Posts Tagged ‘SciFi’

Frank Herbert: Dune

Wednesday, September 7th, 2016

Jeg har ikke lest så mye SciFi, men siden jeg var så godt i gang med Ender’s Game, prøver jeg meg på en SciFi-klassiker til. Jeg har lest Dune av Frank Herbert.

I en fjern fremtid har menneskene kolonisert mang en planet i galaksen, som styres av den eneveldig keiser Shaddam Padishah IV, delvis støttet, og delvis motarbeidet, av flere adelsfamilier, og den kvasi-religiøse sekten Bene Gesserit. Atreides-familien får i oppdrag av keiseren å ta kontroll over Arrakis, en knusktørr og øde sandplanet også kjent som Dune. Hertug Leto Atreides reiser med sin familie, sønnen Paul, og sin partner (men ikke kone) Lady Jessica, samt noen nøye utplukkede støttespillere. Leto aner ugler i mosen, men lar likevel ikke sjansen gå fra seg, og de reiser fra overflod til ørken, og må venne seg til at folk lever så godt som helt uten vann. Arrakis kontrolleres i utgangspunktet av Baron Vladimir Harkonnen, og “oppdraget” fra keiseren er egentlig bare ment til å fyre oppunder en konflikt mellom baronen og Atreides, slik at baronen får en unskyldning til å utslette hele familien, da keiseren aner at de er en potensiell trussel mot tronen. Konflikten mellom Atreides og Harkonnen er det som driver handlingen videre.

Arrakis er viktig, siden det er det eneste stedet det er mulig å få tak i selveste “krydderet” Melange (nei, ikke stekemargarin-utgaven). Melange er det mest verdifulle stoffet i det kjente universet. Stoffet kan forsterke hjernekapasiteten, og brukes blant annet av navigatørene til Romkartellet, en svært mektig politisk/økonomisk gruppering som støtter keiseren, og, som har sin makt gjennom monopol på interstellare reiser og frakt. Den som kontrollerer “krydderet”, kontrollerer dermed maktens kilde.

Krydderet brukes også av Bene Gessiret, en kvasi-religiøs orden av kvinner skaffer seg makt ved å sørge for inngifte i adelsfamiliene, og at det fødes nye kvinner som trenes til Bene Gessiret. Det følger prestisje med å være gift med et medlem av ordenen, siden de trenes til en enestående kontroll over kropp og sinn, og derfor er verdifulle allierte. De har også gjennom århundrene sørget for en form for falsk religiøs misjonering rundt om på planetene i galaksen, med myter og forventning, som medlemmer av ordenen skruppelløst bruker for å skaffe seg makt og innflytelse dersom de ankommer en ny planet.

Dette er en rik bok. Her er det mye å fordype seg i. Forholdet mellom Leto og Jessica, og Letos avdøde far, og hva dette har å si for Jessica og Paul; man kan studere det politiske maktspillet, la seg sjokkere av den frastøtende grusomme, pedofile og psykopatiske Baron Harkonnen, fascinere seg over de “primitive” ørkenfolkets tradisjoner, særlig ritene rundt vann, og styrkeprøvene til makt, eller dødsleken og bruken av de gigantiske sandormene. Mest interessant finner jeg det religiøse aspektet med misjoneringen fra Bene Gessiret og deres venting på Kwisatz Haderachs komme. Herbert legger ikke særlig skjul på Messias-motivet. Litt irriterende med nærmest karrikering av ørken-nomader, men det gjør ikke så mye. Det er også artig med SciFi helt uten roboter eller datamaskiner. Det er menneskene som innehar disse rollene, om nødvendig forsterket med “krydder”. Men det blir nesten litt i meste laget. Jeg kommer til å vente litt med bind to i sagaen, tror jeg.

Terry Pratchett: Strata

Wednesday, October 28th, 2009

Kontekst: Ganske fjern fremtid. Kin Arad, menneske, jobber for Selskapet, som planet-ingeniør. Hun leder arbeidet for bygging av nye planeter, godt hjulpet av stratamaskiner. Så treffer hun en underlig skrue som fabler om en flat verden, helt i utkanten av det kjente Rommet. Etter en del om og men havner vi selvsagt på denne verdenen, i følge med den fire-armede krigerpiloten Marco Farfarer som en kung, og en historiker og lingvist Silver, som er en shandi, med avtagbare støttenner. Marco er en paranoid berserker dersom han ikke holdes under kontroll, og Silver blir et dødsfarlig kjøttetende beist dersom hun ikke får regelmessig næring. Nok til å fylle en roman, altså.

Jeg fyllte et hull i Pratchetts samlede da jeg kom meg gjennom Strata. Dette er jo en av hans tidlige bøker, og det er temmelig synlig at den ikke er så moden som hans senere produksjon. Forfatteren gaper litt vel høyt. Han utforsker en flat skiveverden, svevende i kosmos, og opprettholdt av maskiner. (Senere rekreerte han skiveverdenen med ren magi i Discworld-serien, og hadde stor suksess.) Han raljerer med historie og religion, kjønns- og rasespørsmål og samhold på tvers av tilsynelatende uoverstigelige forskjeller. Samtidig beskriver han universets skapelse på et nesten Douglas-Adams-aktig meta-nivå, og ender mer eller mindre opp med meningen med livet og menneskehetens eksistens. Det blir litt mye av det gode. Men morsomt er det. Pratchett-entusiaster har selvsagt lest den allerede.