Posts Tagged ‘Umberto Eco’

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

Wednesday, October 15th, 2014

Simone Simonini blir født i Italia på 1800-tallet, og oppdratt av sin bestefar, som er glødende antisemitt, og forteller den ene skrønen om jødene, verre enn den andre. Simonini får dermed jødehatet inn nesten med morsmelka. Han er imidlertid ikke alene. Det blåser en antisemittisk vind over det 19. århundret, og jødehatet kan brukes til så mangt. Simonini vokser til, og fortsetter å hate jøder, men dessuten også frimurere, kirken, kvinner, og det meste annet, unntatt et godt måltid mat. Han går på skoler, og lærer seg sakføringskunst, i form av avansert svindel i et advokatfirma han etter hvert overtar. Det viser seg nemlig at Simonini har et voldsomt talent som falskner. Han kan lage testamenter som er mer velformulert, og med en håndskrift som er så lik den han gjør etter, at klienten/offeret neppe kunne gjort det bedre selv. Talentet hans blir plukket opp av de hemmelige tjenester, og Simonini blir dermed agent. Senere ender han opp i Paris, der resten av handlingen foregår. Simonini ønsker å sikre seg økonomisk, slik at han kan spise godt, og leve ubekymret på rentene. For å oppnå dette utnytter han sitt store talenter som falskner, sin fantasi, sine minner om bestefars historier, og sitt jødehat. Han innser at alle konspirasjoner i prinsippet er den samme. Basert på en skisse fra en fortelling av Dumas, koker han sammen han en historie om de de hemmelige lederne som samles, f.eks jødene på gravlunden i Praha, for å planlegge hvordan de kan legge verden under seg. Bytt ut jødene med frimurerne, tempelridderne, tyskerne, djeveldyrkerne eller de revolusjonære, skriv litt om på historien, og legg den til et annet sted, og vips, så har man en ny konspirasjon, og gjerne med jødene blandet inn på et eller annet vis. Simonini blir ekspert på emnet og selger og selger og alle vil kjøpe.

Underveis i handlingen er Simonini sakfører, agent, spion, prest, forlegger, og dertil morder, ekspertfalskner, og terrorist. Og han er innom en lang serie berømte hendelser. Hvor ble det av Garibaldi etter invasjonen av Scicilia? Spør Simonini, den gode vennen til Alexandre Dumas som var på stedet. Dreyfus-affæren? Gjett hvem som skrev de berømte spiondokumentene. Og hvem forråder Pariserkommunens revolusjonære til myndighetene som angriper fra Versailles? Simonini igjen. Oppi denne suppa av historiske hendelser beskriver Eco det fanatiske og skandalesøkende 1800-tallet, der man kunne få et voldsomt opplag på pamfletter som f.eks avslørte hemmelighetene til frimurerne, eller ritualene til satanistene. Vi hopper innom Freud, som Simonini selvsagt møter, og forskningen og kvakksalveriet rundt hysteri og mental helse, som Simonini har bruk for, siden han i store deler av boka lider av spaltet personlighet.

Hvor kom egentlig Sions vises protokoller fra? Umberto Eco lager noe som høres ut som en røverhistorie, men det er bare hovedpersonen som er diktet opp. Alle andre personer, og de fleste av de sentrale hendelsene har faktisk skjedd. Og det er virkelig skremmende. Et Europa som oppi en fantastisk teknologisk fremtidsoptimisme er så gjennomsydende av antisemitisme at det er nesten ikke til å tro.

Dette er en fascinerende bok, om enn litt fortumlende, om man ikke har lest mye historie. Det har ikke jeg, men heldigvis leste jeg nylig en bok om Paris, og det kom godt med. Umberto Eco sjenker fra sitt overflødighetshorn av kunnskap om historie og religion, så det kunne vært en fryd, hadde det ikke vært for at det er så makabert. På kjøpet får vi en del oppskrifter på gourmetmat.

Umberto Eco: The Name of the Rose

Monday, October 13th, 2014

Vi befinner oss i Italia, en gang på 1300-tallet. Munken William fra Baskerville blir kalt til et avsidesliggende kloster, for å megle i en tung teologisk disputt mellom fransiskanerne og pavens utsendinger. Han tar med seg novisen Adso fra Melk, men når de kommer fram blir broder William bedt av abbeden om å løse en mordgåte, og da helst før pavens menn kommer. William er kjent for sin logiske tenking og evne til å finne fram til sannheten der den er godt skjult, men det haster, for snart kommer utsendingene fra paven, og de har kanskje tatt med seg selveste inkvisisjonen på lasset. Det skal vise seg at bror William har en brokete fortid, og en usikker fremtid, men han går med på å være detektiv for abbeden.

Bokas form er noe jeg er en sucker for; den er en avskrift av et gjenfunnet skrift, som er en bok som Adso skrev, som memoarer over William og hendelsene ved klosteret. En liten litteraturhistorie i seg selv der, altså. Og Adso kommenterer av og til teksten, og henvender seg innimellom til leseren, med unskyldninger hvis han beveger seg for langt ut på viddene. En ekte meta-roman om du vil.

Videre er dette rik bok med en mengde undertemaer. Den diskuterer f.eks forholdet mellom logisk tenking og religionens dogmatiske tro. Henvisningene til Sherlock Holmes og dr. Watson kommer ofte, særlig i begynnelsen av boka, og det er en liten fest i seg selv (se bare på Williams etternavn). Den er innom Platons idélære, den kan leses nesten som en lærebok i symbollære, den diskuterer en mengde aspekter innen kristen tro, mange som fremdeles har teologisk relevans, for eksempel disputten mellom fransiskanerne og pavekirken nevnt over: Var Jesus virkelig fattig (slik fransiskanernes hellige Frans var det), og hva bør det bety – og da særlig for datidens søkkrike og maktsøkende pavekirke. Ofte diskuterer boka seg selv, da i form av Adsos kommentarer, idét han forteller om sin egen prosess i skrivingen av boka. – Og en haug andre temaer. Forfatteren har vært ekstremt grundig, og har lagt historien til sin tidsepoke, med så mange tidriktige (formodentlig – jeg er jo på ingen måte noen mediavelist) elementer og detaljer at resultatet blir svært overbevisende. Men han har også f.eks lagt inn en kompleks geometrisk labyrint, beskrevet i tekst, men som går opp og kan tegnes opp, om man skulle ønske det.

Legg på dunkel belysning, skjulte ganger, gulnede pergamenter med hemmelige beskjeder i usynlig blekk, munkesang, språk-gåter, farlig gift, og over alt, henvisninger til det topp hemmelige biblioteket, og den mystiske boka som ingen har sett. Hell en blodig mordgåte over det hele, og du får en bok som er så medrivende at det er skummelt vanskelig å legge den fra seg – det må i så fall bli i det mest teologiske kapittelene.

Dette er en bok man bør sette av en del tid til, både fordi den er ganske massiv, og krever sin leser, men også fordi du ikke har lyst til å legge den bort når du først er kommet skikkelig i gang.