Posts Tagged ‘Neil Gaiman’

Neil Gaiman: Smoke and mirrors

Tuesday, December 30th, 2014

En samling skriblerier, dikt, fortellinger og noveller av fantastiske Neil Gaiman. Her er det så mye spennende, morsomt og rart at man blir rent anpusten. Sterkest inntrykk gjorde Snow, Glass, Apples, som er klassiske Snøhvit nydelig snudd på hodet, og Murder Mysteries, som er et mordmysterium i Himmelen, etterforsket av selveste Hevnens Engel.

Dette er bare så bra. Ikke annet å gjøre enn å bøye seg i hatten.

Neil Gaiman: Fragile Things

Monday, October 13th, 2014

En samling korte og lange noveller av Neil Gaiman, og med et og annet dikt slengt innimellom, komplett med en liten omtale for hvert stykke, der vi får vite når, til hva eller hvem, og av og til også hvorfor han skrev. Her er det mye rart. Et trist liv og et troll, Sherlock Holmes i H.P. Lovecraft-kontekst, tenåringer på sjekkern blant bokstavelig talt utenomjordisk vakre damer, tolv små noveller som matcher plata Strange little girls av forfatterens gode venn Tori Amos, et skrekk-pornografisk mareritt, en episode skrevet som intro til The Matrix-universet, hva som skjedde med Susan fra Narnia, og mye mye mer. Og når du tror alt er over kommer selve rosinen i pølsa, en skikkelig porsjon eventyr med Shadow, noen år etter American Gods, som Beowulf.

Her er det bare å ta av seg hatten. Dette er strålende.

Neil Gaiman: Stardust

Sunday, September 21st, 2014

Langt, langt inne i ALveland, høyt oppe i tårnet Stormholdt-borgen er kongen døende. Han vil sette sine (gjenlevende) sønner på prøve, for å se hvem som skal arve tronen av Stormholdt, og kaster tronesmykket langt ut av vinduet. Den som får tilbake smykket, en topas, skal arve tronen. Topasen flyr høyt og langt, og treffer en stjerne, som faller mot jorda.

Landsbyen Wall ligger på grensen til Alveland. I bymuren er det en port ut til en eng. Porten voktes dag og natt av de unge mennene i Landsbyen, men en gang hvert niende år er det et stort marked på enga, og folk fra fjern og nær, også fra Alveland, kommer til markedet. Unge Dunstan Thorn treffer en vakker alvekvinne som holdes fanget av en heks til månen mister sitt barn, og to mandager kommer sammen i samme uke. Han kjøper et vakkert smykke av henne. Dunstan treffer alven igjen på kvelden, og ni måneder senere havner det en kurv på døra hos Dunstan, med et lite barn oppi. Tristran Thorn, med usikkert opphav. 18 år senere frir Tristran til landsbyens skjønnhet, Victoria Forester. Hun ber ham hente stjernen som i det øyeblikket faller over Alveland. Tristran tar henne på ordet, og begir seg inn i eventyret.

Dette eventyret er skrevet som en gammeldags romanse, i klassisk tradisjon fra folkeeventyr og en twist av Alice i Eventyrland. Her er skumle hekser og talende trær, vimsete rare små menn med hatt, enhjørninger og løver, stolte prinser, overraskelser rundt annethvert hjørne, så godt som alle dyr er egentlig fortrollede mennesker, og alt går bra til slutt. Anbefales, både for fantasy-entusiaster, og barn i alle aldre som liker eventyr.

Neil Gaiman: Anansi Boys

Saturday, September 20th, 2014

Charles “Fat Charlie” Nancy, er egentlig slett ikke er feit, men fikk tilnavnet av faren, mr. Nancy som barn, og tilnavn faren gav, ble sittende. Han flyttet fra barndomshjemmet i Florida, idet moren gir opp faren og reiser over dammen, til London, der Charles vokser opp. Charles er sjenert og beskjeden, og rødmer og skammer seg for det meste. Han jobber i et byrå som tar hånd om finansene til kjendiser og andre som trenger folk til å passe på pengene sine for seg. Charles skal snart gifte seg, men så får han plutselig om at faren er død. Han reiser til Florida for å overvære begravelsen. Der får han vite at faren egentlig var en gammel afrikansk gud, selveste Anansi, guden for spillopper og snille og mindre snille triks og fanteri. Og ikke nok med at faren var en gud, han finner også ut at han har en bror. Og broren Spider er alt som Charlie ikke er. Han lever livet skamløst for alt hva det er verdt, med piker vin og sang, og snur Charles’ liv fullstendig på hodet.

Neil Gaiman har skrevet en helt fantastisk og morsom bok om sjenanse og skam mot prang og bram, om YOLO-livet mot ansvar og rettferdighet, om morsomme historier, og om gleden og styrken i det å synge. Oppi miksen har han blandet en humoristisk liten spøkelseshistorie, en overnaturlig kriminalthriller, noen referanser til Hitchcocks Fuglene og jeg mistenker ham for å ha laget hele plotet som unnskyldning for å drive research langs hvite strender i Karibia. Anbefales varmt!

Neil Gaiman: The Graveyard Book

Sunday, September 14th, 2014

Et småbarn, en liten gutt, er veldig flink til å klatre. Så flink faktisk, at han klatrer ut av barnesenga, aker ned trappa, og setter avsted på oppdagelsesferd på egenhånd. Alle foreldres mareritt, såklart. Men Gutten har ingen foreldre lenger. I samme øyeblikk som han krabber ut av døra, ned på gata, og stabber bortover veien, blir foreldrene hans nemlig effektivt myrdet av en leiemorder, som så går etter gutten. Like ved er en kirkegård. Gutten går dit, og de døde som bor der sørger for at morderen ikke finner ham. Så har han ikke noe sted å være, men får vokse opp blant de døde, under navnet Nobody Owens, eller bare Bod blant venner. Med et koselig ektepar, spøkelsene herr og fru Ownens som fosterforeldre, en vennlig vampyr som verge, og en litt streng russisk varulv som lærer, er han rimelig trygg mot nattens skumle vesener, men de kan ikke beskytte ham for alltid.

Barnevennlig fantasy, litt spennende, litt skummel, litt morsom, og litt trist. Som mye av det Neil Gaiman skriver. Om ikke så veldig dypt, så et ganske fantastisk plot. Tolkien-entusiaster vil kjenne igjen minst en delfortelling i lett omskrevet variant. Kan trygt anbefales, både for Gaiman-fans og barn/unge. Finnes visstnok også i tegneserievariant.

Neil Gaiman: Coraline

Monday, September 8th, 2014

Coraline Jones flytter inn med Mamma og Pappa i nytt hus. Huset er egentlig et gammelt stort hus som er delt opp i leiligheter, så vegg i vegg bor herr Bobo som forsøker å trene opp sirkus-mus, og et par søte gamle damer. Coraline kjeder seg. Hun har tegnet. Og lest. Og truffet en katt. Mamma og Pappa har ikke tid til å leke eller være sammen med henne. Så Coraline går på oppdagelsesferd. Hun finner en dør. Mamma forklarer at bak døra er det bare en mursteinsvegg. Døra er der fra den gangen før huset ble delt opp i leiligheter. Coraline besøker de gamle damene i stedet. De serverer te, og leser fremtiden hennes i teblader. Det ser dårlig ut, så hun får en påstått magisk stein som beskyttelse. Herr Bobo har en beskjed fra musene hennes. Ikke gå gjennom døra. Men Coraline kjeder seg, så hun går gjennom døra likevel. Det viser seg å være en dårlig idé. For på den andre siden av døra er Den Andre Mammaen. Som er nesten som mammaen hjemme. Og hun er veldig glad i barn.

En blanding av skvett-skrekkfilm og Alice i Eventyrland. Fornøyelig, morsom, og litt skremmende, men ikke verre enn at det går bra til slutt. Heldigvis.

Neil Gaiman: The Ocean at the end of the Lane

Thursday, September 4th, 2014

En gutt (jeg-person og forteller) bor med lillesøster, far og mor i et hus på landet. Han er litt ensom, sitter ofte for seg selv og leser bøker. Det skjer rare ting. Leieboeren i huset stjeler farens bil, og begår selvmord. Gutten selv våkner med en mynt i halsen, og holder på å kveles. Søsteren finner penger slengt rundt. Gutten oppsøker naboen, i det lille huset ved enden av veien, der familien Hempstock bor. En eldgammel bestemor, hennes voksne datter, og barnebarnet Lettie. Siden de opplagt er av overnaturlig – eh – overbevisning (bestemoren husker f.eks da universet ble til, og Hempstock-familien er representert i flere Gaiman-bøker, f.eks som heks i The Graveyard Book), deler han problemet sitt med dem. Lettie blir sendt ut for å ordne opp, og hun tar med seg gutten. Det ender ikke så bra. Han får med seg noe han ikke burde hjem til huset igjen.

Dagen etter kunngjør guttens mor at fordi hun er så mye borte i ny jobb, skal de få en husholderske som skal passe barna, Ursula Montkton. Gutten innser imidlertid at Ursula ikke er den hun utgir seg for å være, og kommer opp i en rekke vanskeligheter. Dessuten er Verden slik vi kjenner den i fare.

Kjærlig skrevet til sin kone, har forfatteren laget en historie som er litt forskjellig fra de andre bøkene hans. Den var påtenkt som en liten novelle, men hadde vokst til en liten roman da den var ferdig fortalt. Neil Gaiman har lagt inn mye av sin egen barndom i denne boka. Det er lett å se for seg forfatteren selv i mange av situasjonene. En litt ensom gutt som liker å lese bøker og klatre i trær.

Dette er nydelig fantasy, om forholdet mellom barn og voksne, om det å stole på venner, og om selvoppofrelse. Et svært kjent bilde: Hvordan opplever et barn det når det vet at det har rett, men blir blankt avvist av de voksne? Vanskelig både for barn og foreldre.

Som bonus får vi en nydelig rammehistorie, der hovedpersonen i voksen alder oppsøker huset til Hempstock-familien etter å ha deltatt i en begravelse i nærheten. Det skal ligge i enden av kjerreveien, og ved huset ligger en andedam som Lettie, datteren i huset påsto var et helt verdenshav. Hvor ble det av Lettie? Han treffer moren i huset, og slår av en prat. Så husker han historien.

The Ocean at the end of the Lane anbefales varmt.

Neil Gaiman: Heldigvis hadde jeg melka (Fortunately, the milk)

Thursday, September 4th, 2014

Mamma har reist bort, og hengt har opp lister og huskelapper for alt som skal gjøres, og Pappa har stort sett oversikt, helt til det viser seg at vi mangler melk til frokostblandingen. Så Pappa løper ut for å kjøpe melk, og blir borte lenge. Når han kommer tilbake har han en ganske fantastisk historie å fortelle, om pirater og dinosaurer i ballong, og reiser på tvers av rom-tid-kontinumet.

Dette er en liten barnebok, festlig illustrert (jeg hadde kanskje foretrukket mindre tegneserieaktige tegninger), og det er moro hele veien hjem. 10-åringen uttalte, etter å ha skummet gjennom, “Den var helt sinnsyk”.

Anbefales for barn fra åtte til 108.

Neil Gaiman: American Gods

Thursday, September 4th, 2014

Shadow blir kalt inn til fengselsdirektøren, som har en god og en dårlig nyhet til ham. Han blir løslatt noen dager før tiden. Det passer bra for Shadow, som har gledet seg til å komme hjem til kona Laura. Den dårlige nyheten er at Laura og Shadows beste venn har omkommet i en trafikkulykke.

På vei til begravelsen møter han mr. Wednesday, som tilbyr ham jobb som livvakt, sjåfør og altmuligmann. Det viser seg at Wednesday ikke er noen annen enn selveste Odin – allfaderen, og oppdraget de har er å samle støtte blant alle de eldre gudene som har blitt med til på lasset til Amerika når folk utvandret dit. De gamle gudene har trøbbel. Folk tror ikke på dem lenger, og dyrker heller nye guddommer som Media, Teknologi og Narkotika. Dermed er det duket for en roadmovie av dimensjoner. Vi reiser gjennom USA på kryss og tvers, og møter gamle og nye guder, og får et Gaimansk tverrsnitt av Amerikas glade og gale befolkning og natur, krydret med gudekrig, Men in Black, litt romantikk, litt zombie-horror, og et aldri så lite dykk ned i døden og opp igjen.

Dette er en helt fantastisk bok. Anbefales varmt.

Neil Gaiman & Terry Pratchett: Good Omens

Sunday, November 29th, 2009

Engelen Aziraphale og demonen Crowley får beskjed fra sine respektive overordnede at Harmageddon nærmer seg, og at antikrist skal fødes. Problemet er at både Aziraphale og Crowley har blitt relativt gode venner, og har levd så lenge blant menneskene, og trives så godt i verden, at de synes det er fint om Dommedag ikke kom. De overvåker barnet, og forsøker å gi det halvt-om-halvt med himmelsk og jævelsk påvirkning, slik at gutten ikke vil klare å bestemme seg for hva han skal gjøre når tiden hans kommer. Problemet er bare at på grunn av en overivrig (og tedrikkende) satanistsykepleier, blir barnet ikke bare med vilje byttet ut, men dobbeltombyttet ved fødselen, og den virkelige antikrist, vokser opp på landet i naturskjønne omgivelser, med familien og gode lekekamerater.

Et par sub-plot: Apokalypsens fire ryttere, Death, War, Famine og Polution (Pestilence tok ut pensjon etter at bruken av Penicillin bredte om seg) viser seg fram, og trer til slutt sammen som apokalypsene fire bikere(!!) Etterkommeren etter den synske heksa Agnes Nutter, Anathema Device, og heksejegeren Newton Pulsifers etterkommer Newton Pulsifer treffer hverandre, og forsøker (selvsagt forutsagt) å forhindre Verdens undergang.

Denne boka er visstnok en slags parodi på skrekk-okkult-boka og -filmen The Omen fra 1976. Den har jeg hverken sett eller lest (kall meg ignorant), men jeg fikk svært godt utbytte av Good Omens likevel. Dette er en finfin miks av Pratchett og Gaiman. Begge setter sitt velkjente preg på boka, og den sklir elegant mellom de to herrenes typiske stil og skrudde verdener. Her er velkjente typer både fra Sandman og Discworld. Riktig morsomt, og selvsagt erkebritisk blir det underveis. Det religiøse innholdet er ikke allverdens å skryte av, og det vesle sparket til dualistiske religioner generelt mot slutten blir litt halvhjertet, men det var sikkert ikke meningen at det skulle være så alvorlig heller. Snarere tvert imot.

Kan trygt anbefales for dem som liker både Gaiman og Pratchett.