Posts Tagged ‘Robert Galbraith’

Robert Galbraith: Career of Evil

Tuesday, January 17th, 2017

Robin Ellacott, assistent og/eller etterforskningspartner i det lille private detektivbyrået til Cormoran Strike, mottar en pakke. Den inneholder armen til et menneske. Tøff start på morgenen for Robin der, altså. Cormoran innser at hilsenen kan stamme fra et lite knippe mistenkte fra hans fortid. De har dermed en sak å etterforske, og Cormoran og Robin må reise på kryss og tvers av landet, for å finne gamle skurker. De går selvsagt i beina politiets ikke helt effektive etterforskning underveis.

På privaten knirker det mellom Robin og Mathew, som blir mer og mer sjalu på Strike. Kanskje ikke så overraskende, siden Strike er en råtøff helt, og Mathew er en dust. Og siden kvinner er fra Venus, og menn flest fra bunnen av kornsilo, blir det forviklingar og grining, og Robin og Cormoran blir selvsagt tiltrukket av hverandre. Det kan også fort gå i beina for effektiv etterforskning.

Med på lasset får vi gammel popkultur som Blue Öyster Cult og andre rariteter som BIID. Dessuten blir noe av lokket over Robins til nå ganske ukjente fortid tatt av. Portrettene av menneskesjebner på små puber på den engelske landsbygda er hjerteskjærende og vassekte. Her er det mye trist research bak. Det blir det god litteratur av.

Alt i alt både et ettertenksomt og trist portrett av britiske småbyer, og en ganske så velsmurt maskin av krim som passer for både kvinner og menn. Jeg klarte ikke plukke skurken på forhånd, og løsningen på gåten føltes hverken tvunget eller rar. Fortellingen er spennende på flere nivåer mot slutten av boka. Career of Evil, eller Ondskapens kall anbefales herved. Frittstående fortsettelse av Silkeormen.

Robert Galbraith: Silkeormen

Saturday, November 26th, 2016

Owen Quine, omstridt forfatter, er forsvunnet, og kona hans ber Cormoran Strike, etter Lula-saken, en ganske kjent detektiv, finne ham. Det gjør Strike, sammen med sin utmerkede assistent frøken Robin Ellacot (fremdeles ikke gift med Matthew). Det at Quine forsvinner for en tid er ikke så uvanlig, men Cormoran og Robin bruker ganske lang tid på å finne ham. Og da er han selvsagt steindød. Ikke så uvanlig i en kriminalroman det heller kanskje, men at drapet er såpass grufullt bestialsk som det er, dét er uvanlig. Og verre blir det, ettersom det viser seg at Quine har beskrevet denne drapsmetoden i manuskriptet til sin siste bok, der det ene drapet er verre enn det andre.

Robert Galbraith, eller J.K. Rowling som hun også kaller seg, skriver fra innsida til forlagsbransjen. Og her får alle sitt, enten det er agenter, redaktører, eller forfattere selv. Det er jo selvsagt et morsomt poeng. Løsningen på krimgåten er litt innfløkt. Det er ikke en sånn klassisk whodunnit der leseren klasker seg på panna, åh selvsagt, til slutt. Snarere må man gå over resonnementet en ekstra gang. Men det gjør ikke så mye, for som i så mye annen krim er det fortellingen og figurene som er de sentrale. Cormoran og Robin er i så henseende fantastisk underholdning. Anbefales varmt.

Robert Galbraith: Når gøken galer

Monday, November 21st, 2016

Lula hopper. Selv i sin opphøyede status av supermodell og luksus, hopper hun fra balkongen. Det er ikke til å tro. Det gjør ikke broren hennes heller, så han oppsøker den avdankede Afghanistan-veteranen Cormoran Strike, som i klassisk Film Noir-detektivstil, Sam Spade med whisky i skuffen og bitter til lunch, tar imot oppdraget. Det kunne egentlig vært kult nok, men så gjør Robert Galbraith, eller J.K. Rowling, som hun vanligvis kalles, en artig vri. Hun innfører en stilig ung dame, Robin, nyforlovet, med bein i nesa og krutt i replikken, og det er hun som er den virkelige helten i historien.

Dette er råstilig krim, stilsikkert, morsomt, ettertenksomt, og med aldri så lite kvinnekamp lurt inn. Jeg lar meg begeistre! Anbefales sterkt.