Posts Tagged ‘Pratchett’

Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown

Wednesday, October 7th, 2015

Sjefsheksa Granny Weatherwax er blitt gammel. Dvs, det har hun jo mer eller mindre alltid vært, men nå går det tyngre. Hun tar runden i Lancre, gjør skrubber hele hytta hun bor i, inklusive utedassen, tar på seg pent tøy, og legger seg til å sove. Når Døden så kommer for å hente henne er hun klar, og Døden selv synes det er en ren ære å få eskortere henne videre over i det neste og ukjente. Hvem skal så være den første blant likehekser? Granny selv etterlater seg ingen tvil. Hytta og heksedømmet hennes går til Tiffany Aching (Petronella Pine i den norske oversettelsen). Dermed blir det litt tungt for Tiffany også. Hun må pendle mellom Lancre og The Chalk. Som om det ikke var nok med dobbel jobb, er alvene på krigsstien igjen. Derfor er det veldig bra når det dukker opp en lærling til stillingen som heks. Og en geit.

Her er det ungt alvor og mye moro i sedvanlig sinnsyk forening, slik det gjerne er hos Pratchett. Hva skal man f.eks gjøre med gamle menn? Jo, gi dem et skur og noe å sysle med. Pratchetts gamle hederstanke, at ei jente kan bli trollmann får en fin gjenvisitt fra Equal Rites, idet en gutt vil bli heks. The Sheperd’s Crown er et flott punktum i den lange serien av Discworld-bøker. Det er likevel noe litt uforløst her, og jeg tipper salige Terry ville ha brukt mer tid på manuskriptet om han hadde vært i stand til det. Fansen må selvsagt ha med seg denne boka som siste bind i Discworld-serien, men den står godt på egne bein som frittstående fortsettelse på bøkene om Tiffany Aching. Anbefales for ungdom i alle aldre.

Terry Pratchett: Raising steam

Thursday, April 10th, 2014

Grovsmeden Simnel forsvant i skuret sitt i et rosa poff, og ble aldri sett siden. Sønnen Dick Simnel har lært seg matematikk og ingeniørkunst. Han roter rundt i farens skur, finner tegninger og deler, og forstår hva faren prøvde å bygge. Med arvegull fra en onkel som var pirat, og kanskje fant pengene på ærlig vis, bygger han et damplokomotiv, selveste Iron Girder (og blir boka oversatt til norsk hun hete Jern-Erna), og en testbane på jordet utenfor landsbyen. Så reiser han til Ankh Morpork for å skaffe investorer til oppfinnelsen sin. Skiveverdenen er klar for dampalderen!

I Ankh Morpork er det opprørsstemning blant dvergene, og selveste Lavkongen over alle dverger blir forsøkt utsatt for statskupp. Byens ubestridte tyrann Vetinari må bruke all sin kløkt for å løse den politiske situasjonen, og ber sin generelle problemløser, Bankdirektør, Postmester, og sjef for Den Kongelige Mynt, Moist von Lipwig ta seg av både jernbanen og å få lavkongen tilbake til kongssete i Schmaltzberg under Überwald i tide. Alternativet er selvsagt at Moist ikke har noe hode å sette alle hattene sine på, så Moist må gjøre sitt beste.

I sedvanlig hysterisk morsomme vendinger tar Pratchett oss på en frodig reise i sin magiske verden av tusser og troll, dverger, mennesker, vampyrer, og alle andre tenkende skapninger. Samtidig som han pøser på med viktige spørsmål i lett allegorisk form. Hva gjør vi med religiøse fundamentalister som angriper infrastruktur? Hvordan forholder vi oss til nye folkegrupper som ofte er både flinkere og mer arbeidssomme enn vi er vant til? Hvordan utvikler vi ny teknologi slik at det er til det beste for samfunnet.

Dette er en fest! Anbefales varmt.

Terry Pratchett: Dodger

Tuesday, October 29th, 2013

Siden jeg akurat har lest Store forventninger passet det jo veldig bra å få med meg denne her. Hvor fikk Charles Dickens inspirasjon fra? Jo han gikk selvsagt gjennom Londons gater og skrev om dem han så og møtte, samt hans egne opplevelser i det samme miljøet. Hvem er så Dodger? Jo, han er en prins i Londons underverden. Alle kjenner Dodger, og Dodger kjenner alle, og ingen kan fange ham. Dodger lever av det han kan finne i andres lommer, og i kloakken under gatenivå, og det er ingen dårlig jobb, mener han selv. Han tjener bedre enn skorsteinsfeierne, og mindre farlig er det også. Men så berger han livet til en skjønn liten dame, og sjebnen drar ham med seg. Han treffer forfatteren Charlie Dickins, blir kledd opp som gentleman, som en man kan ha store forventninger til, og blir dagens helt idét han overlever møtet med barbereren i Fleet Street.

Pratchett har plassert historien i “ekte” tid, i Dickens London, og Dodger treffer en rekke ekte mennesker, bla Charles Dickens selv, Henry Mayhew (som boka er dedikert til), og Benjamin Disraeli, i tillegg til den overfloden av personligheter og referanser fra perioden. Dodgers egentlige navn er Pip. Akkurat.

Altså en sterkt leseverdig bok. Spenning og humor på topp Pratchett-nivå. Det er ikke spesielt langt fra Ankh Morpork til London i så henseende. Og like fullt en litt alvorlig bok. London som hovedstaden i Verdens beste land, etter de som bor ders egen mening, fortjener jo ærlig talt sikkerhet for innbyggerne likhet for loven, og et fungerende kloakknett. Anbefales!

Terry Pratchett: Snuff

Wednesday, January 25th, 2012

Leder for Ankh-Morpork City Watch, sir Samuel Vimes, blir tvunget til å levere inn politiskiltet. For å ta ferie. Målet er hans kones tidligere, nå hans eget, gods på landet, i et par ukers hyggelig familieliv med kone og unge Sam, i frisk luft, og landlige omgivelser. Hva kunne vel være bedre. Som arbeidsnarkoman politimann holder Vimes på å gå på veggene, men finner heldigvis en stygg kriminalsak han kan la seg beskjeftige med.

Temaet i boka er velkjent gjennom City Watch-bøkene i Discworld-serien: Alle er like mye verdt, og loven gjelder for alle, uansett kjønn, rase eller overbevisning, det være seg vampyrer, varulver, mennesker, dverger, troll, orker, eller, skal det vise seg i denne boka, tusser (goblins). Trafficking og narkotikasmugling er alvorlige saker, og action blir det nok av. Vimes må nok en gang jage en sinnsyk morder, heldigvis godt støttet av sin familie, sin livsfarlige butler, og den lokale lensmannen, som stort sett bruker fengselcella si til svinerøkt. Pratchett krydrer det hele med masse knusktørr humor og ordspill, og hele menasjeriet fra City Watch.

Med bok nummer, hva er det blitt, 39? i Discworld-serien, skulle man kanskje tro at kvaliteten ville gå litt ned, eller forfatteren bli litt sliten. Men slik er det ikke. Pratchett har levert enda en glitrende bok. Snuff anbefales varmt.

Terry Pratchett: I shall wear Midnight

Saturday, February 12th, 2011

Tiffany Aching har blitt voksen, og tar ansvar som landsbyens heks. Hun hjelper til med barnefødsler, vonde tær, redder folk fra lynsjemobben, slikt som hekser driver med. Så må hun passe seg, for hekser får også fiender.

Litt ujevn, svært underholdende, av og til klok, av og til alvorlig, og av og til hylende morsom. Smådrypp av kjente fjes fra tidligere bøker i fra alle miljøer på Skiveverdenen. Med et gledelig gjensyn av Eskarina fra “Equal Rites” er ringen sluttet. Blir det siste bok fra Pratchett? Det er lov å håpe på flere.

Terry Pratchett: Unseen Academicals

Sunday, January 3rd, 2010

Ankh Morporks eneherskende tyrann Vetinari bestemmer at det eldgamle spillet fotball har kommet for å bli på den magiske Skiveverdenen, men at det er nødvendig at den organiseres litt mer enn dagens rene gatekamper. Oppgaven med å få orden på sakene havner hos rektor Ridcully ved Unseen University, som også må lage sitt eget universitetslag. Som keeper finner vi selvsagt bibliotikaren (en orangutang), og selv om det er forbud mot å bruke magi underveis blir det mange magiske øyeblikk.

Som vanlig på UU er det mye slapstick og moro. Klassiske fotballroller blir parodiert, ikke minst reporteren fra sidelinja. Et bittelite kjærlighetsbilde fra West Side Story kan anes. Og som moralsk sidetema: Alle bør få en sjanse; et spark til Tolkiens ensidige fordømmelse av orkene, som aldri vises noen nåde i hans verden.

Pratchett anbefales som vanlig alltid, selv om dette ikke er hans aller beste bok.

Neil Gaiman & Terry Pratchett: Good Omens

Sunday, November 29th, 2009

Engelen Aziraphale og demonen Crowley får beskjed fra sine respektive overordnede at Harmageddon nærmer seg, og at antikrist skal fødes. Problemet er at både Aziraphale og Crowley har blitt relativt gode venner, og har levd så lenge blant menneskene, og trives så godt i verden, at de synes det er fint om Dommedag ikke kom. De overvåker barnet, og forsøker å gi det halvt-om-halvt med himmelsk og jævelsk påvirkning, slik at gutten ikke vil klare å bestemme seg for hva han skal gjøre når tiden hans kommer. Problemet er bare at på grunn av en overivrig (og tedrikkende) satanistsykepleier, blir barnet ikke bare med vilje byttet ut, men dobbeltombyttet ved fødselen, og den virkelige antikrist, vokser opp på landet i naturskjønne omgivelser, med familien og gode lekekamerater.

Et par sub-plot: Apokalypsens fire ryttere, Death, War, Famine og Polution (Pestilence tok ut pensjon etter at bruken av Penicillin bredte om seg) viser seg fram, og trer til slutt sammen som apokalypsene fire bikere(!!) Etterkommeren etter den synske heksa Agnes Nutter, Anathema Device, og heksejegeren Newton Pulsifers etterkommer Newton Pulsifer treffer hverandre, og forsøker (selvsagt forutsagt) å forhindre Verdens undergang.

Denne boka er visstnok en slags parodi på skrekk-okkult-boka og -filmen The Omen fra 1976. Den har jeg hverken sett eller lest (kall meg ignorant), men jeg fikk svært godt utbytte av Good Omens likevel. Dette er en finfin miks av Pratchett og Gaiman. Begge setter sitt velkjente preg på boka, og den sklir elegant mellom de to herrenes typiske stil og skrudde verdener. Her er velkjente typer både fra Sandman og Discworld. Riktig morsomt, og selvsagt erkebritisk blir det underveis. Det religiøse innholdet er ikke allverdens å skryte av, og det vesle sparket til dualistiske religioner generelt mot slutten blir litt halvhjertet, men det var sikkert ikke meningen at det skulle være så alvorlig heller. Snarere tvert imot.

Kan trygt anbefales for dem som liker både Gaiman og Pratchett.

Terry Pratchett: Strata

Wednesday, October 28th, 2009

Kontekst: Ganske fjern fremtid. Kin Arad, menneske, jobber for Selskapet, som planet-ingeniør. Hun leder arbeidet for bygging av nye planeter, godt hjulpet av stratamaskiner. Så treffer hun en underlig skrue som fabler om en flat verden, helt i utkanten av det kjente Rommet. Etter en del om og men havner vi selvsagt på denne verdenen, i følge med den fire-armede krigerpiloten Marco Farfarer som en kung, og en historiker og lingvist Silver, som er en shandi, med avtagbare støttenner. Marco er en paranoid berserker dersom han ikke holdes under kontroll, og Silver blir et dødsfarlig kjøttetende beist dersom hun ikke får regelmessig næring. Nok til å fylle en roman, altså.

Jeg fyllte et hull i Pratchetts samlede da jeg kom meg gjennom Strata. Dette er jo en av hans tidlige bøker, og det er temmelig synlig at den ikke er så moden som hans senere produksjon. Forfatteren gaper litt vel høyt. Han utforsker en flat skiveverden, svevende i kosmos, og opprettholdt av maskiner. (Senere rekreerte han skiveverdenen med ren magi i Discworld-serien, og hadde stor suksess.) Han raljerer med historie og religion, kjønns- og rasespørsmål og samhold på tvers av tilsynelatende uoverstigelige forskjeller. Samtidig beskriver han universets skapelse på et nesten Douglas-Adams-aktig meta-nivå, og ender mer eller mindre opp med meningen med livet og menneskehetens eksistens. Det blir litt mye av det gode. Men morsomt er det. Pratchett-entusiaster har selvsagt lest den allerede.

Terry Pratchett: Wings

Tuesday, May 13th, 2008

Wings er en relativt frittstående fortsettelse på Truckers og Diggers, og siste bind i “Bromeliaden”. Vi følger Masklin og vennene hans der de forsøker å nå fram til en rakett som skal sende en satelitt ut i verden. Varm og øm og passe hysterisk. Har du lest de to forrige bøkene vil du ikke gå glipp av slutten. Anbefales for liten og stor.

Terry Pratchett: Diggers

Tuesday, May 13th, 2008

Diggers er en fortsettelse av Truckers, og bind 2 av “Bromeliaden”. Glitrende om religion på ville veier, samarbeid og girl power. Masklin fra Truckers har reist for å finne moderskipet som alle nomer kommer fra. Resten av gjengen fra varehuset må klare seg som best de kan i kampen mot mennesker, biler, rever, og vinterkulde. En gravemaskin spiller en sentral rolle. Varmt, morsomt, og faktisk spennende. Anbefales for små og store.