Posts Tagged ‘Lahlum’

Hans Olav Lahlum: De fem fyrstikkene

Tuesday, December 1st, 2015

I klassisk Agatha Christie- og Arthur Conan Doyle-stil bør jo enhver krimserie brekkes opp med en novellesamling med samme hovedpersoner, i ny og ne. Så også med Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen alias K2, og geniet på Frogner, Patricia Borchmann i rullestolen sin. Dette er imidlertid ikke helt vanlige noveller, snarere er de kort-romaner, eller langnoveller, om du vil. Tre historier: En “lukkede roms mysterium”-variant i “Pistolen”. I “De fire vinglassene” får vi et giftmord der en selvopptatt forfatter er drept, og tre av hans kvinner ligger forgiftet, men overlevende tilbake. Hvem er bokstavelig talt femme fatale i forsamlingen? Og til sist, “De fem fyrstikkene”, i en variant over et tema jeg mener å ha sett før, minst én gang tidligere. Fem motstandsfolk under krigen, i ei hytte i skogen, mens fienden nærmer seg. Hvem er forræderen?

Hans Olav Lahlum mestrer langnovellens – eller kortromanens kunst, og briljerer i sin parafrase over kjente krimsjangre, uten at det blir parodisk. Og selv om oppskriften er velkjent ble jeg lurt underveis. Anbefales til påskekrim – det er ikke så lenge til påske, er det vel?

Hans Olav Lahlum: Maurtuemordene

Saturday, September 19th, 2015

Oslo, 1972. Nixon er president i USA. Bobby Fischer og Boris Spasskij gjør opp om mestertittelen i sjakk. Det er folkeavstemning om EF i Norge. Og i Oslo går en seriemorder løs og dreper unge kvinner. Først blir den unge og vakre MF-studenten Agnes Halvorsen funnet kvalt på vei hjem. Og noen dager etter skjer det samme med Lisa Eilertsen, jazz-sangerinne med fast tilhold på Club 7. Ved siden av hvert lik blir det funnet en forunderlig liten tegning av en maur. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen alias K2, får en ny sak å bryne seg på, og må som vanlig ha litt hemmelig hjelp av “geniet på Frogner”, den unge og rike Patricia, som til slutt løser saken fra rullestolen.

Det er som før en fryd å lese bøkene om K2 og Patricia. Forfatteren gjør en liten vri fra de tidligere bøkene. Vi får høre og se forbryteren i første person. Det er litt skremmende, og boka tenderer til “psykologisk thriller”. Tidsånden er godt ivaretatt. Kvinnelige studenter på Menighetsfakultetet er fremdeles noe nytt og rart. EF-saken ruller i mediene. Språket er nydelig sobert anno 1972, altså litt høytidelig og gammeldags, særlig når K2 er i offentlig ærend, og det er han mye. Vi følger ham og hans unge assistentbetjent fra forhør til forhør, der de graver seg ned i hvert av ofrenes liv, for å se om de finner morderen der. Men det er vanskelig. Det er ingen skjæringspunkter mellom ofrene. K2 og assistenten klarer ikke å løse saken alene, så han tar mot til seg, og ringer Patricia.

Vi får ikke like elegant Agatha-Christie-style løsning som i de tidligere bøkene, men språket, samt skiftene mellom morder og etterforsker veier godt opp for det. Jeg er fremdeles K2/P-fan.

Hans Olav Lahlum: Kameleonmenneskene

Tuesday, December 30th, 2014

Folkeavstemningen om medlemsskap i EEC står for døren. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen, K2 blant venner, har forlovet seg med Miriam, det unge offeret fra forrige bok. Hun er aktiv mot EEC, går i demonstrasjonstog, og er mye på partikontoret, når hun ikke lager middag til sin kjære Kolbjørn. En kveld får K2 uventet besøk på døra. En ung gutt kommer syklende, stormer opp trappa, og ringer på, med politiet i hælene. Patruljen gratulerer like etter på Kristiansen med raskeste oppklaring noensinne, da gutten blir arrestert, mistenkt for drapet på den kjente Per Johan Fredriksen, storbonde, og stortingsrepresentant for Senterpartiet. Kolbjørn får ikke helt ro over den såkalte oppklaringen, for rett før han ble arrestert, ropte gutten, som opplagt visste det var K2 han oppsøkte, “jeg må snakke med deg før de når meg”. Kolbjørn Kristiansen starter å grave i familien og fortiden til offeret, og finner et gammelt uoppklart drap, mystiske forbindelser til sovjetrusserne, uofisielle romanser, og overraskende forbindelser på arbeidsplassen til Johansen. Etter å ha balet med saken alene, finner han ut at han kommer til kort, og bak forloveden Miriam sin rygg, oppsøker han sin gamle forbundsfelle, “geniet på Frogner”, Patricia.

Som de tidligere bøkene om K2 og Patricia, er dette veldig, veldig bra. Her er en strålende klassisk mordsak, med mengder av mistenkte og motiver, blandet med et ekte historisk bakteppe, og spicet opp med en liten knivsodd spionthriller. Det er elegant, morsomt, intrikat, og når endene er nøstet opp, og hver har fått sitt, ikke så lite tilfredsstillende for dem som har fulgt hovedpersonene gjennom bokserien. Anbefales varmt.

Hans Olav Lahlum: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket

Thursday, August 30th, 2012

Som litt avveksling fra krim og annet snadder pløyde jeg i sommer gjennom Hans Olav Lahlums utmerkede biografi om Haakon Lie. Vi følger Haakon Lie fra vugge til grav, men det blir selvsagt mest sagt om hans intense innsats for oppbygningen av Arbeiderpartiet etter krigen. Dessuten får vi innblikk både i gamle myter (Jeg skal knekke deg som ei lus), og livet han levde på siden av politikken.

Dette er et imponerende historisk dokument. Dessuten er det svært underholdende skrevet. Hatten av. Anbefales veldig.

Hans Olav Lahlum: Katalysatormordet

Wednesday, June 13th, 2012

Året er blitt 1970, og Kolbjørn Kristiansen, K2 blant venner, er tilbake i en ny sak. Kristiansen blir selv vitne til at en ung kvinne løper desperat mot holdeplassen, men akurat ikke rekker T-banen (eller trikken som de kalte det den gangen) ved Smestad. Dagen etter blir hun funnet død på samme sted, og det viser seg at hun er skutt etter å ha vært i et møte med en venstreradikal gruppe. Kristiansen må igjen ta opp tråden hos sin unge venninne, den ekstremt intelligente Patricia I. E. Borchmann, for å løse saken.

Lahlum fortsetter på sitt lille historiske felttog der han igjen trekker fram historier fra andre verdenskrig, og belyser dem i et nytt tiårs politiske landskap. Vi får også gå helt til topps i det politiske Norge anno 1970, der ekte personer blir fremstilt, kamuflert med et silketynt ferniss av omskrivinger av navn. Artig i seg selv.

Denne boka er kanskje ikke like fengende som de to forrige i serien, men drivende nok til at det holder til bestått, og vel så det.

Hans Olav Lahlum: Satelittmenneskene

Wednesday, February 29th, 2012

1969. Politietterforsker Kolbjørn Kristiansen, K2 blant venner, og hans venninne Patricia Borchmann må løse et nytt mysterium. Denne gangen er det klassisk herregårdskrim. Magdalon Schjelderup, motstandsmann under krigen, nå mangemillionær og eier av en stor herregård høyt oppe i åssiden over Oslo, ringer K2 og forteller at han regner med at noen forsøker å drepe ham. De blir enige om å treffes over helgen, men allerede dagen etter dør Schjelderup av forgiftning i sitt hjem, mens han sitter til bords med sin nærmeste familie og venner. Hvem gjorde det og hvorfor?

Litt forutsigbart, og ikke så veldig vanskelig å gjette løsningen på gåten kanskje, men likevel, dette er veldig bra. Ikke minst for dem som trives med Agatha-Christie-stilen. Her er det mye grums som stiger opp etterhvert som Kolbjørn, godt ledet av Patricia, rører i det mørkte tjernet som var Magdalon Schjelderups liv, kanskje særlig fra krigsårene. Det blir etter hvert rikelig med motiver og mulige mordere, ikke minst etter at flere i omgivelsene rundt offeret dør. Som i den forrige boka er det den kortfattede stilen og tørre humoren med filmavisen-stemme som bærer boken, i alle fall for min del.

Kan trygt anbefales.

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Wednesday, February 29th, 2012

1968. Tidligere motstandsmann og minister Harald Olesen blir funnet skutt i leiligheten sin, der han bor alene, på Torshov i Oslo. Når skuddet går av løper de øvrige beboerne ut i oppgangen umiddelbart for å finne ut hva som skjer. Det viser seg at ingen kan ha kommet seg ut av bygningen uten at noen av beboerne oppdaget det. Dessuten er leiligheten låst, og noe mordvåpen er ikke å finne. Politietterforsker Kolbjørn Kristiansen får saken, men famler i mørket, før han får hjelp fra uventet hold. En gammel familievenn sier at hans datter, den ekstremt intelligente Patricia Borchmann som er lenket til rullestol, har idéer som det er verdt å høre på. Med Patricia i rollen som Poirot, og Kolbjørn som Hastings, rulles saken langsomt men omhyggelig opp.

Her er det mye bra å ta tak i. Det historiske bakteppet virker realistisk, her er det mye grums fra krigens dager, som kommer til overflaten. Formen er rendyrket klassisk krimroman, det er nesten så man hører stemmen fra filmavisen når man leser, og det er kuttet til beinet. Her er det ikke følelser eller beskrivelser av blomsterpotter og fargenyanser, eller kompliserte mellommenneskelige forhold. Her er det en kriminalsak som skal løses, og et historisk mysterium som skal nøstes opp, og det gjøres metodisk og enkelt så det er en fryd. Litt forsiktig humor i 60-talls-stil, former som De, Dere og dus brukes aktivt, og samspillet mellom Kolbjørn og Patricia funker bra, selv om oppskriften er velbrukt.

Godt gjennomført. Anbefales.