Posts Tagged ‘Haruki Murakami’

Haruki Murakami: After Dark

Thursday, January 5th, 2017

Sent på kvelden, evt tidlig på natten, på en kafé i Tokyo, sitter Mari og spiser og røyker og leser. Hun kommer i prat med Takahashi, en ung jazztrombonist. Mari prater og tenker. Om livet, om musikk, om søsteren Eri som ligger i koma, og som Takahashi har datet en gang. De to blir enige om å treffes igjen før morgenen. Like i nærheten er et japansk “kjærlighetshotell” som leier ut rom på timebasis. Senere på natta blir en prostituert alvorlig banket der, og innehaveren Kaoru, en avdanket kvinnelig fribryter, tilkaller Mari, som kan kinesisk, for å hjelpe henne som tolk. Gjerningsmannen, en forretningsmann som sitter og tøyer ut etter øvelsene, ligger tynt an, idét Kaoru varsler mafiaen som den prostituerte tilhører. Over det hele ligger et lydspor av Duke Ellington. Parallelt får vi glimt av Eri som ligger i koma. Ved siden av henne står en TV som plutselig skrus på av seg selv. Inne i TV’en er det en mystisk person som ser ut til å prøve å få tak i henne. Skummelt.

After Dark fortelles i sanntid. Foran hvert kapittel får vi en angivelse av hva klokka er, og det passer omtrent med tiden det tar å lese boka. Altså en natt. Murakami bruker et poetisk og vakkert språk. Oversettelsen er mesterlig. Boka blir nærmest et postmoderne dikt om natten og mørket, livet og døden, musikken og kjærligheten. Det er rystende, morsomt, skremmende, og tankevekkende.

Dette er veldig veldig bra. Anbefales for nattmennesker. Murakami-fansen har selvsagt lest den allerede.

Haruki Murakami: Kafka på stranden

Sunday, December 16th, 2012

Femtenåringen som kaller seg Kafka Tamura har bestemt seg. Han skal bli den tøffeste femtenåringen i verden. Moren tok med seg søsteren, og forsvant da han var liten, og han har et dårlig forhold til faren, en berømt kunstner. Så han trener og forbereder seg til han er klar, stjeler penger fra faren, og rømmer hjemmefra. Han reiser fra sted til sted, til han kommer til Takamatsu, der han blir boende på et privat bibliotek. Her blir han kjent med den androgyne Oshima, og den vakre middelaldrende Saeki.

Samtidig følger vi Nakata, en eldre mann som lever på trygd. Etter en selsom hendelse som barn, ble han liggende i koma, men våknet opp igjen, tilsynelatende med hjernefeil, eller “dum i hodet” som han sier selv. Nakata kan ikke lese eller skrive, og kan fort gå seg vill. Men han kan snakke med katter, og påkalle fiskeregn(!). Etter en voldsom opplevelse der Nakata til slutt dreper en mann, legger han ut på en reise sammen med lastebilsjåføren Hoshino.

Vi følger Tamura og Nakata gjennom noen uker. På et tredje, surrealistisk og drømmende plan, ser vi hvordan deres skjebner veves sammen, men uten helt å møtes. Forfatteren utforsker metaforen som begrep, hopper inn og ut mellom drøm og virkelighet, og drysser det hele over med en masse humor, krydrer med noen scener eksplisitt vold og sex, og gir leseren en god del stikk på bøker man skulle lest, filmer man burde sett, og musikk man burde ha et forhold til. En dannelsesroman om livet, katter, døden og kjærligheten, rett og slett.

Kafka på stranden anbefales, men krever god tid.

Haruki Murakami: Elskede Sputnik

Thursday, September 15th, 2011

Den unge kvinnen Sumire er ei kul dame. Hun går i for stor tweed-jakke, har håret til alle kanter, går med foskjellige sokker, røyker, leser intellektuelle bøker, ser intellektuelle filmer, og hører på klassisk musikk. Hun sover hele formiddagen, og ringer vennen sin midt på natta for å spørre om akkarer har 10 armer, eller forskjellen på symbol og tegn. Livsløgnen hennes (der har vi den igjen) er at hun skal bli en stor forfatter, så hun skriver ustanselig, men uten å produsere noe sammenhengende. Og hun forelsker seg hodestups i Miu, som er en kvinne som er 17 år eldre enn henne. Tilbake sitter fortellerpersonen, en ung lærer på omkring 25 år, som gjerne skulle ha ligget med både Sumire og Miu, men som i stedet går inn i løse forhold til sine elevers mødre. Et underlig trekantforhold som forflytter seg fra Tokyo til en liten gresk øy i Eegerhavet.

Temaer kan være lengsel og ensomhet for ikke gjengjeldt kjærlighet, livets dualisme og blablabla. Nok om det, for dette er gjennomført flott av Murakami! Ganske lenge holder han seg strengt til rammehistorien i et helt nydelig språk (glimrende oversettelse fra japansk vil jeg mene), og krydrer med historier i historier i historier, og helt utrolig flotte metaforer, gjerne ironisk kommentert av fortellerne selv. Eksempel: “-Har du det bra? -Utmerket. Som elven Modau på en vakker vårdag.” Herlig! Historien sklir heller ikke helt over i det absurde, slik den gjør i en del av de andre bøkene hans (i alle fall ikke før mot slutten). Elegant!

Anbefales varmt.

Haruki Murakami: The Wind up bird Chronicle

Friday, May 6th, 2011

Toru Okada lever sammen med sin kone Kumiko. Han er arbeidsledig etter eget ønske, og mens Kumiko sørger for inntekten, passer Toru huset og katten, lager mat, gjør husarbeid, og koser seg med å gjøre ikkeno. Så forsvinner katten, og Toru blir kontaktet av et slags medium for å forsøke å finne den tilbake. Samtidig får han slibrige telefoner fra en ukjent kvinne, og han blir kjent med tenåringsdattera i et av nabohusene. Så forsvinner Kumiko også. Derfra eskalerer historien i mange retninger, og herr Okada opplever at verden er veldig mye mer komplisert enn det han trodde på forhånd – og sannsynligvis langt mer enn det leseren trodde også.

Dette er en rik bok. Jeg er en sucker for historier i historier, gjerne i flere lag. Dem er det mange av her. Ikke minst fra den for meg totalt ukjente krigen i Mandsjuria, mellom Japan som okkuperer kinesisk land, og Sovjet. Ganske så blodig blir det også innimellom. Kanskje litt vel mye detaljer etter min smak. Vi lærer videre at livet ser svært annerledes ut når du betrakter det fra bunnen av en brønn. Ikke overraskende når du tenker over det, men det har du neppe gjort med mindre du har lest denne boka allerede. Dette er bare én, og langt fra den merkeligste, av en lang liste surrealistiske hendelser og inntrykk som rammer hovedpersonen. Hendelsene skrider fram, av og til i raskt tempo, av og til langsomt, ikke alltid i kronologisk rekkefølge, og ofte avbrutt av brev eller historier fra fortiden. Her må man bare henge seg på, og prøve å ikke falle av i svingene.

Boka sier også noe om oppvåkning. Hovedpersonen lever et sløvt liv der han passer huset og hører radio. Han merker ikke at Kumiko glir vekk fra ham, før hun plutselig er borte. I kampen for å få Kumiko tilbake må han finne igjen følelsene sine for henne. Dermed spiller fantasi, drømmer, og underbevissthet en stor rolle underveis. Av og til er det ikke godt å vite hvilken verden personene befinner seg i.

Det er ikke fritt for at det kan bli litt forvirrende av og til. Derfor kan det være godt å vite at trådene blir sånn nogenlunde samlet mot slutten. Denne boka anbefales varmt, men man må sette av rikelig med tid.