tidsspenn, mindre intrige, og færre personer. Ikke at det er noe galt i det, altså. Men vil forfatteren noe mer? Er det bare et hvileskjær. Historien er selvsagt, i tillegg til alt blodet og elendigheten blant dem som lever på siden av samfunnet, en fortelling om svik og tapt kjærlighet. Den er både spennende og litt rørende, og har romantisk sørgelig slutt. Kanskje er det nok? Leseverdig er det uansett. Fort gjort er det også.

Knut Nærum et al: Busemannen

Monday, January 11th, 2016

Den geniale etterforskeren Willy Wakum må hentes fra sitt eksil i Thailand, der han bor i en pappeske, i konstant frykt for slumsøstrenes(!) leiemordere. Men Wakum må vi ha, for Oslopolitiet klarer ikke oppklare drapene på den ene krimforfatteren etter den andre – den siste, Nelly Lundin, drept med en ferdigmiddag(!!). Busemannen er løs, og må fanges. Det fine med Wakum er at han tilsynelatende er udødelig, og alltid klarer å løse saken, uansett hvor mange døde venner, kolleger, kvinner og barn som måtte gå med i løpet av etterforskningen. Så får det heller være at han er alkoholiker, fullstendig mangler både gangsyn i kriminalsaker og sosiale antenner, ligger med alt som har skjørt, og lukter vondt.

Knut Nærum, i spissen for Nytt på Nytt-kvartetten Botterli, Hagen, Mehren, og Udnæs, har laget en gjennomført parodi på Snømannen. For å få fullt utbytte må du nesten ha lest denne, eller i det minste noen av bøkene om Harry Hole. Har du lest noen av de andre nyere stjernene i norsk krim fra det siste tiåret, vil du kjenne dem igjen, idet de ikke skånes, for å si det forsiktig. Det blir imidlertid nesten litt for mye av det gode. Eller av det bløte om du vil. Ordspillgrensen er lav, og vi vasser i blod, råttent løv, alkohol, og lavthengende blødmer. Det er nesten ikke en setning i boka uten en vits, og da blir noen av dem litt slappe. Det er moro så lenge det varer.

Jo Nesbø: Politi

Tuesday, October 29th, 2013

Førstebetjent Harry Hole er tilbake. Enskjønt, førstebetjent og førstebetjent. Innelåst på et godt bevoktet rom, innerst i kjelleren på Rikshospitalet, ligger en mann i koma, som kan vitne i saken om narkotika-baronen som forgiftet Oslo med det nye dopet fiolin. Utenfor sykehuset, i området i og rundt Oslo dreper noen politifolk på temmelig grusomme måter, og i forbindelse med åsteder der drap har blitt begått tidligere, men ikke blitt oppklart. Harrys gamle uvenn Mikael Bellmann er byens wonderboy, og har steget i gradene til Oslos yngste politimester. Men han er hardt presset både av media og av dårlige venner i politikken. Gunnar Hagen, leder for Voldsavsnittet ved politihuset på Grønland, må gå bredt ut. Samtidig skraper han sammen Harrys gamle venner fra tidligere bøker, for å etterforske saken parallelt.

Mange ventet på den neste boka om Harry Hole, og med media-opphausingen og all reklamen, var boka en bestselger før den var kommet på trykk. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. For Jo Nesbø gjør det for perfekt. Han følger malen litt for nøyaktig. Så om du har lest serien om Harry Hole før, klarer du ikke bli overrasket lenger. Når noen dør, og det ikke er gitt på forhånd hvem det er, er det i alle fall helt sikkert ikke han det legges opp til at det er. Og når forfatteren leder leseren fram til at morderen kommer nærmere, hah, så er det ikke morderen likevel. Og når til slutt drapsmannen avsløres, så, er det ikke han alle trodde det var. Men den som har med seg øyne og ører får nok med seg hintet på hvem gjerningsmannen er likevel, for det blir gitt ganske tydelig. Og selv om vi kommer til et avsluttende resultat, klarer ikke Nesbø la være å gi oss et lite grøss til slutt, i ren 80-talls-horror-stil, og en historie han kan skrive videre på senere.

Det er ikke akurat for lite vold i boka, men drapsvåpnene om enn så bestialske de er, er i alle fall ikke noe djevelskap Nesbø har pønsket ut på egenhånd, slik som i Panserhjerte. Grøss og gru. Her klarer man seg med stumpe våpen, eller en vanlig elektrisk bajonettsag. Huff. Nesbø tar som kjent ikke fem øre for å ta livet av helter og hovedpersoner i boka (unntatt Harry selv da, han kan jo ikke dø), så det er bare å bite tennene sammen, og vente på hvem som skal få unngjelde denne gangen. Fansen har lest den allerede. Hvis du liker en velskrevet thriller med mye action og blod, så blir det neppe bedre enn dette. Høres ikke dette bra ut, så styr utenom. Men vi må jo få vite hvordan det går med Harry, ikke sant? Kanskje det går bra denne gangen? Eller neste gang?

Jo Nesbø: Hodejegerne

Wednesday, March 6th, 2013

Roger Brown er hodejeger. Og ikke bare det, han er den beste. Dessuten er han litt lav, og kompenserer med høyt forbruk, flott bil, og har kjøpt et kunstgalleri til sin perfekte kone Diana. Forbruket hans er faktisk så høyt at han bruker langt mer penger enn han har. Så han kompenserer igjen, ved å stjele og selge dyr kunst. Roger mangler en kandidat til en lederjobb til en teknologibedrift, og heisann, der dukker det opp en perfekt kandidat. Og ikke nok med det, han har en ekte Rubens på veggen. Problemet er bare at kandidaten også er hodejeger. Av den militære typen, og vipps så har vi en Nesbø-thriller i klassisk Harry-Hole-stil.

Det blir ekstremt spennende underveis, og som de som har lest Nesbø-thrillere før vet, kan man aldri være sikker på hvem som overlever. Ikke spesielt overraskende kommer det en vending i handlingen mot slutten – det er jo et klassisk Harry-Hole-grep nå, men likevel klarte Nesbø å lure meg.

Dette er ikke en spesielt dyp bok – men det forventer vi jo ikke heller. Det er action og spenning fra først til sist, og høy kvalitet fra første side. Anbefales.

Jo Nesbø: Gjenferd

Wednesday, June 13th, 2012

Harry Hole er tilbake fra Bankok, og godt er det, for hans evige kjærlighet Rakels sønn Oleg, er blitt hektet for drap. Harry er det nærmeste Oleg har hatt en pappa. Harry har ikke mye å stille opp med for Rakel, men det å etterforske drap er nå en gang det han er best på.

Tilbake i Oslo er det et nytt dop i gatene, kjent som fiolin. Sterkere og mindre farlig enn heroin. Og det er i dopmiljøet Harry må starte å nøste opp saken når han skal forsøke å løse saken og få Oleg frikjent.

Dette er en herlig krimroman. Her ligger fortellingene i tjukke lag utenpå hverandre. Både hovedpersonene og tilfeldige bipersoner får liv, masser av liv, og det er vanskelig å ikke få medfølelse selv for leiemordere, narkotikasmuglere, og korrupte politifolk. Selv den mest uspiselige, den virkelige hovedpersonen, Tyven er det i bunn og grunn litt synd på. Vi får et nydelig, men trist inblikk i hvordan dop kan ta over styringen i unge liv. Og så er det Harry, da. Fra første side er vi i gang igjen. Og tror og håper mot all fornuft og historikk at det skal gå bra for Harry denne gangen.

Jo Nesbø har klart det nok en gang. Dette er et mersterverk av en krim. Sterke følelser, av og til ekstremt spennende, og spekket med actionscener. Så er det selvsagt det evige spørsmålet om dette er Harry Holes siste sak. Selv om det kan se slik ut, er det lagt igjen nok spørsmålstegn til at han kan gjøre som så mange før ham (fra Arthur conan Doyle til Anne Holt) om det skulle bli bruk for Harry igjen.

Nesbø-fansen har selvsagt lest den allerede. Anbefales uansett.

Jo Nesbø: Panserhjerte

Friday, July 29th, 2011

Den alkoholiserte førstebetjenten Harry Hole blir hentet fra Thailand, der han har gjemt seg for verdens elendighet. Hjemme i Oslo venter en tøff tid. Hans far ligger for døden. Voldsavsnittet ved Oslopolitiet ligger an til å miste all mordetterforskning til en ny kjekkas ved Kripos, og en ny massemorder ser ut til å være på ferde. Det blir funnet kvinnelik med merkelige stikkmerker i munnen. Harry bretter til slutt opp ermene og blir med på en karusell av død, og slipper ikke av før det hele er over.

Dette er jo, som alle de tidligere bøkene om Harry Hole, en svært spennende bok. Og siden forfatteren gjerne tar livet av noen og enhver i Harrys omgangskrets vet man aldri hvem som er nestemann ut. Likevel blir det noe litt sjablongaktig over formen. Når vi tror vi har løst gåten snur det hele seg, og aktuelle morderkandidater dukker opp som perler på en snor. Og siden Rakel og Oleg midlertidig(?) er ute av bildet klarer ikke Harry la være å forelske seg litt i en kollega. Det er jo skummelt i “Dead Policemen Society”.

Varmt pluss for masse spennende miljøskildringer, fra vulkaner i Kongo til snøvær på Hardangervidda. Det er jo litt av et spenn. Så ble jeg litt overrasket da jeg fant at det mest bestialske mordvåpenet i historien, som åpner selve boka, det såkalte “Leopolds eple” er en ren fiksjon av forfatteren selv. Hvor syk kan man bli?

Anbefales? Fansen må ha med seg denne.

Jo Nesbø: Snømannen

Saturday, September 15th, 2007

Mange damer dør, og Harry Hole har en ny seriemorder å følge. Som i flere av de andre bøkene trer den virkelige morderen fram ganske tidlig, på tross av forfatterens blindspor, selv om disse er mer gjennomtenkte og finurlige i denne boka enn de tidligere. Spenningen ligger mest i å se hvordan Harry endelig får bekreftet våre mistanker. Finalen er svært spennende, særlig fordi utfallet slett ikke er gitt på forhånd. En liten epilog av typen actionkomedie, det-gamle-teamet-slår-en-vits-alle-ler-og-bildet-fryser kunne man godt ha spart seg. Hovedinntrykket er meget positivt. Anbefales.

Jo Nesbø: Kakerlakkene

Friday, September 7th, 2007

Egentlig bok nummer to om Harry Hole. Den norske ambassadøren i Bankok blir funnet myrdet, og saken er såpass delikat at myndighetene ønsker å hysje det ned. Norge sender en politimann som helt sikkert ikke kommer til å finne ut av noen ting, slik at saken kan henlegges så fort som mulig. Harry Hole. Dumt, for Harry nøster sakte men sikkert opp trådene, i følge med en lokal, skallet, halvt amerikansk, kvinnelig overbetjent. Underveis dukker det opp flere lik, vakre kvinner blir myrdet, og det blir en del blod. Relativt høy Agatha Christie-faktor på hvem som er morderen. Og hakket over nødvendig voldelig avslutning. Det er ikke nødvendig å fortelle hvordan det høres ut når hjernemasse drypper fra veggen. Ikke verst som bok nummer to. Godkjent, og vel så det.

Jo Nesbø: Rødstrupe

Thursday, August 30th, 2007

Ved siden av å være en utmerket kriminalroman er dette også en aldri så liten lærebok i biter av krigshistorien som sjelden blir nevnt. Norske frivillige frontkjempere under Waffen SS på østfronten under krigen kjemper en håpløs kamp. Noen av dem som overlever er blitt merket for livet. 55 år seinere må Harry Hole finne ut hvem som dreper hvem, og hvorfor. Det er minst to kjærlighetshistorier underveis, og det går jammen sånn rimelig bra til slutt. Hvem som er morderen ligger i kortene ganske tidlig, men hele sammenhengen er vanskelig å gjette, før det hele pent nøstes fram til slutt. Noen artige bilscener. Ville blitt en bra spillefilm. Anbefales varmt.