Posts Tagged ‘Thygesen’

Jon Michelet: Hvit som snø

Tuesday, June 14th, 2016

Ville Thygesen er ikke død. Han våkner etter en fest, og prøver å stifte sammen hva som skjedde kvelden før. Var det damer der? Det ligger en leppestift på gulvet. Det ligger også en død mann på badet, med skallen perforert av den høye hælen fra en damesko. Thygesen er ikke interessert i å bli innkalt som vitne eller verre, bli siktet for drap, så han begynner i stedet å rote rundt i offerets lommebok og bakgrunn for å løse mysteriet selv. Snart tuller han seg inn i en brutal virkelighet i Oslos underverden. Det er dop og kniver og skytevåpen, tiltrekkende kvinner og skumle mannfolk, og Thygesen veksler raskt i rollen som jeger og bytte.

Først og fremst er dette en fortelling om Oslo. Noen burde lage en Hvit-som-snø-løype, og gå guidet tur på gater og stier, for dette er ekte vare. Dopreir på Sagene, frisør på Galgeberg, og speiderhytte i Nordmarka, beskrevet med en inderlighet som få gjør Michelet etter. Under all elendigheten som Thygesen må gjennom, ligger en sterk kjærlighet til byen. Elendigheten og miljøene som Thygesen graver i, blir også gjengitt i et detaljnivå som var sjeldent i en roman i 1981. Svetten og blodet skvetter så vi kan lukte det. Både Jo Nesbø og Ingvar Ambjørnsen har garantert lest Hvit som Snø til glede og inspirasjon. Det er ikke uten grunn at boka havnet på 3. plass i Dagbladets kåring av beste norske kriminalroman i 2009.

Jon Michelet: Mordet på Woldnes

Friday, May 30th, 2008

Jeg leste en av de tidlige Thygesen-bøkene for omkring 10 år siden. Den var bare sånn passe, og knapt nok det. Denne boka er av en helt annen støpning. Ville Thygesen har blitt en gammel mann med prostatakreft og tynt hår. I ekte Miss-Marple-stil blir han invitert for å etterforske et drap i den gamle herregården Woldnes i Østfold, som har blitt bygget om til privatklinikk for de velstående. Stilen er full av selvironi, og nevner Agatha Christie flere ganger. Noen av typene kunne like gjerne vært hentet fra Dame Mary Clarissas bøker. Gamle Thygesen er blitt lun og koselig, og jammen nøster han opp trådene der Kripos mer eller mindre hadde gitt opp.

Det er ingen veldig munter slutt på selve mordmysteriet (hvorfor skulle mord være muntert, forresten), men kronen på verket, epilogen, er verdt boka i seg selv. Vakkert, vakkert, så det nesten smaker Odd Børretzen av det. Flott og anbefalt.