Posts Tagged ‘J.K. Rowling’

Robert Galbraith: Silkeormen

Saturday, November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.

Robert Galbraith: Når gøken galer

Monday, November 21st, 2016

Lula hopper. Selv i sin opphøyede status av supermodell og luksus, hopper hun fra balkongen. Det er ikke til å tro. Det gjør ikke broren hennes heller, så han oppsøker den avdankede Afghanistan-veteranen Cormoran Strike, som i klassisk Film Noir-detektivstil, Sam Spade med whisky i skuffen og bitter til lunch, tar imot oppdraget. Det kunne egentlig vært kult nok, men så gjør Robert Galbraith, eller J.K. Rowling, som hun vanligvis kalles, en artig vri. Hun innfører en stilig ung dame, Robin, nyforlovet, med bein i nesa og krutt i replikken, og det er hun som er den virkelige helten i historien.

Dette er råstilig krim, stilsikkert, morsomt, ettertenksomt, og med aldri så lite kvinnekamp lurt inn. Jeg lar meg begeistre! Anbefales sterkt.

J.K. Rowling: Den tomme stolen

Wednesday, December 2nd, 2015

Barry Fairbrother er død. Barry som ledet sognerådet. Barry, som kom fra små kår i fattigstrøket Fields, og som arbeidet seg til toppen av landsbysamfunnet. Barry, som kjempet for rusklinikken, som trente rolaget, venn, oppmuntrer, problemløser, konfliktdemper. Barry dør, og når hans stol står tom, starter kampen, ikke bare om ledelsen i sognerådet, og om framtiden til Fields, men også mellom alle som han meglet mellom. Lokalmiljøet eksploderer i intriger og lenge undertrykket hat. Dette er historien om Barrys sørgelige arv. Men det er også den fascinerende historien om tenåringene Fats, Andy, Sukhvinder, Gaia, og Krystal. Og først og fremst om Krystal, den eneste utelukkende positive personen Rowling har med i historien, bortsett fra Barry.

Det blir litt massivt. Det er mange navn. Flyten halter litt, med Rowlings omfangsrike språk, litt hoppende mellom nåtid, og korte og lange innskudd av fortid og sidehandling. Den første delen blir litt tung, men så løsner det. Hvem er det som sender falske meldinger til Sognerådets nettsider? Det tar av, og mot slutten er det en orgie i hat, selvopptatthet, egoisme, og knuste håp. Hvem kan motstå noe slikt? En del figurer er ren bonus. Samantha for eksempel, forelsker seg i datterens pop-idol, forsøker å forføre naboens tenåringsgutt i fylla. Helt enestående. Ellers er lyspunktene få. Ikke fordi boka skulle være dårlig. Det er den aldeles ikke. J.K. Rowling slipper alle bånd, og er det humor her, så er den i svarteste laget for min smak. Dette er ikke en småmunter eventyrbok for barn. Dette stoff for voksne. Men er det bra? Det er det. Boka sitter i magen i dagesvis etter at du har lest den, og det sier vel sitt.

J.K. Rowling: Skalden Skurres historier

Monday, December 16th, 2013

I siste bind i sagaen om Harry Potter og vennene hans får vi høre om den mystiske boka Skalden Skurres historier. Senere oversatte Hermine Grang boka fra originalrunene til moderne språkdrakt. Boka er en liten samling klassiske historier fra hekseland, skrevet av Skalden Skurre en gang for lenge siden. Samlingen har for hekser og trollmenn omtrent samme status som Brødrene Grimm, eller Asbjørnsen og Moe her på berget.

Det taler til Rowlings fordel at hun skrev denne boka til inntekt for et godt formål, og uten for mange andre baktanker. Det er nemlig ikke så mye annet å si positivt om denne boka. Litt morsomt selvsagt, med forord fra forfatteren, fotnoter av Hermine, og kommentarer fra salige Humlesnurr. Slike gammeldagse historier er selvsagt smekkfulle av allegori og ikke spesielt godt skjult moral, men jeg synes likevel ikke prosjektet er så veldig vellykket. Historiene mangler … et eller annet. De har ikke nok … autensitet. De likner ikke på moralske historier fra middelalderen. Snarere likner de på noe som forsøker å likne på moralske historier fra middelalderen, evt et forsøk på å vri litt mer innhold fra Harry & co. Sorry. Men kanskje jeg ikke er midt i målgruppa heller.

J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows

Tuesday, August 14th, 2007

Måtte jo få med meg slutten av historien. Boka starter som mange av forgjengerne, med et blikk på hva sjefsskurken Voldemort driver med, og hvem han dreper for tiden. Etter litt action og luftakrobatikk sklir historien over i en ulidelig kjedelig del der heltene krangler og vaser rundt i skog og mark, og oppfører seg som barnslige drittunger. Boka hadde blitt bedre om denne delen var blitt klippet langt vekk. Så er det full fart igjen, før klimaks nærmer seg. Historien er ganske mørk og dyster, med en elegant liten Luke-I’m-your-father-vri. Avslutningen langstrakt og storslått, og epilogen koselig. Dett var dett. Ingen av Potter-bøkene kommer opp mot magien i den første, selv om dette ikke var den dårligste i serien.

http://users.linpro.no/ingvar/books.html