Posts Tagged ‘Skarphedin Olsen’

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

Monday, November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygaardshaug: Pergamentet

Tuesday, August 25th, 2015

Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen har hygget seg med et svært godt måltid mat hos en gammel venn. Idet han går blir han første politimann til åstedet av et drap i samme oppgang. Skarphedin som hadde planlagt en rolig påskeferie, blir beordret av sin sjef til å bistå Oslopolitiet, siden det er ferietid, og utvalget erfarne drapsetterforskere er magert. Den døde, professor Linus Lindehage er (selvsagt) en kryptolog og forsker på gamle pergamenter, og skulle egentlig holde et foredrag i London samme kveld som han ble drept. I foredraget skulle han komme med en sensasjonell nyhet om tolkning av det til nå uløste mysteriet Voynich-manuskriptet – som for øvrig også finnes i virkeligheten. Underveis i etterforskningen må Skarphedin forholde seg til Lindehages vakre og relativt ustabile kone, en antikkhandel, en etter hvert svært så utålmodig sjef som sendes fra fiskevann til fiskevann i Finnmark, og en flott liten bukett av et etterforskningsteam ved Oslopolitiet. Underveis blir vi (selvsagt) jaget av en skummel bande fra Vatikanet, får (igjen selvsagt) servert stilton-ost til etterforskningsmøtene, og en ganske flott finale der hemmeligheten i dokumentet blir avslørt sammen med en ganske klassisk Agatha-Christiesk løsning på mordgåten.

Ikke så veldig alvorlig, men ganske koselig comeback med Skarphedin Olsen. Comeback siden han egentlig forsvant i siste bok i serien fra forfatterens hånd, så denne er plassert kronologisk litt tidligere i rekka. Mer fornøyelig og avslappet enn annen pergament-krim vi har lest. Så vi tar gjerne mer i samme stil, egentlig.